Avdekker rettsstatens blindsoner

– Jeg ville undersøke hva slags relevans litteraturen har for samfunnet, sier Bjarne Markussen.

Han er førsteamanuensis ved Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder, og ga nylig ut boka Rettshistorier. Foreldre og barn i litteratur, film og lovgivning. Boka fokuserer på hvordan film og litteratur skildrer «livet under lovene», med fokus på familieretten. Han har gått historisk til verks, og ser på problemstillinger innen moderne familierett og barnelovgivning tilbake til 1800-tallet.

– Filmene og litteraturen fungerer som historiske punktnedslag, og gir et perspektiv på dagens debatter om barnelovgivning, sier han.

Grunntanken i boka er at noen må fortelle om urett og urimelighet før endringer kan finne sted. Her blir kjente litterære verker av Henrik Ibsen, Amalie Skram, Gabriel Scott og Agnar Mykle satt i en ny kontekst: hvordan har verkene deres gått i dialog med samtidens lover og forestillinger om familie, kjønnsroller og barn?

Markussen mener tre grunnfortellinger ligger til grunn for moderne barne- og familielovgivning: Fortellingen om den underprivilegerte kvinnen, som vi møter i blant annet Ibsens Et dukkehjem; fortellingen om det vergeløse barnet, som vi kjenner fra Gabriel Scotts De vergeløse; og fortellingen om den tilsidesatte faren som vi møter blant annet i filmen Kramer vs. Kramer, som hundre år etter Et dukkehjem tar opp tråden. Mens Et dukkehjem slutter med at Nora reiser fra Helmer og barna, tar Kramer vs. Kramer sitt utgangspunkt der, og følger utviklingen av far–barn-forholdet.

– Fortellingene har røtter i 1800-tallets litteratur. I dag gjenfortelles de i nye medier for å kjempe frem nye rettigheter og velferdsordninger for kvinner, menn og barn, sier Markussen.

Den underprivilegerte kvinnen

Fra 1600-tallet kom kvinner under sin fars eller manns vergemål. Men etter hvert økte kravet om at kvinner skulle være myndige, og i 1863 ble loven endret: ugifte kvinner ble myndige når de fylte 25. Men de mistet sin økonomiske myndighet når de giftet seg.

– Det var en situasjon som ikke var til å leve med, og det var særlig forfatterne som begynte å synliggjøre kvinnenes situasjon, sier Markussen.

Han forklarer at Ibsen skriver om nettopp dette i Et dukkehjem: Han gir hele scenen til Nora, og lar henne være den ubetingete hovedpersonen.

– Det er hennes utvikling vi får følge gjennom stykket. Hun har problemer på flere nivåer fordi hun er umyndiggjort, og lever et juridisk og familiært sett innskrenket liv, sier han.

Han mener fortellinger som brakte kvinneperspektivet til publikum ble viktige for utviklingen av kvinners rettigheter.

– Et dukkehjem ble umiddelbart et referansepunkt i ekteskapsdebatten på 1800-tallet. Den politiske venstresida adopterte likeverdsretorikken til Nora i kampen for en ny ekteskapslov. Her ser vi at kvinneperspektivet først kom inn i litteraturen, så i jussen. I større perspektiv kan vi si at det går en linje fra Et dukkehjem til likestillingsloven. Jeg sier ikke at det er direkte og enkle årsakssammenhenger mellom kunstverk og lovverk, men synliggjøring av marginaliserte grupper kan bidra til mentalitetsendringer og lovendringer, sier han.

Også Amalie Skrams novelle Karens jul forteller om den underprivilegerte kvinnen.

– Hun skriver om en ugift mor som ikke har noe økonomisk sikkerhetsnett, og som fryser i hjel. Den ble skrevet i 1885, og 30 år etter kom den juridiske løsningen på Karens problem med de castbergske barnelovene. Litteraturen synliggjorde den ugifte morens problem i god tid før loven ble endret, sier han.

Det vergeløse barnet

Barnets stilling har også vært et tema i litteraturen, og siden 1980-tallet mener Markussen barnets rettigheter har kommet sterkere i fokus i norsk rett: Barn har krav på omsorg, og barnets beste skal settes først.

– Den fortellingen har røtter i litteraturen fra tidlig 1800-tall, sier han.

For det finnes ifølge litteraturviteren en fortelling om det vergeløse barnet i vår kultur.

– Det vergeløse barnet er i liten grad et rettssubjekt, det har få rettigheter og lite makt å sette bak sine krav. Fortellinger som Charles Dickens’ Oliver Twist, om barnehjemsbarnet Oliver som har det så skrekkelig at han rømmer fra barnehjemmet og havner i et kriminelt miljø, er et eksempel på det, sier han.

Her hjemme står Gabriel Scotts De vergeløse som et litterært monument over barnehjemsbarn. Den kritiserer vergerådsloven, som ga vergerådene hjemmel til å ta barn ut av familiene sine og plassere dem i offentlige eller private hjem. Markussen trekker også fram en bok fra 1907 som han mener er glemt av litteraturhistorien: Bjørn Evjes Under loven.

– Evje var lærer ved Bastø skolehjem, og var en av de store varslerne i norsk historie. Han skrev om offentlige skolehjem som straffeanstalter, og som resultat ble det satt ned en kommisjon for å granske forholdene ved norske skolehjem. Det er det verket i Norge som mest påviselig har medført et lovendringsforslag, sier han.

Den tilsidesatte faren

En fortelling som har fått stadig større plass i det offentlige ordskiftet, handler om den tilsidesatte faren.

– Ham hører vi stadig om i mediene. Mange fedre føler seg tilsidesatte etter samlivsbrudd, og forskning viser at de er misfornøyde med at de ser lite til barna sine, sier han.

Og ikke la deg lure av praten om den nye, myke mannen: også denne fortellingen finnes i 1800-tallslitteraturen.

– Vi ser en utforsking av faderlige følelser i 1800-tallslitteraturen, og ofte er det menn av folket som tildeles disse følelsene som mange i dag kjenner seg igjen i. Dette er en tradisjon innen litteratur og film som jeg kaller alenefarplottet. Den handler om menn som blir primære omsorgspersoner for barn, for så å bli truet med tilsidesettelse, sier han.

Fra filmens verden er fortellingen kjent gjennom Kramer vs. Kramer. Når moren forsvinner ut, rykker far opp og blir en primær omsorgsperson.

– Filmen viser at omsorgsansvar fører til omsorgskompetanse og utvikling av sterke bånd mellom far og barn, sier han.

Amalie Skram forteller også denne historien, i Sjur Gabriel. Her blir mora, Oline, syk og alkoholisert. Faren må ta seg av barna. Og Chaplin-filmen The kid er forløperen til utallige filmer som kretser rundt denne fortellingen.

– De viser at evnen til omsorg ikke er kjønnsspesifikk. Det er en kjønnsnøytral egenskap å kunne bli en tilknytningsperson for barn. Den innsikten passer godt med moderne tilknytningsteori, hvor det er tilstedeværelse og kommunikativ evne som vektlegges, ikke kjønn, sier han.

Avant garde

En del litteratur fungerer som en slags jussens avant garde, ifølge Markussen.

– Litteraturen yter ofte en viktig skjerv til arbeidet med å fortelle historiene om marginaliserte grupper. I dag har journalistikken og forskningen tatt over noe av den rollen litteraturen hadde før. Forskere og journalister bidrar til historieproduksjonen som må til for å skape lovendringer, sier han.

For hvordan vi ser oss selv som mødre, fedre og barn, er ikke blant det enkleste å endre: de er dypt forankret i selvforståelsen.

– Det er langsomme historiske bevegelser det er snakk om, og kanskje smertefulle bevegelser. Under eneveldet betraktet man barnet primært som farens. På 1800- og 1900-tallet kom en gradvis oppvurdering av morsrollen parallelt med en nedbygging av patriarkatet. Barnet ble primært morens. De siste 30 årene har vi kommet inn i en ny fase, hvor barnet settes i sentrum og det likestilte foreldreskapet blir et ideal. Omstillingsprosesser som det tar lang tid, for det rører med hvem vi er som mødre, fedre og barn. Litteraturen og filmen er en slags journalføring over endringene som skjer, sier han.

Han mener det er viktig å ta fiksjonsfortellingenes dialog med rettssamfunnet på alvor.

– Platon advarte mot å låne øre til kunsten. Slipper du den honningsøte muse inn, blir lyst og smerte konge i staten, og ikke loven og fornuften, som alltid har vist seg å være den som kan styre best, skriver han i Staten. Mitt poeng er at loven og fornuften har blindsoner som den honningsøte muse har en tendens til å avdekke, sier han.