De nordiske landene kan vise til solskinnshistorier hva angår kvinnelig representasjon i det politiske liv. Til gjengjeld dominerer mennene næringslivet nesten fullstendig, med bare de norske ASA-styrene der minst 40 prosent av medlemmene skal være kvinner, som et lyspunkt.
I akademia er det heller ikke så mye bedre, konstaterer Solveig Bergman, leder av NIKK – Nordisk institutt for kunnskap om kjønn.
– Arenaene for forskning og høyere utdanning er gjennomsyret av de samme seige, patriarkalske kjønnsmaktstrukturene som ellers i samfunnet, noe vi absolutt ikke må glemme. Spørsmålet om kjønn i akademia må derfor ikke reduseres til bare å dreie seg om underrepresentasjonen av kvinner og tiltak for å få flere av dem inn i systemet.
Det understreket Bergman da hun innledet på konferansen 6th European Conference on Gender Equality in Higher Education ved Stockholm universitet. Hun sa seg svært fornøyd med at nettopp kjønn og makt var ett av hovedtemaene for konferansen.
– Vi må ikke bare motarbeide den mannlige dominansen, men også bevisstgjøre og frigjøre kvinner.
Problematiske menn
Glem likevel ikke mennene - tvert imot, understreket sosiolog Jeff Hearn. Han er professor ved Tema Genus ved Linköping universitet i Sverige, og ved Hanken School of Economics i Finland. Nylig ble han tildelt den finske likestillingsprisen «A Man's Work» 2009.
– Kvinner har lenge blitt sett på som problemet i akademia. Dermed har diskusjonen om likestilling funnet sted med utgangspunkt i kvinnene. Man kan lese en rekke glimrende rapporter, blant annet EU-rapporter, om kjønnsbalansen i akademia, og alt handler bare om kvinner. Men når folk henviser til akademia i sin allmennhet, er det likevel veldig ofte menn de henviser til, ettersom det er menn som dominerer og styrer akademia. Det er mennene som først og fremst er problemet, og som vi derfor må legge inn krefter på å forandre, sa Hearn i sin innledning på konferansen.
Han har begynt å lure seriøst på om menn virkelig bekymrer seg for den kjønnsubalansen som finnes i akademia.
– Noen bryr seg selvfølgelig, men det store flertallet gjør nok dessverre ikke det. Menn innenfor akademia er rett og slett ikke annerledes enn menn i samfunnet ellers.
Løsningen er etter hans mening å navngi menn nettopp som menn, og gjøre dem til forskningsobjekter.
Egne utfordringer
Samtidig minner Jeff Hearn om det at det finnes en rekke faktorer som særpreger arenaene for høyere utdannelse, sammenlignet med andre deler av samfunnet. Disse særskilte faktorene skaper egne utfordringer når det skal jobbes for en bedre kjønnsbalanse i akademia.
– Vi snakker om organisasjoner som ikke er bare svært differensierte og hierarkiske i forhold til kjønn, men også alder. Organisasjonene er lite endringsvillige, spesielt på seniornivå. I tillegg er de preget av intense emosjonelle dynamikker og en blanding av formelle og uformelle strukturer.
Jeff Hearn påpeker dessuten at maskuliniteter kommer i flertall, og at arenaene for høyere utdannelse produserer og reproduserer ulike maskuliniteter som har det til felles at de gjør det mulig å være både vellykkete menn og akademikere. Kjente, til dels stereotype, maskuline akademiske figurer er «den gale professoren», «den travle, unge mannen», «den intellektuelle gentlemannen», «den mannlige halvdelen av det akademiske paret», men også «profeministen».
Politisk endring
Det feministiske perspektivet er fortsatt viktig, sa Solveig Bergman. Eller sagt med andre ord: Det må fortsatt tenkes og jobbes kritisk og politisk rundt spørsmålet om kjønn i akademia.
– Den nåværende debatten rundt forskningspolitikk innenfor akademia har et stadig sterkere fokus på såkalt «fremragende forskning». I mange land har man diskutert og også etablert egne eliteuniversiteter. Denne trenden signaliserer en politisk endring. Det å snakke om eliter var lenge et tabu i store deler av Europa, framfor alt i de sosialdemokratiske landene, og i feministiske sammenhenger. Men nå er ordet igjen i bruk og har fått positiv valør. Hvordan skal vi kunne forklare denne interessen i samfunn som ellers verdsetter likhet, rettferdighet og demokrati? Jeg frykter at tidligere vektlegging av like muligheter for alle ikke lenger er like selvfølgelige, sa Bergman.
I løpet av de siste ti årene har feminister innen akademia inntatt ulike posisjoner til satsingene på fremragende forskning. Fellesnevneren er en kritisk holdning til denne tankegangen, men strategiene varierer og kritikerne kan samles i tre ulike grupper.
– Man har de av oss som fortsatt er fundamentalt kritiske til diskursen om fremragende forskning og elite ettersom man mener at den har en åpenbar mannlig slagside. Til tross for alle reformene innen akademia siden 1960- og 1970-tallet er rekrutteringen til eliter fortsatt basert på sosial bakgrunn, etnisitet og ikke minst på kjønn, påpekte Bergman.
Pragmatikerne
Den andre gruppen er mer pragmatisk innstilt til elitetankegangen.
– Her er strategien først og fremst å tilpasse seg de eksisterende systemene og diskursene. Denne gruppen har siden 1990-tallet satt temaer som «kvinner og karriere» og «kvinner og makt» på agendaen, temaer som har blitt stadig mer «lovlige» å prate om, også innen feministisk politikk og kjønnsforskning. Man har vektlagt viktigheten av å rekruttere flere kvinner inn til de høyere beslutningstagende organisasjonene i samfunnet, og man har utviklet en mer positiv holdning til eliter som sådan, sa Solveig Bergman.
Den tredje gruppen, da? Jo, det er de som forsøker å finne og/eller skape alternativer til den etablerte tankegangen rundt eliter og fremragende forskning, ifølge Bergman.
– Representanter for denne tredje gruppen stiller spørsmål ved forestillingen om at rekruttering til elitene utelukkende er basert på kriterier knyttet til vitenskapelig prestasjon. I stedet understrekes det at man må være bevisst på at vitenskapelige prestasjoner alltid har en sosial dimensjon. Valget av «de aller beste» tas av menneskelige aktører, med alt det innebærer av slagsider. Vitenskapelige prestasjoner vokser jo fram innenfor sosiale prosesser og er aldri frikoblet fra maktforhold i samfunnet som sådan, hva angår faktorer som klasse, kjønn eller etnisitet.
Man forsøker med andre ord å endre spillereglene, for eksempel ved å spørre om hvordan man kan legge til kriterier for såkalte eliteprosjekter som ikke inkluderes i dag? Man kan for eksempel ville ha respekt for menneskerettighetene og global solidaritet inn som et kriterium for fremragende forskning, eller man kan kreve kritikk av heterosexisme som et gjennomgående kriterium for alle prosjekter som hevder å være «fremragende».
Komme ut
Solveig Bergman mener at det er ikke nok at kjønnsforskere og likestillingsrådgivere innen akademias administrasjon alene diskuterer og utfordrer elitetenkningen.
– Vi må finne flere allierte og komme ut med kritikken vår, blant annet gjennom å delta i diskusjonene også der ute i en bredere offentlig
