Et halvt år i regnbuenasjonen

Det som brakte meg til Sør-Afrika var et postdoktorprosjekt om lesning og globalisering. Jeg hadde lyst til å lære mest mulig om afrikansk litteratur, samtidig som jeg ville studere litteraturundervisningen i en annen kontekst enn den norske – og vestlige.

Universitetet i Cape Town (UCT) er langt fra det mest opplagte stedet å gjøre dette. Selv om det rangeres som det beste universitetet i Afrika, sitter de fleste ekspertene på afrikansk litteratur ved de største universitetene i USA og England. Cape Town har heller ikke mye å by på når det gjelder "eksotisk" annerledeshet. Det er ikke mye som minner om "Afrika" her, bortsett fra på de mest turistifiserte stedene, der det selges standard afrikansk kunsthåndverk en masse og synges og danses til tradisjonelle afrikanske trommer.

Nasjonsbygning

Likevel står Sør-Afrika i en særstilling hvis du er interessert i å studere kolonialismens etterdønninger. Landet kan sies å ha blitt såkalt "postkolonialt" hele fire ganger: ved opprettingen av unionen i 1910; da det afrikaanerbaserte nasjonalpartiet vant valget og innførte apartheid i 1948; da Sør-Afrika løsrev seg fra det britiske samveldet i 1960; og til slutt ved ANCs overtakelse i 1994.

Per i dag drives det aktiv nasjonsbygging for å innføre idealet om "regnbuenasjonen". Følgende leseprøve ble for eksempel gitt på skolen til min sønn: "En dag begynte det en ny gutt på skolen. Han hadde lapper på buksene. Alle lo og ertet ham. Dagen etter kom imidlertid også skolens mest populære gutt med lapper på buksene. – Hvorfor gjør du det, spurte alle ham. – Jo fordi, sa han, i regnbuenasjonen er alle like!".

En slik solidaritetstenkning er helt i Nelson Mandelas ånd, og på ett vis har den lykkes. Svarte, hvite og fargede omgås hverandre med vennlig selvfølgelighet. Det er vanskelig å forestille seg at det ikke er lenge siden de hvite hadde sine egne skoler, restauranter og butikker, og de svarte ble tvangsflyttet ut av byene til såkalte townships. Problemet er bare at de i stor grad fortsatt bor der. Land og eiendom tilhører fremdeles de hvite.

Istedenfor en omfattende redistribuering og nasjonalisering, har ANC satset på utdanning og økonomisk vekst for å gi de fattige bedre kår. Men det hjelper ikke stort når de fattige barna i townshipene ikke møter opp på skolen, og den økonomiske veksten som har vært, bare har bidratt til å øke forskjellene mellom fattige og rike. Arbeidsledigheten blant den svarte befolkningen er på nærmere femti prosent.

Coetzee-dyrking

At rase og klasse fremdeles er dominerende markører i regnbuenasjonen, vises også i min arbeidshverdag. Selv om studentmassen ved UCT består av flere "farger", er det stort sett hvite fra middelklassen som studerer litteratur. Og alle som har ambisjoner innenfor faget skriver om nobelprisvinneren J.M. Coetzee, en forfatter som i likhet med dem selv kommer fra den hvite middelklassen. Coetzee var tidligere tilknyttet UCT, og universitetet huser det som i dag er "the Coetzee collective". De arrangerer jevnlig seminarer som jeg har vært så heldig å få lov til å følge. Men jeg må innrømme at det er litt underlig å sitte der, i Sør-Afrika, i en forsamling bestående av utelukkende hvite, og høre på innflydde hvite eksil-capetownianere snakke om en annen hvit sørafrikaner i eksil.

I tillegg følger jeg et kurs om svart sørafrikansk litteratur. Her diskuteres muligheter for motstand og endring. Til gjengjeld er vi bare fem "studenter", hvorav tre av oss er hvite kvinner fra Europa. De to andre er en svart amerikansk historiker, og en enslig svart sørafrikansk litteraturstudent. Foreleseren vår mener den sørafrikanske "dyrkingen" av Coetzee er provinsiell: Som ung, usikker nasjon trenger Sør-Afrika internasjonal anerkjennelse før den vet å verdsette sine egne. Jeg tror nok interessen for Coetzee stikker dypere enn en Nobelpris. Men han kan likevel ha et poeng. Etter at Mbeki ble tvunget til å trekke seg som president, kunne jeg lese en detaljert redegjørelse i landets største avis om hvilken plass denne nyheten hadde fått i internasjonale medier. Slik sett minner Sør-Afrika ikke reint lite om Norge.

En annen ting som minner om Norge, er at kvinnelige forfattere ikke har noen plass på pensumslistene – heller ikke på de mer "progressive" kursene – selv om alle er enige om at kjønn er en viktig analysefaktor. Man skulle tro at svarte kvinner ikke hadde noe interessant å si om motstand og endring, selv om litteraturen de skriver tyder på det motsatte.

Gode arbeidsforhold

Sørafrikanske litteraturvitere likner ellers mye på de norske. De er alle svært hyggelige, men har det alltid veldig travelt, og det er liten sosial omgang. Instituttets ukentlige forskningsseminar er symptomatisk nok lagt til lunsjpausen, og etterpå springer hver til sitt, enten til undervisning eller til datamaskinen sin bak lukkede kontordører. Det betyr til gjengjeld at jeg har svært god tid til å lese og skrive på egen hånd, fritatt som jeg er fra undervisning og administrative plikter. Nesten for god tid: Det er lett å la seg rive med av stadig nye problemstillinger og utkastene til forskjellige artikler begynner etter hvert å hope se opp.

Biblioteket er stort og innholdsrikt. Siden bare en liten del av materialet er tilgjengelig for hjemlån, tilbringer jeg mange timer der, selv om jeg også har fått tildelt eget kontor. Og det er mye å ta fatt i: Forholdet mellom litteratur og politikk, som er min hovedinteresse, er et mye mer uttalt tema her enn i Norge, både i litteraturen selv og i de ulike diskusjonene om den.

Kriminalitet og paranoia

Når man bor i et annet land, får man også et annet forhold til litteraturen som skrives der, både på godt og ondt. De mange sosiale problemene som skildres i den svarte "protestlitteraturen" så vel som i den mer eksperimentelle litteraturen, slår deg i øynene hver dag og blir del av dine erfaringer. Vi har blant annet vår egen "private" tigger, som kommer på døra og får mat og småpenger med jevne mellomrom. 

Noe av det mest nedslående er likevel den konstante følelsen av frykt som synes å gjennomsyre det sørafrikanske samfunnet. Det er ikke måte på hvor mange steder du ikke kan gå og tidspunkt du helst ikke skal vise deg utendørs på. Jo rikere nabolaget er, desto høyere er murene rundt eiendommene. På universitetsområdet, som anses som "høyrisiko", deles det ut brosjyrer som forteller deg hva du bør gjøre hvis du blir overfalt, med diverse nødnummer du kan ringe. Overalt selges det selvforsvarsspray, symptomatisk nok med bilde av en lyshåret hvit kvinne som bruker sprayen mot en mørk, tildekket mann, mens en farget kvinne står i bakgrunnen og ser på.

At ting har en tendens til å "forsvinne" har jeg selv fått erfare. Først forsvant sykkelen min, låst, fra en låst bakgård, en natt jeg hadde glemt å ta den med meg inn i huset. Deretter forsvant dyna og vekkerklokka fra soverommet til sønnen min og all såpe og sjampo fra badet, uten at vi helt har greid å finne ut hvordan det kunne gå til. Heldigvis var det bare "småting" og ikke liv og lemmer det stod om, men jeg innrømmer at det er ubehaglig å tenke på hvem som lusker rundt i hagen vår når vi sover. Likevel: så lenge redistribusjon ikke foregår på andre måter, har vinningsforbrytelser sin egen funksjon. Og selv om vold er et enormt problem, er mye av frykten overdrevet og næres mest av sin egen kraft.

"Livsfarlige" tog

Alle historiene som verserer om lokaltogene er et godt eksempel på en slik overdrevet frykt. Store deler av den hvite befolkningen har verken tatt toget eller noe annet offentlig transportmiddel, fordi de er overbevist om at det er livsfarlig. De trenger det ikke heller, siden alle har egen bil – i motsetning til storparten av den svarte befolkningen og noen få hvite, deriblant meg, som er avhengig av toget for å komme til og fra jobb. Når jeg forteller det, blir jeg alltid advart om at der blir man ranet og i verste fall drept.

Dette er en utbredt oppfatning, men det er ikke sant. Lokaltogene i Cape Town like trygge som trikken i Trondheim. Og det du får igjen i form av folkeliv er mer enn verdt prisen på billetten. Her møter du alle slags mennesker, på vei til og fra jobb, avtaler og handleturer, eller mennesker som tjener til livets opphold på toget, enten ved å spille og synge, selge diverse småting – som sokker og små poser potetgull – eller ved å jobbe som sikkerhetsvakt.

Problemet med toget er at det ikke er spesielt pålitelig. Flere ganger har jeg sittet fast mellom to stasjoner i over en time på grunn av "power failure". Det kan være temmelig irriterende. Men ved slike anledninger viser den sørafrikanske "folkesjela" seg fra sin beste side. Folk ler, snakker sammen, og det er alltid et par stykker som kan kunsten å komme med gode kommentarer – til allment latterbrøl fra de andre.

Slike "power failures" er dessuten en anledning til å vise både samhold og hjelpsomhet. Seint en mørk kveld, da det virket som om toget satt fast for godt og jeg ikke ante hvordan jeg skulle komme meg hjem, tilbød en eldre dame meg å sitte på med datteren som kom for å hente henne. Den kvelden ble jeg kjørt helt til døra – i en stappfull bil: De tok med seg så mange de kunne. Det er ikke rart at togreiser er et hyppig motiv i sørafrikansk litteratur.