Avpolitisert toleranse

Toleranse er blitt et sentralt ord i samfunnsdebatten. Det handler om å være tolerante overfor etniske minoriteter, religiøse minoriteter og seksuelle minoriteter. Og det handler om hvor grensene for toleranse skal gå.

– Den polariserte debatten mellom ”oss liberale” og de andre – ”fundamentalistene” har bidratt til å forsterke toleransediskursen, mener sosiologen Randi Gressgård.

Hun har sammen med Christine M. Jacobsen sett nærmere på den norske debatten om islam og homofili med utgangspunkt i teoriene til den amerikanske statsviteren Wendy Brown og hennes bok Regulating Aversion: Tolerance in the Age of Identity and Empire. I denne boken diskuterer Brown toleransens sosiale og politiske funksjoner innenfor liberal-demokratiske stater.

Ifølge Wendy Brown har det vært en global renessanse i ”toleranse-snakk” siden midten av 1980-tallet. Fokuset på toleranse har fått økt betydning i takt med større oppmerksomhet rundt kulturelle forskjeller innad i nasjonalstatene og en skarpere internasjonal debatt.

Politisk funksjon

Gressgård og Jacobsen har analysert den norske mediedebatten om islam og homofili siden 2006. De mener toleranse har vært et gjennomgående tema i denne, selv om kravene ikke alltid har vært eksplisitt uttalt.

– Det er ikke toleranse på et individuelt nivå, altså i møte mellom ulike mennesker i samfunnet som vi problematiserer, forklarer Gressgård. – Toleranse har en samfunnsmessig politisk funksjon, og det er denne vi har gått inn og studert nærmere i tråd med Wendy Browns teorier.

Normaliserende makt

Innenfor liberal-demokratiske stater, hevder Brown, bidrar toleranse sosialt og politisk til å spre oppfatninger om hvordan folkkan og bør leve sammen.

– Toleransen er ikke lovregulert, men den har en normaliserende makt. Den er basert i normer og verdier, og er viktig for å opprettholde den liberale orden, sier Gressgård.

Ifølge Gressgård og Jacobsen viser dette seg tydelig i den norske debatten om islam og homofili, der det ikke bare rettes krav om at muslimer skal følge norsk lov, men at de i tillegg skal utvise liberale, tolerante holdninger overfor homoseksuelle.

Hvem tolereres?

Toleransedebatten forteller, ifølge forskerne, om maktforhold i samfunnet. Ikke minst sier den noe om hvem som oppfattes som likeverdige, og hvem som ikke oppfattes som det. Å bli tolerert er ikke å bli behandlet som likeverdig.

Brown hevder toleranse utgjør en mellomvei mellom assimilering og avvisning av mennesker eller grupper. Det er en praksis innrettet mot å håndtere forskjeller som ikke kan reduseres, elimineres eller adresseres innenfor rammene av liberal likhet eller likeverdighet uten at samfunnsordenen forstyrres.

– Både homoseksualitet og muslimsk religiøsitet utgjør denne type forskjeller som potensielt virker forstyrrende på de dominerende normene og verdiene i storsamfunnet, skriver forskerne.  

Dekker over

– Toleranse fungerer som et supplement til likeverdighet, beskriver Gressgård, og slik dekker den over begrensningen i liberale likeverdighetspraksiser.

Toleransen bidrar til å skjule at den liberale orden er kulturspesifikk, i stedet for universell og kulturløs, og at liberal likeverdighet og rettighetstenkning forutsetter likhet.

– Toleransediskursen henleder oppmerksomheten bort fra maktdimensjonene, og på den måten kan den liberale likeverdigheten framstå som nøytral og universell. Det er en måte å slippe å forholde seg til regulerende makt på, gjennom å individualisere og avpolitisere forskjeller, forklarer Gressgård.

Autonomi

Hun og Jacobsen mener den norske debatten om homofili og islam posisjonerer og konstruerer liberale og illiberale aktører i samfunnet. ”Vi”, de liberale aktørene, settes opp mot de illiberale muslimene. Og mens ”vi” anser oss selv om kulturløse eller kulturnøytrale, ser vi ”de andre” som styrt av sin kultur eller religion.

Denne essensialiseringen av kulturen hos ”de andre” gjør at vi ikke anser at de kan utøve toleranse – fordi vi ikke anser at de gjør selvstendige og frie valg.

– Toleranse forutsetter autonomi, det vil si at man skiller henholdsvis individ og politikk fra kultur og religion.

Liberal toleranse strekker seg til å omfatte nesten alle kulturelle og religiøse praksiser som ansees for å være ”valgt” av liberale individer, mens grensen for toleranse går ved praksiser som antas å være påtvunget individene gjennom for eksempel kulturelle eller religiøse påbud.

– Det er en interessant sirkularitet i toleransediskursen; den forutsetter på forhånd det den fremmer. Toleransen fremmer autonomi, men forutsetter også autonomi, sier Gressgård.

Forsterker

Brown peker på at det har skjedd en endring i vår tilnærming til toleranse. Den tidlig-moderne betydningen av toleransen, slik blant annet John Locke formulerte den på slutten av 1600-tallet, rettet seg mot å tolerere individuelle trospraksiser, ikke grupper eller individer som representanter for spesifikke grupper. I dag knytter toleranse seg derimot til essensialiserte forskjellsmarkører som seksualitet og etnisitet.

– Dette er et viktig poeng. Det er et paradoks at forskjellene må konverteres til valg, samtidig som toleransediskusjonen bidrar til å essensialisere forskjeller mellom mennesker, sier Gressgård.

– Dette blir en evig dynamikk fordi toleransediskursen nettopp forsterker annetheten og forskjellene som vi skal innlemme og akseptere. Dette kommer veldig godt fram i Wendy Browns analyse, mener hun.

Andre innenfor og utenfor

Toleransediskursen skaper altså skillelinjer innad i nasjonalstaten mellom ”oss” og ”de andre”.

– Det er viktig å se at det er to dimensjoner av de andre, sier Gressgård – de ”interne andre”, og de ”eksterne andre”.

Kristne og muslimer som oppfattes som intolerante mot homoseksuelle er ”de andre” innenfor nasjonalstaten. Men de to debattene skiller seg fra hverandre, skriver forskerne, ved at muslimene i tillegg konstrueres som utenforstående ”andre”, gjerne med dertil hørende krav om å ”reise hjem”.

Brown mener toleranse slik er et avgjørende analytisk bindeledd mellom konstitueringen av ”de andre” innenfor nasjonalstaten og de utenforstående ”andre”.

Hun legger vekt på at toleransen er med på å gi nasjonalstaten legitimitet i en tid der den vakler.

– Den politiske og samfunnsmessige funksjonen til toleransen er blitt viktigere. Toleransediskursen bekrefter nasjonalstatens legitimitet som nødvendig for å håndtere relasjonen mellom ”oss” og ”de andre”, sier Gressgård.

Refleksivitet

I artikkelen dekonstruerer Gressgård og Jacobsen den norske debatten om islam og homofili. Forskerne understreker likevel at deres prosjekt ikke er å delta i debatten om hvor for eksempel grensene for toleranse skal gå. Det de vil er å se på rammene for den.

– Vi mener det er viktig å trekke fram forutsetningene for debatten, og bidra til en kritisk refleksivitet rundt toleransebegrepets regulerende funksjon, sier Gressgård.