Omtrent slik kunne svaret lyde dersom en ung kvinne beklaget seg over mannens utroskap i Det Nye-spalten «Betro Dem til Beate» på 1950-tallet. Gjennom tre tiår svarte Beate hver uke på spørsmål om alle slags temaer fra ukebladleserne, som oftest unge kvinner.
Sanna Sarromaa har studert Beates svar i tre årganger, 1957, 1968 og 1977. I en artikkel i siste nummer av Tidsskrift for ungdomsforskning beskriver hun en radikal endring i Beates råd og holdninger i løpet av 20 år.
– På 1950-tallet framsto Beate som en belærende gammel tante. I 1977 var hun mer som en lyttende venninne, sier Sarromaa. Forskeren har konsentrert seg om unge kvinnelige Det Nye-leseres spørsmål og Beates svar om samliv og seksualitet.
– Det er på dette området, som jo handler om begrensning og kontroll av unge kvinner, at de virkelig store endringene skjer, forteller hun.
De fleste av innsenderne Sarromaa har sett på, er nygifte kvinner mellom 16 og 23 år, som oftest i sitt første samliv.
– De er så unge at vi i dag ville kalt dem «jenter», men de var også koner og mødre og sånn sett i full gang med voksenlivet, sier forskeren, som er doktorgradstipendiat på Høgskolen i Lillehammer.
– De er så unge at vi i dag ville kalt dem «jenter», men de var også koner og mødre og sånn sett i full gang med voksenlivet.
– Ta skylden selv
«Han ble så trett av sin nervøse, ømhetstiggende forlovede at han har begynt å brevveksle med en annen for i det minste å kunne ha litt moro sammen med en pike. De må nok ta skylden for dette og ikke legge den på ham», skriver Beate i 1957 til en ung jente som beklager seg over sin utro forlovede.
Overfor en annen innskriver, en jente som har forelsket seg i en annen mann, viser hun langt mindre forståelse:
«Det er nok den velkjente, gamle arvesynden, som er ute og går, ens eget medfødte begjær som kaller seg kjærlighet for det lyder jo så meget mer romantisk og renhårig.»
– 50-tallets Beate er meget klar på at det er store forskjeller mellom kvinner og menn, og hun stiller følgelig helt forskjellige moralske krav til de to kjønnene. For eksempel slår hun ofte fast at menn fra naturens side har en så sterk seksualdrift at de ikke kan forventes å kunne beherske seg. Dermed blir det kvinnens plikt og ansvar å «venne» mannen av med å være utro, sier Sarromaa.
Menn må beundres
Hvordan skulle så de unge konene ta fatt for å venne mannen av med det hans natur drev han til? Beate gir konkrete råd:
«Han må roses og beundres for alt som er verdt å beundre: Hans dyktighet i arbeidet, hans koselige utseende, hans flotte skikkelse, hjelpsomheten hjemme, ømheten og omtenksomheten i det intime samlivet.»
– Generelt ser Beate på 50-tallet ut til å mene at mannen veldig sjelden gjør noe galt. Hun understreker gang på gang at en kone aldri må konfrontere eller forsøke å tvinge mannen sin. Vil hun ha forandringer, må hun bruke subtile midler, som «forsiktig diskusjon», forteller Sarromaa.
– 50-tallets Beate er meget klar på at det er store forskjeller mellom kvinner og menn, og hun stiller følgelig helt forskjellige moralske krav til de to kjønnene.
«Å få seg et rykte»
«Er det noe med måten du smiler på som virker innlatende? Sitter skjørtet eller genseren litt for stramt? Eller bruker du for mye leppestift? Eller kanskje det er måten du snakker på? Hvis du forteller litt tvetydige historier, kan du lett bli misforstått. Det kan være en rekke tilsynelatende bagateller som gjør at du har fått et dårlig rykte», skriver Beate til en ung jente i 1968.
– Balansegang knyttet til seksualiteten er et tilbakevendende tema i spalten, og Beate bidrar gjerne til å trekke opp klare grenser for hva som er akseptabelt, kommenterer Sarromaa. Hun bruker Michel Foucaults begrep «pastoralmakt» om Beates oppdragerrolle. Begrepet henspiller på makten en pastor har overfor de troende.
– Pastoralmakten har som funksjon både å hjelpe og kontrollere, og den er tett knyttet til produksjon av sannhet. Betroelser står sentralt, sier Sarromaa.
Gryende individualisme
Den tidlige Beate utøver sin pastoralmakt nokså utilslørt. Hun inntar en moraliserende og bedrevitersk posisjon overfor innsenderne, og henviser stadig til hva som er naturlig og normalt. Gjennomgående bruker hun essensialiserende uttrykk som «alle kvinner» og «enhver mann». Hun er heller ikke redd for imperativer og utropstegn. I 1977 er tonen endret:
«En gyllen middelvei mellom det å mure seg inne og ’fly med andre’ burde vel kunne finnes. Om du går ut med gjengen eller noen venninner, ville du vel ikke føle at du sviktet din venn?»
– Beate forlater den bombastiske og moraliserende stilen til fordel for en mer dilemmatisk måte å svare på. Hun bruker uttrykk som «på den ene og den andre siden», «men», «likevel» og «kanskje». Dette henger nok sammen med en gryende individualisme i samfunnet som helhet. Fasitsvarenes tid er forbi, og individene må selv komme fram til hva som er riktig, forklarer Sarromaa. Hun understreker at hun mener at Beate likevel utøver pastoralmakt.
– Det blir mer subtilt, normene er mer uklare og ansvaret for å tenke ut svaret ligger hos jentene selv. Men fremdeles henvender jentene seg altså til en person som skal fortelle dem hva som er riktig å gjøre i en gitt situasjon.
«Er det noe med måten du smiler på som virker innlatende? Sitter skjørtet eller genseren litt for stramt?»
Likestillingsretorikk
I 1977 gjenspeiles også samfunnets økende bevissthet om likestilling i Beates svar. Hun snakker ikke eksplisitt om likestilling, men pålegger i større grad menn og kvinner samme ansvar. Utro menn unnskyldes ikke lenger med sine sterke drifter, men karakteriseres som umodne.
Beate oppfordrer også unge kvinner til å konfrontere mannen, og om nødvendig holde muligheten for skilsmisse åpen. Ved flere anledninger råder hun også kvinnen til å ta grep om økonomien:
«Løsningen på problemet er at du overtar rollen som finansminister hjemme. Selv om G synes det er unødvendig å sette opp et budsjett, så ikke gi deg på det.»
– Beate kunne aldri ha foreslått å utfordre mannens posisjon som familiens overhode på den måten på 50- eller 60-tallet. At hun gjør det i 1977 forteller om en utvidelse av kvinners spillerom, sier Sarromaa.
Les også: Mer intimt i Det Nye
Datidens Monsen
Samtidig som hun leser utviklingen i Beate-spalten som en speiling av endringer i samfunnet og kulturen som helhet, oppfatter historikeren Beate-figuren som nokså reaksjonær, også sett med datidens øyne. Hun har ikke lyktes i å finne ut hvem som sto bak, eller om det var den samme som skrev spalten i hele perioden.
– Men Beate ser ut til å ha vært mer konservativ enn resten av Det Nye hele veien. Kanskje var det datidens Nina Karin Monsen som sto bak, sier forskeren med et smil.
Pastoralmakt eller ikke, Sarromaa vil ikke ta for gitt at leserne tok Beates svar for god fisk eller fulgte rådene hennes. For å finne svar på det spørsmålet, vil hun nå intervjue eldre kvinner som leste Det Nye i sin ungdom på 1950-, 60- eller 70-tallet. Å rekruttere informanter er ikke noe problem.
– Alle jeg har snakket med har et forhold til Det Nye på en eller annen måte. Leste de det ikke, har de i hvert fall en forklaring på hvorfor ikke. Bladet er en felles referanse for flere generasjoner norske kvinner, fastslår Sarromaa.
Sanna Sarromaa er samtidshistoriker og doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Lillehammer med prosjektet Det Nye og den unge norske kvinnen – diskurser, representasjoner og resepsjoner.
