Der kvinner vil jobbe

Fra 2000-2007 var jeg ansatt på Institutt for bibelvitenskap ved Universitetet i Sheffield. Først som lecturer (førsteamanuensis), og så som senior lecturer (professor).

Da jeg ble ansatt ved instituttet i 2000 befant jeg meg for første gang i mitt yrkesliv blant flertallet som kvinne og blant mindretallet som europeer og som teolog. Selv om bibelvitenskap i Norge er et lite fag ved teologiske fakulteter og religionshistoriske institutter, er faget i det anglofone språkområdet mye større og mer tverrfaglig. Mine kolleger var klassiske filologer, arkeologer, religionshistorikere, samt (kun) en med grad fra Sheffield, der man blir ”bibelviter” i mer snever forstand.

Alt mangfoldet på så mange plan var utrolig befriende og stimulerende for en forskers nysgjerrighet. Ingenting kunne tas for gitt, det fantes ikke noe lokalt sannhetsregime som på forhånd bestemte hva som var det ’riktige’ svaret på et faglig spørsmål.

”Where women want to work”

Selv om jeg var den første ansatte ved instituttet som hadde fødselspermisjon, opplevde jeg likevel kombinasjonen vitenskapelig stilling og småbarnsmor som lettere enn i Norge. Sheffield-universitetet er sammen med kun ett annet britisk universitet inne på en liste med navnet ”Where Women Want to Work”, over de 50 mest attraktive og progressive arbeidsplassene for kvinner i Storbritannia – en velfortjent plassering mener nå jeg. Listen er utarbeidet av The Times og Aurora, et konsulentfirma som hjelper store organisasjoner og andre bedrifter til å profilere seg som attraktive arbeidsgivere for kvinner, samt å rekruttere kvinner til ledige stillinger.

Dette illustrerer paradoksene i den norske likestillingsmodellen. Det var prosentvis langt flere kvinnelige ansatte i Sheffield enn i Oslo, men langt færre mødre. De statlige foreldre-ordningene var dårligere, men rommet for individuell tilpasning større: hvis man først var en ”professional,” var ordningene både på jobb og i barnehagen såpass fleksible og romslige at det var mulig å få livet til å gå opp. Men helt avgjørende var også at jeg hadde en instituttbestyrer som var ekstremt familieorientert.

Surrealistisk undervisning

Det er ikke mange steder i Storbritannia hvor et kjønnskritisk emne er en obligatorisk del av bachelorgraden i teologi eller religionsvitenskap, men slik var det i Sheffield og det var min oppgave å undervise i det. Det var en utfordring. Feminisme er en svært negativt ladet term blant unge i Storbritannia. Hvordan få dem til å gjennomskue ukebladstereotypen av feminister, som vil ha det til at menneskeheten har avansert forbi dette dinosaurstadiet?

Undervisningen var til tider surrealistisk: Som da jeg i første time for en klasse skulle prøve å demonstrere hva kritiske studier av kjønn dreier seg om (i motsetning til dusinvis av romantiske, kjønns-ukritiske bøker om f.eks. Maria Magdalena, Maria Jesu mor, etc.), og valgte å bruke som inngang en livsstilsartikkel fra et lokalt gratistidsskrift (tilsv. Natt og Dag) som skrev om fjerning av hår på bena for kvinner for at man skulle se naturlig feminin ut. Jeg syntes dette var et godt eksempel som demonstrerte akkurat hvor kulturelt konstruert det naturlige kjønnet er, men mange av studentene, særlig enkelte av de kvinnelige, mente at artikkelen hadde helt rett: Det er naturlig for kvinner å ha hårløse ben!

Siden bibelvitenskapen er en historisk disiplin, begynte jeg da å spørre om hvor glatte ben de trodde Sara hadde da hun trasket rundt med Abraham der ute i ørkenen (få ting er så effektivt som historisk konkretisering når det gjelder å sette vår egen tids oppfatninger av det naturlige kjønnet i relieff).  Historien var til sjuende og sist det mer hardtslående argumentet overfor denne studentgruppen, heller enn feministisk teori.

På bærtur

I Sheffield var det ikke noe kjønnsforskningsinstitutt med egne ansatte. Ved fakultetet der jeg var ansatt fantes imidlertid et tverrfaglig humanistisk ”Centre for Gender Studies in Europe,” der jeg var med i styringsgruppen. Senteret var lokalisert under School of Modern Languages and Linguistics, den største enheten ved fakultetet. En liten stillingsbrøk for en førsteamanuensis i tysk var viet koordinering av senteret, som også fikk noe nettverksstøtte, resten var basert på frivillig arbeid.

På ett av våre arrangementer, der målet var å formulere en ny og mer ambisiøs giv, foreslo jeg at vi burde arbeide for å gjøre senteret vårt til et fullblodssenter med egne ansatte, men jeg ble umiddelbart fortalt av samtlige andre i styringsgruppen at jeg var helt på bærtur (det er jo for øvrig innvandrerens privilegium å ”være helt på bærtur” i forhold til lokal kultur, og av og til komme med bær som kanskje viser seg å være uprøvde, men velsmakende).

Grunnen til at forslaget mitt denne gang var så dårlig var for det første at de interne kampene på fakultetet dreide seg om hvilke institutter som skulle tildeles friske midler og nye stillinger: i en slik situasjon ville samtlige institutter betrakte en nykomling som en felles trussel. Dette lærte meg noe om at kjønnsforskning lett blir salderingspost om det er et lokalt fakultetsanliggende, det må forankres i beslutninger i universitetsledelsen.

Den andre grunnen til at forslaget var dårlig var at Leeds og York, våre søsteruniversiteter i ”White Rose” (Yorkshire), har utviklede og svært sterke kjønnsforskningssentra allerede, som vi samarbeider mye med, ergo kunne ikke Sheffield ha det. Jeg trodde at ethvert universitet med respekt for seg selv måtte ha et slikt senter, men en slik tankegang ble avslørt som humboldsk og skandinavisk på en gang.

Gender-mainstreaming

Ny giv ble det likevel, men den kom fra uventet hold: Fra doktorgradsstudentene på universitetets Business and Management School, som hadde universitetets eneste velfungerende lesegrupper i feministisk teori, diskusjonskvelder og feministiske blogger.  Jeg må nok innrømme at jeg opplevde dette som både forsmedelig og paradoksalt, men det sier vel alt om gender-mainstreamingens styrker og svakheter: At det var business-studentene som markerte seg sterkest, handlet kanskje om at det var der kjønnsperspektivene var mest fraværende i utgangspunktet? 

Det satt internasjonalt anerkjente kjønnsforskere både på det samfunnsvitenskapelige og det humanistiske fakultetet, ute av stand til å lage et samlende miljø som kunne spille en rolle internt på universitetet og drive kompetanseutvikling på kjønnsforskningsområdet. Alle var bundet opp til store arbeidsforpliktelser og prosjekter lokalt på sine respektive institutter og fakulteter.

En slik organisering førte til mindre mistenkeliggjøring av kjønnsforskning enn jeg synes det er i Norge, men den bidrar ikke til kompetansehevning, utvikling og ettervekst på selve kjønnsforskningsområdet. Jeg veiledet flere studenter som anvendte feministisk teori i sine avhandlinger, men så lenge de ikke hadde noe fagmiljø for den feministiske teorien, bare for det bibelfaglige materialet, ble det mye gjenoppdaging av Butler – eller Irigaray – eller Kristeva, uten at man evnet å trekke tilstrekkelig lærdom av tidligere forskeres prøving og feiling i anvendelsen av deres teorier.

Nye erfaringer

Disse og veldig mange andre erfaringer tar jeg med meg tilbake til Norge fra England. I tillegg har jeg fått en mye bedre forståelse av feminismens ulike legitimeringskontekster og betydningen av disse for hvordan feminismen på ett sted utformes. Jeg har blitt mye mer positivt innstilt til anliggender og gevinster i en liberalt fundert feminisme, som nok var veldig fremmed for meg før. Nå har jeg sett at den også kan fungere godt i praksis, riktignok med andre svakheter og problemområder enn de som produseres av norsk, sosialdemokratisk likestillings-feminisme.

Jeg tar også med meg tilbake en bevissthet om hvor mye skandinavisk kjønnsforskning hadde hatt å tilføre internasjonal (og oftere disiplinbasert) forskning med kjønnsperspektiver, om man bare hadde viet ”omsettings-”arbeidet mer flid og omsorg.