– Gjør oss handlingslammet

– Forskning er viktig, men det gir ikke nødvendigvis svarene på hvordan en skal handle politisk. Nå er det viktig at det igangsettes konkrete tiltak for å fremme likestilling i akademia.

Dette sier Arnfinn J. Andersen til KILDEN. Andersen var medlem i den første Kif-komiteen, Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning, som satt fra 2004 til 2007.

Uttalelsen kommer som en reaksjon på et intervju KILDEN gjorde med professor Knut H. Sørensen i slutten av mai. Sørensen hevdet at dagens likestillingsarbeid i akademia mangler kunnskapsgrunnlag og at det baserer seg på synsing. Sørensen er i dag medlem av Kif-komiteen, og er kritisk til å sette i gang nye nasjonale likestillingstiltak, som øremerking av stillinger til kvinner, før man har grunnlag for å kunne vite hvordan de vil fungere.

Andersen sier at han reagerte med vantro på uttalelsene.

– Jeg er helt enig med Sørensen i at vi trenger mer forskning om kjønn og akademia, og hvorfor kvinner faller fra i systemet. Men hvis jeg oppfatter Sørensen rett så mener han at vi må ha mer kunnskap før vi kan drive politikk på dette feltet. Det blir helt bakvendt, sier Andersen før han fortsetter:

– Sørensen gir argumenter til dem som ønsker vikeplikt for likestilling i akademia.

Det blir underlig når man sitter i en komité som skal ha en pådriverrolle på feltet.

Feil tidspunkt

Dagens leder i Kif-komiteen Gerd Bjørhovde understreker at det trengs mer kunnskap om kjønn og likestilling i akademia, og at hun er glad for at vi nå får en debatt om dette. Hun forteller at mer forskning ble etterlyst av den forrige komiteen i sin sluttrapport, og at også den nåværende er svært opptatt av dette.

Hun er likevel ikke enig i konklusjonene Sørensen trekker.

– Veien er lang fra å etterlyse kunnskap på feltet til å foreslå at vi ikke setter i verk likestillingstiltak. Da gjør vi oss selv handlingslammet, sier hun.

– Vi må se på den politiske dimensjonen. Nå finnes det en klar politisk vilje til å gjøre noe for å fremme likestilling i forskning. Det er ikke tidspunktet til å erklære at vi må vente med tiltak fordi vi ikke har nok kunnskap. Da må vi heller sette i gang, og så kan vi korrigere kursen mens vi går. 

I et notat Kif-komiteen nylig har utarbeidet for Kunnskapsdepartementet foreslår komiteen en pakke med forskjellige tiltak for å fremme kvinners avansement i forskning. Øremerking av midlertidige stillinger for kvinner er ett av tiltakene som foreslås.

– Vi kan selvfølgelig ikke bare si at vi ønsker øremerking, vi må også gå mer i dybden. Vi ser blant annet at situasjonen i forhold til likestilling er svært forskjellig innen ulike fag, disipliner og institusjoner, og tar høyde for dette i våre forslag, sier hun.

Ikke synsing

Linda Rustad er seniorrådgiver i Kif-komiteen, og har jobbet tett opp til institusjonene i deres likestillingsarbeid. Hun er ikke enig i påstanden om at likestillingsarbeidet mangler kunnskapsgrunnlag.

– Nei, likestillingsarbeidet er ikke bare basert på synsing. Vi har opparbeidet oss mye erfaring og kompetanse på dette feltet i Norge. Og selv om forskning er viktig, så er ikke det den eneste veien til kunnskap.

Hun legger blant annet vekt på erfaringene som er gjort lokalt av likestillingsrådgivere i sitt arbeid, samt at det finnes relevant internasjonal forskning på feltet.

– Norge står ikke i en særstilling internasjonalt på dette området. Likestillingsutfordringene vi har finnes også i de andre europeiske landene. Derfor kan vi trekke veksler på europeisk forskning.

Hun mener også vi må se på dynamikken som finnes i forholdet mellom forskning og politikk. Det er ikke slik at det ene må vente på det andre, sier hun.

– Det som lå bak avgjørelsen om at førti prosent av styremedlemmene i ASA-styrene skulle være kvinner var først og fremst en politisk beslutning, poengterer hun.

Enkeltårsaker

En av utfordringene i likestillingsarbeidet er ifølge Knut H. Sørensen at selv om vi har statistikk over hvor kvinner er og ikke er innenfor de ulike sektorene i forskningssystemet, så vet vi lite om variasjonene – og hvorfor det er variasjoner. Han peker blant annet på at det er store forskjeller i kvinneandel innenfor samme institusjon og etterlyser detaljerte studier som kan gå i dybden, og se hva som ligger bak tallene.

Arnfinn J. Andersen er enig i at det kan være svært sammensatte årsaker til kjønnsskjevheter i forskningssektoren. Men han er ikke sikker på at det er gjennom å identifisere og løse alle disse enkeltårsakene at vi skaper endring. Han har tro på at noen offensive tiltak kan spille en viktigere rolle.

– Om vi for eksempel satser politisk på tiltak, hvor karriereløpet blir tydeligere, utsiktene til fast ansettelser og tydeligere progresjon i forhold til lønn kan kanskje dette bidra til å utviske de andre årsakene til at kvinner forsvinner, sier han. Mange må satse nesten et helt yrkesliv for å få en fast ansettelse i UoH-sektoren.

Forskning og politikk

Andersen er opptatt av at det nå må legges et press på den rødgrønne regjeringen for at den skal igangsette offensive tiltak.

– Den komiteen jeg satt i fikk levert en rapport som viste at hvis endringene i UoH-sektoren fortsetter i samme tempo som i dag vil vi nå målet om femti prosent kvinner i toppstillinger rundt 2030, sier han og etterlyser handling fra Tora Aaslands departement.

– Tiltak i forhold til øremerking kan kanskje fungere, men når departementet styrer gjennom tellekanter og incentiver skjønner jeg ikke at fantasirikdommen er så laber at de ikke kommer opp med flere tiltak. Det må sterkere lut til for å få en mer bærekraftig politikk på beina for å nå et mål om 50/50 i 2030.

Han viser til at mange politiske avgjørelser blir tatt uten basis i forskning, fordi de er drevet fram av politiske visjoner.

– Det er gjennomført en rekke store endringer i forskningssektoren de senere årene. Disse er i mindre grad basert på forskning, men drevet av et politisk ønske om å skape endring for å nå politiske mål. Å skape likestilling i forskning er også en slik politisk visjon som må følges opp med handling. Dette er også viktig fordi nasjonale tiltak er med på å legitimere dette arbeidet ved de lokale institusjonene.

Men Andersen er også opptatt av at det trengs mer forskning.

– Kanskje bør vi følge opp Sørensens ønske om mer forskning til et forskningsprogram om ”Makt i akademia.” Bak enhver ansettelse ligger det valg som baseres på alt fra arbeidskultur, til faglig politiske prioriteringer og til hvordan man organiserer og tilrettelegge en sektor fra myndighetenes side. Kjønn er en av flere dimensjoner som bør studeres i forhold til hvordan makt påvirker det kunnskapsdemokrati som sektoren er satt til å forvalte.

Ikke motsetning

Knut H. Sørensen på sin side sier han er overrasket over reaksjonene på intervjuet med ham.

– Dette trodde jeg det var enighet om. Problemet er at det blir satt i gang tiltak, men det blir ikke igangsatt forskning. Slik har det vært i en årrekke, sier Sørensen som mener situasjonen er fortvilt fordi det finnes altfor lite god forskning på feltet.

Han understreker samtidig at hans mening ikke var å sette forskning og tiltak opp mot hverandre.

– Jeg mener selvsagt ikke at det skal være tiltakspause, men jeg skulle ønske at man kunne være mer kreative på dette området. I dag er tenkningen i for stor grad at ”one size fits all” med standardiserte løsninger, slik at man overser forskjeller mellom fag og institusjoner. Jeg er redd for at store nasjonale likestillingsplaner ender opp som symbolpolitikk fordi de ikke tar hensyn til at de faktiske utfordringene varierer. Det finnes rett og slett en overdreven tro på tiltak som går ovenfra og ned.

Sørensen mener det er en idé å kombinere forskning og tiltak i større grad, og at man bør jobbe mer direkte lokalt på instituttnivå gjennom for eksempel å følge opp institutter med særlig lav kvinneandel, tilby oppfølgning og studere utfallet.

Generaliserer

Han er ikke enig i at vi har opparbeidet oss mye kunnskap om kjønn og likestilling i forskning gjennom praktisk arbeid i Norge, slik blant annet Linda Rustad hevder.

– Nei, det beskjedne likestillingsapparatet er for langt unna der det skjer, på institutter og fakulteter. Og det er et stort problem at det generaliseres for lettvint på dette feltet, sier han og mener også det finnes grunn til å sette spørsmålstegn ved hvor effektive likestillingstiltakene egentlig er.

– På jus og medisin der studentmassen har endret seg mest med hensyn til kvinneandel de senere årene har det ikke vært igangsatt noen likestillingstiltak. Mens det på data der det er gjort en masse for å øke andelen kvinnelige studenter, har det ikke vært store endringer.

Sørensen mener dette er ett eksempel på de mange ubehagelige dilemmaene som finnes i dette arbeidet, og som må undersøkes. Han mener også vi må se opp for ”skjulte effekter” av likestillingstiltakene.  

– Ellers ender vi bare opp med billig symbolpolitikk, avslutter Sørensen.

Også publisert på http://kvinneriforskning.no/