Litterære krøplinger

En boksende, kvinnebedårende Elvis-kopi som transformeres til narkoman multihandikappet. Det er temaet for den norske forfatteren Lars Ramslies roman Biopsi. Jeg-personens far er selve inkarnasjonen av mannlig styrke og skjønnhet, inntil en bilulykke gir han skader som endrer kroppen – og tilværelsen – for bestandig. Etter hvert får han koldbrann i beina og må amputere. Han blir avhengig av de smertestillende medisinene og seinere heroinist, inntil misbruket til slutt tar livet av han. Mannen som i sin glanstid beskrives med stikkordene «1,82 høy. 91 i matchvekt» er knapt gjenkjennelig i obduksjonsrapportens tørre observasjoner: «Liket er 90 cm langt.» «En middelaldrende mann i middels form med begge beina amputert.»

– Biopsi gir en sterk beskrivelse av kroppens foranderlighet og av hvordan et menneskenes blikk – både ens eget på seg selv og andres – henger sammen med kroppens tilstand, sier Nora Simonhjell, som nylig disputerte med avhandlingen Krøplingkroppar. Om litterær framstilling av merkte, aldrande og funksjonshemma kroppar i Lars Ramslies Biopsi og Stig Sæterbakkens Siamesisk.

Kroppens kroppslighet

Den fortellende sønnens forhold til faren står sentralt i de korte fragmenterte tekstene som Biopsi består av. Mannen sønnen beundrer grenseløst som barn omvandles langsomt til en pleietrengende og destruktiv person.

– Ramslie skildrer hvordan relasjoner mellom mennesker er knyttet til kroppens endringsprosess. Det mest interessante er at han gjør det uten å sentimentalisere over tapet og sorgen. Ramslie beskriver farens kropp slik den til en hver tid er, rett og slett. Dette gjør Biopsi nokså unik i norsk litteraturhistorie, hevder Simonhjell.

Ifølge Simonhjell framstilles kroppslig forskjellighet i litteraturen nesten alltid i kontrast til det normale, og ikke som noe er har interesse i seg selv. Forskjelligheten har ofte en symbolsk betydning.

– Fysiske lyter blir ofte lest som symbolske forsterkinger av karakterens egenskaper, som pukkelryggen som symboliserer ondskap eller blindhet som et vanlig litterært symbol for klarsyn, forklarer Simonhjell.

Fra ideell til marginal

Hos Ramslie finner hun en annen måte å behandle temaet på.

– Ramslie makter å beskrive farens forandring fra en idealisert maskulinitet til en marginalisert, uten å stakkarsliggjøre. I omverdenens blikk går faren fra den ene motpolen til den andre, men for fortelleren, sønnen, forblir han far hele veien. Ramslie klarer også å formidle at livet som amputert rusmisbruker er en like reell og kompleks eksistens som livet som idealmann, sier Simonhjell og legger til:

– Når boka likevel oppleves av mange som et emosjonelt knyttneveslag, handler det om leserens reaksjon og følelser knyttet til temaet, ikke om Ramslies skildring. Han leverer ingen verdidom.

Simonhjell mener også at romanen har et viktig sosialpolitisk budskap.

– Ramslie iscenesetter spennet mellom å være hyllet og dyrket og det å være frosset ut, og forteller noe sentralt om hva kroppslig forskjellighet gjør med hvordan vi ser andre. Gjennom barnets, den fortellende sønnens, opplevelser får vi også innsyn i hvordan folks stigmatiserende blikk på den funksjonshemmede kroppen kan true verdigheten, sier hun.

Politisk prosjekt

Simonhjell har vært opptatt av litterære framstillinger som ikke fokuserer på avviket fra det normale. Hvorfor er det så viktig for henne?

– I det øyeblikket man tenker i motsetningen normalitet-avvik gjør man en negativ utsondring av den andre, som igjen medfører en stigmatisering. Dette handler om makt, sier Simonhjell.

– På hvilken måte?

– Det å definere normalitet og avvik er en effektiv måte å ekskludere og inkludere. Både Lars Ramslie og Stig Sæterbakken løfter fram marginaliserte kroppslige tilstander, og lar den fysiske kroppen utgjøre navet i fortellingen. Å for eksempel forstå blindheten, hørselshemmingene, eller aldringen i Siamesisk, eller de manglende beina til faren i Biopsi utelukkende som mangler, eller brudd med «det normale», er både en redusering av de litterære verkene, men også de menneskelige erfaringene som de skildrer.

Simonhjell er inspirert av såkalte disability studies, en akademisk retning som foreløpig er lite kjent innenfor norsk humanistisk forskning. Hovedmålet her er å problematisere stereotypiske forestillinger om de fysiologiske sidene ved kroppen, og å løfte fram egenarten og de positive kvalitetene til funksjonshemmede kropper. Mange av teoretikerne innenfor disability studies er selv funksjonshemmede.

– Å synliggjøre annerledesheten på egne premisser, og å spørsmålsstille normalitetsbegreper er et viktig politisk prosjekt, sier Simonhjell. Under et forskningsopphold i USA fikk hun kontakt med et disability studies-miljø som besto av både akademikere, aktivister og kunstnere.

Tilknytningen til disability studies avspeiles ikke minst i tittelen på Simonhjells avhandling, Krøplingkroppar.

– Krøpling, eller på engelsk crip, er tradisjonelt et nedsettende ord for funksjonshemmet. Å gi begrepet et positivt innhold har vært en bevisst strategi for den politiske bevegelsen disability studies er knyttet til, forteller hun, og refererer til bøker med titler som Crip Theory og Cripple Poetics.

– Fra mitt utenfra-perspektiv er den teoretiske åpenheten og viljen til å prøve ut forskjellige perspektiver, det mest givende med denne retningen. Den har gitt meg mulighet til å prøve ut andre innfallsvinkler til litterær analyse enn de mer tradisjonelt litteraturvitenskapelige, sier hun.

Kroppsutfordringer

Simonhjell mener bøkene hun har analysert i avhandlingen sin gir viktige bidrag til å synliggjøre erfaringer med annerledes kropper. Foruten Biopsi har hun tatt for seg Stig Sæterbakkens Siamesisk, som handler om et eldre ektepar, der han er blind, invalid og døende, mens hun er i ferd med å miste hørselen.

– Bøkene er det jeg vil kalle kroppsutfordrende. De framviser og setter ord på kroppslige erfaringer som er både usynliggjort og stigmatisert. Biopsi beskriver for eksempel den amputerte farens mislykkede forsøk på å gå med proteser. Hvor har man lest om dette noen gang? Episoden blir på mange måter et vendepunkt i romanen. Ideen om rehabilitering, om å gjenskape den kroppslige helheten forkastes, sier Simonhjell.

–I Siamesisk finner man blant annet en lang utgreining av hvordan romanpersonen opplever det å bli og være blind. Hva ser du når du ikke ser? Hvordan forandres verden når synet blir borte? Dette er erfaringer som er interessante i seg selv, og som fortjener en plass i litteraturen. Det spesielle med Sæterbakkens roman er at den materielle siden av synet og forskjellige synserfaringer – seende, synshemmet, blind – blir utviklet med en stor og nitidig detaljrikdom.

Hva er en kropp?

Men det politiske prosjektet er ikke det eneste argumentet for å interessere seg for kroppslig forskjellighet, understreker Simonhjell.

– Gjennom å studere variasjon i form og funksjon i ulike kropper får vi en annen inngang til spørsmålet «hva er en kropp?», sier hun. Et poeng med arbeidet mitt, har vært å vise hvordan kroppens tilstand og endring bærer mening.

Simonhjell var under stipendiatperioden tilknyttet prosjektet Kroppens betydning. Konstruksjoner av kjønn i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder. Likevel har ikke kjønnsperspektivet fått noen sentral plass i avhandlingen.

– «Hva er en kvinnekropp/mannskropp?» har jo vært en viktig problemstilling innenfor kjønnsforskningen. Jeg ville stille spørsmål om «hvilken kropp? ». Likevel mener jeg prosjektet mitt har et sterkt slektskap til kjønnsforskningen, på mange måter ser jeg det som en forlengelse. I likhet med kjønnsteorien, problematiserer disability studies det som veldig ofte tas for gitt i andre sammenhenger, sier Simonhjell.