Lav klasse gjør etnisitet mer synlig

Ingrid Smette er doktorgradsstipendiat med finansiering fra IMER og forsker ved Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Hun har gjort feltarbeid blant tiendeklassinger på to skoler i Oslo gjennom et helt skoleår.

Begge skolene ligger i områder der det er en blanding i etnisk og sosial bakgrunn blant elevene. Den ene skolen hadde likevel en hovedvekt av elever med norskfødte foreldre med middelklassebakgrunn under Smettes feltarbeid, mens den andre hadde høyere andel minoritetselever, og mange av majoritetselevene hadde foreldre med arbeiderklassebakgrunn.

I sitt prosjekt studerer Smette hvordan etnisitet, klasse og kjønn virker inn på utdanningsvalg og ambisjoner blant ungdommene. Studien er ikke ferdig, men ett av Smettes foreløpige funn er at innholdet i kategorien «etnisitet» ofte blir bestemt lokalt. Ifølge Smette blir etnisitet mest synlig hos elever med lav klassebakgrunn.

− Minoritetselever med arbeiderklassebakgrunn blir de mest synlige i den offentlige debatten, som for eksempel når man diskuterer såkalte «gettoskoler». Da blir fenomenet «problemelever» forklart med de aktuelle elevenes utenlandske bakgrunn, konstaterer Smette.

− På skolene der jeg gjorde feltarbeid, var de elevene som ble definert som problemelever først og fremst norske gutter med arbeiderklassebakgrunn. Dermed kunne ikke «problemelever» forklares med etnisitet, sier Smette. Hun forteller at dette var spesielt tydelig på den ene skolen, der vel halvparten av elevene hadde minoritetsbakgrunn.

− Minoritetsguttene der ble heller forbundet med stille, skoleflinke gutter. For eksempel da læreren skulle dele ut rettede tentamener, fortalte han at mange hadde gjort det greit og at en hadde gjort det spesielt bra. Da kommenterte en av guttene med norsk bakgrunn «det er sikkert en utlending, det er alltid de som gjør det bra», forteller hun.

Usynliggjort minoritet

På den andre skolen hun fulgte, der minoritetsandelen var lavere og under tjue prosent, var ikke «etnisitet» en kategori som ble brukt like mye.

− På den skolen ble minoritetselevene usynlige som egen kategori. For eksempel glemte elevene som arrangerte skoleavslutningen å bestille Halal pizza, på tross av at de hadde flere muslimske elever. Et annet eksempel er at de var på klassetur under id, avslutningen av Ramadan, uten at dette ble markert på noen måte eller nevnt av lærerne. De muslimske elevene gratulerte hverandre, og hadde en markering selv inne på et rom. Men dette var ikke oppe som et diskusjonstema en gang, forteller Smette.

− Noen av elevene syntes det var behagelig at den etniske identiteten ikke var så viktig. De hadde heller ikke en forventning om at deres religion skulle tas hensyn til. De var ikke vant til at det ble gjort noe poeng ut av det.

− Det ble tydelig at skolen ikke tenkte på seg selv som en minoritetskole. Selv om den hadde en del minoritetselever, så var det ikke noe tema, sier Smette.

«Utenlandsk»

– Den andre skolen derimot, hadde identitet som flerkulturell skole. Det var tydelig både i hvordan skolen presenterte seg på nettsiden, og ved andre anledninger som når rektor holdt tale.

Smette forteller at både elever og lærere ved denne skolen forholdt seg til etnisitet i flere sammenhenger. Blant elevene ble det å ikke ha to norskfødte foreldre referert til som å være «utlending», men man var ikke nødvendigvis «utlending» eller «utenlandsk» i alle sammenhenger.

– For eksempel kunne jenter som selv hadde minoritetsbakgrunn referere til andre jenter som «de utenlandske». Med det mente de jenter som var veldig stille og usynlige og som ikke snakket i timen. For å bli definert som «utlending» var det altså viktig om man oppførte seg «utenlandsk» eller ikke, slik det på et gitt tidspunkt og i en gitt situasjon ble definert, sier Smette.

Balansert blanding attraktivt

Smettes forskningsprosjekt handler om ungdommers utdanningsvalg og ambisjoner. Hun har i den forbindelse blant annet sett på hva tiendeklassingene ønsker og hvordan de velger hvilken videregående skole de vil gå på. I Oslo er dette et spesielt valg fordi elevene her har flere muligheter sammenlignet med andre steder i landet. De ulike videregående skolene tiltrekker seg ulike grupper av elever.

Flere av elevene hun intervjuet var opptatt av at det skulle være en passe blanding av elever med norsk og utenlandsk bakgrunn, og elever fra ulike deler av byen, på skolene de valgte.

– Noen kan for eksempel være opptatt av å ikke begynne på skoler der det bare er «norskinger», og noen unngår skoler som blir betegnet som «utlendingskoler». Begge disse holdningene forekommer hos både minoritets- og majoritetselever. Det virker som ungdommene er opptatt av at skolen de velger skal passe med deres selvoppfatning og hvem de ønsker å identifisere seg med.

Da Smette gjorde feltarbeid var Elvebakken den mest populære av de videregående skolene. Hun tror at det at mange oppfatter skolen som mangfoldig i forhold til klasse og etnisitet er avgjørende for skolens popularitet.

– Skolen har fått en midtimellom-status. De har en blandet sosial profil, og er ikke bare akademisk skole eller bare «utlendingskole», men vektlegger en miks. De har noen veldig populære linjer som for eksempel media, men de har også yrkesfag som er populære. For eksempel var elektrolinja på Elvebakken den mest populære elektrolinja.