«Du kommer til å angre»

«Den biologiske klokka di tikker.» «Du vet ikke hva du gjør, du kommer til å forandre mening.» Dette er typiske uttalelser som møter kvinner som sier at de ikke ønsker seg barn.

I dag er det få tabuer rundt det å snakke om ufrivillig barnløshet, og det forventes at man prøver andre metoder dersom barna ikke kommer av seg selv. Å være singel eller lesbisk er ikke lenger ensbetydende med være barnløs.

– Da jeg for noen år siden gjorde en studie av kvinner som på grunn av infertilitet ble mødre gjennom adopsjon eller kunstig befruktning, møtte jeg stadig holdningen at de ikke kunne tenke seg et liv uten barn. Dette syns jeg var en litt rar holdning, selv om jeg har barn selv, forteller kulturviter Tove Ingebjørg Fjell. Hun ble inspirert til å gjøre en studie av barnfrie kvinner, det vil si kvinner som velger å ikke få barn.

60-tallet: sjelden sterke reaksjoner

Fjell har intervjuet 10 barnfrie kvinner fra to generasjoner. Den eldre generasjonen var unge voksne på 1960- og 70-tallet, og levde i stabile heteroseksuelle forhold i perioden hvor de var fruktbare. De hadde også til felles at det var dem, og ikke ektemannen, som hadde foreslått barnfrihet.

– Det er selvsagt begrenset hvor mye man kan generalisere ut fra så få personer, men ingen av den eldre generasjonen barnfrie melder om sterke reaksjoner på valget sitt. Noen av dem hadde opplevd slitsomme kommentarer fra kolleger, men ikke alle. Kvinnene mente det handlet om at folk var høflige, og at dette med å få barn ble forbundet med seksualitet, og dermed ansett som privat, forteller forskeren. Ofte ble ikke spørsmålet om hvorfor de ikke hadde barn stilt, siden mange gikk ut fra at de var ufrivillig barnløse, og dette var noe man snakket mye mindre om enn i dag.

Vanskeligere i dag

Fjell mener hun kanskje kunne fått andre svar fra kvinner i andre yrker eller nettverk. Men svarene er allikevel interessante fordi de skiller seg fra den yngre gruppen av kvinner hun har intervjuet, som på intervjutidspunktet var rundt 40 år.

– Disse kvinnene rapporterer, som de eldre, at familie og nære venner er hensynsfulle. Men litt fjernere bekjente kan være mye mer direkte og brutalt oppriktige, forteller Fjell.

– Ved å si at disse kvinnene kommer til å forandre mening bare de får tenkt seg om og blitt modne nok, infantiliseres livsvalget deres, mener hun.

Det er dette som oppfattes som mest plagsomt av kvinnene i studien, forteller forskeren.

Selv føler de barnfrie Fjell har snakket med at de har tatt et meget bevisst valg, og de mener at mange får barn uten å ha reflektert godt nok over dette viktige valget. De påpeker også at mens mange tar seg den retten å fortelle dem at de kommer til å angre på valget sitt, er det fullstendig tabu å snakke om at noen kan angre på det å få barn.

Ikke barnehatere

Bare én av kvinnene Fjell snakket med sa at hun ikke likte barn. Mange av de andre var nøye med å understreke at de liker barn, og at de ofte omgås og tar seg av barna til familie og venner.

Å ikke like barn er et stort tabu, og selv de som føler det sånn, vil vegre seg for å si det høyt. Samtidig er det ikke uvanlig at omverdenen tror at barnfrie misliker barn, og det kan derfor føles ekstra viktig å understreke at slik er det ikke.

– Jeg hadde ventet at de ville underkommunisere barneønsket, men de fleste sa at det ligger jo i oss, det er naturlig å ønske seg barn, men at man kan forhandle med naturen. Når de sier dette signaliserer de at de er på lag med resten av verden, de minimerer gapet mellom seg selv og andre. Samtidig maksimerer de gapet ved å si at de har tatt et annet valg enn det de anser som normalt, sier Fjell.

Når det gjelder sammenhengen mellom moderskap og kvinnelighet mener særlig de yngre at moderskap ikke trenger å være en del av kvinneligheten – en er ikke mindre kvinne fordi om en ikke har barn. Kvinnelighet kan settes sammen av andre elementer.

Frihet

Men hvorfor tar de da dette uvanlige livsvalget?

– Jeg tror det er like mange forklaringer som det er barnfrie, men noen ting går igjen. Det kan være at man ikke ønsker å dele ektefellen med noen, at man vil ha frihet til å reise eller gjøre karriere – eller rett og slett frihet til å være syk uten å måtte ta seg av en toåring! Noen er redde for fødselen, noen har hatt en vond oppvekst og frykter at dette vil gjenta seg i neste generasjon, og noen liker altså ikke barn. Eller de kan mene at verden ikke er et egnet sted å føde barn i, forteller forskeren.

Spørsmålet om frihet var veldig sentralt i begge aldersgruppene, men hva friheten skulle brukes til varierte, og fokus på karriere var viktigst for de yngre kvinnene. Flere av dem mente at den norske velferdsstaten ennå ikke legger forholdene godt nok til rette for småbarnsforeldre – blant annet fordi de ser at kvinner som tar lang permisjon taper karrieremessig, og fordi det ikke tilbys barnehageplass i nærheten av arbeidsplassen.

Barnfrihet andre steder

Forholdsvis få norske kvinner velger barnfrihet. I land hvor det å kombinere barn og karriere er vanskeligere på grunn av manglende velferdsgoder, velger langt flere kvinner barna vekk, noe som får effekt på fødselstallene. I Tyskland har det kommet forslag om ekstra skatt for heterofile par som velger å ikke få barn, fordi de ikke bidrar til fellesskapet ved å skape nye skattebetalere som kan ta seg av de eldre.

I USA er det også mange barnfrie, og her har man i motsetning til i Norge bygget opp en barnfri-identitet som er til stede i medieoffentligheten. Der er det i langt større grad «tillatt» å si at man ikke liker barn, og barnfrie kan påpeke at det er dem som må gjøre overtidsarbeidet når mødrene må på fotballkamp, slik man kunne se i en episode av Frustrerte fruer. Barnfrie møtes dessuten på diskusjonsfora hvor de kan lufte sin frustrasjon over barneprat ved lunsjbordet, skrikende barn på restauranter og spesialordninger for småbarnsforeldre på arbeidsplassen.