Likestillingsforskningen utfordres

I Program for kjønnsforskning 2008-2012 utgjør teoretisk refleksjon om likestilling mellom kjønnene programmets andre tyngdepunkt, ved siden av kjønnsteori. Her spørres det blant annet om kravene til likestilling bør formuleres ulikt på forskjellige samfunnsområder, for eksempel innenfor arbeidslivet, i familien og på det politiske feltet. Hvilke normer har vært rådende innenfor den norske feminismen, og hvilke forståelser av likestilling ligger til grunn for vår form for statsfeminisme?

– Likestilling er viktigere enn noensinne. Men debatt om likestilling har ofte blitt mer politikk enn teoriutvikling, sa Unni Langås, leder for programstyret, i forbindelse med at det nye forskningsprogrammet ble presentert.

Nøyaktig tretti år har gått siden Lov om likestilling ble vedtatt i Stortinget. I paragraf 1, revidert i 2002, heter det at loven «skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.»

Likevel stiller Eva Magnusson, psykolog, tidligere leder for Kvinnovetenskapligt forum ved Umeå universitet, spørsmålet:

– Har kvinnefrigjøring blitt erstattet med målsettinger om pappaers deltakelse i barneomsorg, som et feel good-prosjekt? Har vi gått fra å prate om rettferdighet til å snakke om likestilling som noe som skal kjennes bra?

Spørsmålet stilte hun på konferansen Genusrelationer och förändringsprocesser: Nordisk feminism och genusforskning 2008 i Karlstad nylig. Og hun viste blant annet til en brosjyre beregnet på å få nybakte svenske fedre til å ta pappapermisjon. Et flertall av argumentene baserte seg på ideen om at det vil føles bra for pappaen å være hjemme.

Magnusson er en av redaktørene av boken Critical studies of gender equalities, som kom ut tidligere i høst. Antologien inneholder en rekke kritiske analyser av forestillinger rundt og bruk av begrepet likestilling, med bidrag fra Norge, Danmark, Finland og Sverige.

Tilslørende begrep

– Likestilling er så forbundet med en tradisjonell politisk tenkning knyttet til kjønn at begrepet nok tilslører mer enn det avslører om samfunnet, sier Cathrine Egeland. Hun er forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet og en av redaktørene av boken Kjønnsteori, som nylig kom ut.

Hun mener å se en ny kritikk av begrepet.

– For mange feminister på 1970-tallet var målet kvinnefrigjøring snarere enn likestilling, og da problematiserte man det at likestilling bare handlet om å likestille kvinner med menn, som om det var menn som var målestokken. I dag dreier derimot mye av kritikken seg om at likestillingsidealet for eksempel fungerer heteronormativt og klasseblindt, sier Egeland.

Nettopp likestilling som en heteronormativ felle er det Maria Törnqvist, sosiolog ved Stockholms universitet, skriver om i Critical Studies of Gender Equalities. Hun har analysert hvordan begrepet «likestilling» endret valør i Sverige i forbindelse med diskusjonen om kvotering av kvinner inn i politiske forsamlinger. Fra å være en tilsynelatende umulighet på 1980-tallet fikk kvotering i likestillingens navn et slags mulighets- og romantikkskimmer på 1990-tallet, mye takket være begrepet «varannan damernas». Ved å pakke likestillingstiltak inn i en romantisk forestilling hentet fra dansegulvet, som henspilte på nære relasjoner mellom kvinner og menn, fikk det likestilling til å virke litt mindre politisk farlig. Dette fikk imidlertid flere bi-effekter. Det ble for eksempel viktig for kvinner som kritiserte den skeive kjønnsfordelingen å samtidig understreke at de ikke hadde noe i mot menn. Eva Magnusson siterte i den sammenheng den tidligere svenske likestillingsministeren Margareta Winberg, som hadde uttalt at hun fortsatt «elsket menn», selv om hun var feminist.

Begrepene utfordres

I tillegg til at forståelsen av likestilling kan virke heteronormativt, utfordres også begrepet av tenkningen rundt interseksjonalitet. Likestilling kan tilsynelatende se ut til å handle om menn og kvinner, men hva skjer når du også får inn for eksempel et klasse- eller etnisitetsaspekt, spør stadig flere forskere om.

Hvor mye denne kritikken får å si i praksis, avhenger etter Cathrine Egelands mening av hvilken forskning det er snakk om.

– I Norge, der oppdragsforskningen i instituttsektoren leverer mye av kunnskapsgrunnlaget for politikkutformingen, tror jeg at kritikken av heteronormativiteten ikke har så mye å si i dag. Det er nok større oppmerksomhet rundt dette med interseksjonalitet, men da tolkes det gjerne som det å «kunne tenke på flere ting på én gang». Veldig mange av oppdragene som kommer fra for eksempel sentralforvaltningen handler om hvordan du skal avdekke forhold som virker mot likestilling. Man tar det altså i høy grad for gitt at likestilling er et mål vi alle har.

Mangler fakta

Alder og kjønn er de to tverrgående variablene Likestillings- og diskrimineringsombudet har mest kvantitativ kunnskap om, ettersom dette er fakta som finnes i det aller meste av statistikker, og som det er relativt ukomplisert å etterspørre. Verre er det å få fakta om for eksempel funksjonsevne, seksuell orientering og etnisk minoritetsbakgrunn, dels fordi dette regnes som sensitiv informasjon, og dels fordi kategoriene plutselig blir langt mer problematiske.

– Vi har mest forskning på «vanlig» kjønnslikestilling, og med en gang man ønsker noe på de andre minoritetsgruppene som LDO jobber i forhold til, er det ikke lett å få tak i tall og data, i alle fall ikke med samme bredde. Men alt henger jo sammen, og i LDOs arbeid handler ikke likestilling bare om kjønn lenger. Samtidig er det viktig å huske på at dette går begge veier, der tall for kjønnslikestilling også kaster lys over andre felt, understreker Ylva Lohne, seniorrådgiver i Samfunnsavdelingen.

Hos ombudet etterspørres altså interseksjonelle analyser og det de kaller prosesskunnskap og ikke bare tilstandskunnskap.

– Det er ikke noe nytt at det er mange måter å være kvinne og mann på. Og jeg tror at fokus på mindre grupper også vil kunne avdekke noen av de større prosessene som ligger bak og styrer det at kvinner generelt kommer dårligere ut. De mange diskriminerende prosessene har noe til felles, tross alt, sier Eero Olli, rådgiver i Samfunnsavdelingen i LDO.

På spørsmål om hva slags forskning de konkret ser at mangler, svarer Bjørg Unstad, leder av Samfunnsavdelingen, at de gjerne hadde sett at det ble forsket mer på hvem samfunnet bruker ressurser på og hvordan.

– Hvor går fellesskapets midler? Hvordan bruker idretten sine midler, for eksempel? Akkurat dette er noe vi nå har fått forskere ved Idrettshøyskolen til å se på for oss, og resultatene av undersøkelsen publiseres om ikke så lenge, forteller Unstad.

Ylva Lohne hadde gjerne sett at ombudet fikk mer kunnskap om for eksempel sosial dumping.

– Vi vet at det finnes blinde flekker og usynlige mennesker. Og vi vet at unge, kvinner og mennesker med en etnisk minoritetsbakgrunn er overrepresentert i visse næringer der det forekommer sosial dumping, Men vi vet ikke nok. Og så lenge vi vet så lite som vi gjør, er det vanskelig å gjøre noe med problemet.