Da «Aisha»s mann døde, hadde han allerede fordelt det meste av midlene sine mellom barna deres. Men hva med huset i Pakistan? Aishas svigerfamilie, mannens søsken, hevder at de har rett på huset i tråd med pakistansk tradisjon og kultur. Aisha mener at norsk lov må gjelde siden mannen var bosatt i Norge, og at det dermed er hun og barna som skal arve alle mannens verdier. Uenigheten har vokst til en langvarig og foreløpig uløselig konflikt.
– Ulike lovsystemer som står mot hverandre kan skape store og vanskelige konflikter på det privatrettslige området, sier jurist Rukhsana Ashraf. I sin masteroppgave, som inngår i paraplyprosjektet Minoritetskvinners diskrimineringsvern i en kulturelt kompleks, sosialt ulik og transnasjonal kontekst, har hun tatt for seg norskpakistanske kvinners rett til å sitte i uskiftet bo når de blir enker. Uskifte - det vil si at boet ikke gjøres opp og arven fordeles før den lengstlevende ektefellen går bort - som loven gir adgang til i Norge, er ikke vanlig i Pakistan. Der fordeles arven gjerne umiddelbart, og både islamsk lov, pakistansk lov og lokal tradisjon gir arverett til flere enn bare enken og eventuelle barn, slik Aishas sak illustrerer.
– Ulike lovsystemer som står mot hverandre kan skape store og vanskelige konflikter på det privatrettslige området.
Hvordan skjer fordelingen?
Siden norsk lov gir adgang til privat skifte, det vil si at arvingene fordeler arven seg imellom etter eget ønske, er det ikke gitt hvilken lov eller hvilke tradisjoner som blir lagt til grunn i for eksempel arveoppgjør etter en norskpakistaner. Ashraf var nysgjerrig på hvordan enkene kom ut i disse sakene og har foruten å lese saksdokumenter, intervjuet imamer, advokater og andre norskpakistanere om temaet.
I alle sakene Ashraf undersøkte hadde avdøde til dels store verdier i Pakistan, og det er ikke bare i Aishas tilfelle dette skaper konflikter. Ifølge pakistansk internasjonal privatrett skal fast eiendom fordeles etter loven i landet der eiendommen befinner seg.
– Det er bare et tidsspørsmål før saker av denne typen vil dukke opp i norske domstoler. Det er veldig vanlig at norskpakistanere har eiendom i Pakistan, og disse konfliktene vil bli flere etter hvert som den første generasjonen som kom til Norge nå blir eldre og dør, sier Ashraf.
Det er heller ikke gitt hvilken av de ikke-norske lovsystemene som eventuelt skal brukes. I Pakistan har man såkalt normativ pluralisme; både islamsk lov, pakistansk verdslig lov og lokal tradisjon og sedvane er i bruk. Disse er ikke alltid sammenfallende.
– Ofte vil partene i en konflikt argumentere med det normsystemet som passer dem best, kommenterer Ashraf.
Enker som kommer dårlig ut
Flere av Ashrafs informanter forteller om konflikter som følge av kolliderende arvelovgiving. 26 år gamle «Fozia» er en av dem som har kommet spesielt dårlig ut av en slik konflikt. Mannen hennes døde ikke lenge etter at de ble gift, og Fozia var gravid med deres andre barn da hun ble enke. Ektemannens søsken hevder at Fozia ikke har rett til arv etter ektemannen, fordi ektemannen døde før sin far. Fozias barn har heller ikke fått noen arv etter faren sin. Mye av problemet er at ektemannen ikke hadde noen egne eiendeler, verken fast eiendom eller andre ting. Noen måneder etter mannens død, døde svigerfaren. Det er store midler i svigerfarens dødsbo, og konflikten mellom Fozia og svigersøsknene, som sitter på rådigheten over verdiene, ble forverret da svigerfaren døde.
I en annen sak Ashraf har kjennskap til, ligger en eldre enke i konflikt med stebarna sine. Hun krever en firedel av verdiene etter ektemannen, slik norsk lov gir henne krav på. Stebarna viser til pakistansk lov og hevder hun kun har rett til en åttendedel. Ashraf vil imidlertid ikke være med på at norsk lov generelt fungerer mer fordelaktig for kvinner enn islamsk eller pakistansk.
– De av mine informanter som sitter i uskiftet bo er fornøyde med det. Men uskifte er ikke alltid i enkens interesse, spesielt ikke når boet er lite og det er mye gjeld.
Ulik arverett
Der norsk lov har lik arverett for kvinner og menn, gir islamsk lov kvinner rett til å arve halvparten av det som menn arver. Begrunnelsen er ifølge Ashraf menns forsørgelsesplikt og kvinners rett til å bli forsørget. Der han er forpliktet til å dele sine penger med henne, har hun rett til å beholde alt hun eier for seg selv. I tillegg sees brudegaven, mahr, som en kompensasjon for at kvinnen ikke har samme arverett som sin mann.
– Men stadig oftere er mahr en rent symbolsk sum. Mange yngre norskpakistanske kvinner tjener dessuten penger selv, som de putter inn i familiepotten. Dermed blir argumentene for ulik arverett mindre gyldige, mener Ashraf. Hun kjenner ikke til hvorvidt norskpakistanske kvinner som følge av islamsk lov arver mindre enn norsk lov gir dem krav på.
– Så lenge de fleste går for privat skifte, er det umulig å vite. Dette ville det vært interessant å forske mer på, sier juristen, som mener hele feltet trenger mer forskning.
– Generelt finnes det lite kunnskap om normativ pluralisme som følge av migrasjon her i landet. Men kolliderende lovsystemer kommer garantert til å skape store utfordringer i tida som kommer, spår Rukhsana Ashraf.
Ashraf, Rukhsana: Normativ pluralisme og arv.
Oppgaven er en del av prosjektet ”Fra formelle til reelle rettigheter: Minoritetskvinners diskrimineringsvern i en kulturelt kompleks, sosialt ulik og transnasjonal kontekst” ved Det juridiske fakultet. Prosjektet har finansiering fra IMER-programmet i Norges forskningsråd.
Internasjonal privatrett tar for seg hvilke lands rett som skal anvendes når et rettsforhold har tilknytning til flere land, for eksempel dersom et selskap i Italia inngår avtale med et annet selskap i Norge, eller dersom et ekteskap mellom en norsk mann og en kvinne fra Tyrkia går i oppløsning og de har avtalt mahr (brudegave).
