Sprudlende avslutning

Spennvidden var stor, da norsk kjønnsforskning feiret og oppsummerte seg selv på Det norske teateret 15. april. Kjønnsforskningsprogrammet for perioden 2001-2007, Kunnskap, grenser, endring, ble  avsluttet med en sprudlende messe i Oslo, hvor forskere fra de fleste av programmets prosjekter presenterte noen av sine resultater.

Nyttig

Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt, som åpnet konferansen, la vekt på hvor nyttig kjønnsforskningen er.

– Det er knapt noe som har vært viktigere for kvinnekampen enn kjønnsforskningen, sa statsråden.

 – I arbeidet for likestilling trenger vi ikke antakelser, vi trenger kunnskap og dokumentasjon, sa hun, og pekte på en rekke viktige spørsmål hvor forskningen har bidratt: Blir fødselstallene påvirket av likestillingspolitikken? Er det forhold med tradisjonell arbeidsdeling eller forhold med jevnere fordeling av oppgavene i hjemmet som varer lengst? Hvordan er det å være frivillig barnløsi Norge? Hva skal godt farskap være?

– Våre handlingsplaner mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap har bygd på kjønnsforskningen. Det samme gjelder den kunnskapen vi i dag har om emner som maskulinitet og homofilt samliv, sa statsråden.

Relevant

Avtroppende programstyreleder, Anne Jorunn Berg, fulgte opp med stolt å slå fast at norsk kjønnsforskning er både frisk og nyskapende, samtidig som den holder et høyt kvalitetsnivå.

– Noen kritikere hevder at kjønnsforskning bare handler om politikk, andre hevder at den bare dreier seg om livsfjern og uforståelig teori. Ingen av delene er riktig. Norsk kjønnsforskning stiller relevante spørsmål om hvordan vi i Norge kan leve gode likestilte liv, mente Berg.

– I en periode var det sannelig kjønnsforskere på NRK-programmet Først og sist nesten hver eneste fredagskveld! Er ikke det en god illustrasjon på at kjønnsforskningen nettopp har betydning for det folk er opptatt av i sine daglige liv, spurte hun.

Meningen med sex

Seksualitet i alle dens varianter og filer hører selvsagt med på en kjønnsforskningsmesse. To ferske bøker, begge med utspring i programmet, ble presentert på bokbad, ledet av Siri Lindstad, redaktør for det feministiske tidsskriftet Fett.

Wenche Mühleisen og Christel Sverre har skrevet Meningen med sex: Noen kunstneriske, populærkulturelle og vitenskapelige undersøkelser. Boka var opprinnelig tenkt som en utstiling, og blander sjangere som bildekunst, litteratur og forskning.

– Det har vært spennende å trekke kunst og humaniora inn i utforskningen av seksualitet, et felt som ofte har vært overlatt til psykologien og sexologien. Kunstfeltet er med i samfunnet uten krav til direkte funksjon, og det gir rom for å stille de «rare» spørsmålene, sa Mühleisen.

– Ingen har en ren seksualitet

Trine Annfelt, Britt Andersen og Agnes Bolsø, alle fra NTNU, står bak antologien Når heteroseksualiteten må forklare seg. Utgangspunktet for boka er at heteroseksualiteten virker normerende og regulerer alles tilværelse, uansett seksuell orientering og kjønn. En rekke bidragsytere viser hvordan dette fungerer på forskjellige felt.

– Et eksempel er tanken om at alle må ha en seksuell identitet – en «legning» som enten er homo eller hetero. For at individet skal oppnå sunnhet og helse, må denne identiteten stabiliseres. Tanken er at homofile først skal stå fram, for deretter å få anerkjennelse og respekt, sa Agnes Bolsø.

– Det er grunn til å spørre hvor interessant det er å snakke om homo og hetero på denne måten, når den seksuelle nytelsen i praksis har så mange ansikter. Ingen har en ren seksualitet. Homoseksualitet rir det heteroseksuelle fantasiuniverset – og omvendt, sa hun.

Triseksuell

Etnolog Tor Folgerø fra Universitetet i Bergen var blant de 24 forskerne som opptrådte på messas forskermaraton, der hver taler fikk 15 minutter til å presentere sitt materiale. Følgerø 15 livsfortellingsintervjuer med norske transseksuelle viser et mangfold av måter å tilpasse seg kombinasjonen kropp, kjønn og seksualitet på. Mange ønsker seg medisinsk behandling for å skifte kjønn, noen ønsker det ikke, og noen ønsker å ha en kroppslig «blanding» av kjønn. Folgerøs informanter har både hetero, homo og ”uklar” seksuell praksis. En karakteriserer seg selv som «triseksuell».

– Men det er påfallende at de fleste er lite opptatt av parforhold og seksualitet. De er opptatt av binære kjønn, men ikke av binære seksualiteter. Det daglige strevet med å framføre sitt ønskede kjønn blir viktigst. For mange er det slik at stemme, kroppshår og ansiktsform oppleves som like viktig som kjønnsdelene, sa Folgerø.

Norskhet og likestilling

Mange av forskerne i maratonen knyttet sine presentasjoner til en debatt om den norske likestillingsdiskursen. Blant dem var forskningsleder for kjønn og samfunn ved Institutt for samfunnsforskning, Mari Teigen.

– Jeg ser tydelige forskjeller mellom norsk og svensk feminisme. I Norge finnes en grunnholdning om en harmonisk lineær prosess, en forestilling om at vi stadig «er på vei» mot mer likestilling. I Sverige er man mer opptatt av patriarkalske strukturer, makt og mangel på likestilling. Der svenske feminister er illsinte, er unge norske feminister mer opptatt av å vise at de kan takle sin livssituasjon med humor, mente Teigen.

I sitt arbeid med eliteforskning og kvotering av kvinner i næringslivet har Teigen identifisert forskjellige tendenser i Norge og Sverige.  Både norsk og svensk elite sier at de ønsker likestilling. Men forklaringen på at det er få kvinnelige ledere i næringslivet er forskjellige: Mens det i Sverige er vanlig å forklare dette med diskriminering og maktstrukturer, er det i Norge med utbredt å individualisere problemet, ved å si at det skyldes at kvinner ikke søker lederstillinger.

Teigen tror at dette skyldes blant annet at Sverige de siste 15 årene i større grad enn Norge har vært rammet av økonomisk tilbakegang, noe som har ført til økt fokusering på maktstrukturer.

I Sverige falt kvinneandelen i Riksdagen, noe som igjen førte til en revitalisering av feministisk bevissthet. I dag er det 50 prosent kvinneandel i den svenske Riksdagen, men Stortinget stadig ligger på kvoteringens minimum – 40 prosent. Teigens påpekninger kan altså tyde på at tanken om at Norge er «likestillingens hjemland» faktisk til en viss grad hemmer utviklingen mot likestilling.

Norskere enn geitost

Også Ann Therese Lotherington fra Universitetet i Tromsø (UiT), som sammen med blant andre Anne Britt Flemmen, også fra UiT, har studert russiske kvinners liv i Norge gjennom prosjektet «Når kvinner krysser grenser», knyttet an til den norske likestillingsdiskursen.

De russisk-norske kvinnenes forestillinger om Norge demonstrerer hvordan likestillingsdiskursen er sentral i arbeidet med å skape norskhet, viser materialet fra Tromsø-forskerne. Forestillingene om Norge og norsk kultur handler om likhet, med likestilling mellom kjønnene som en sentral ingrediens. For en del av russiske kvinnene er det å være norsk langt på vei det samme som å være likestilt.

– Norskhet snakkes fram som en målestokk på kjønn. Norskhet og kjønn styrer hverandre. For disse kvinnene er det å være «likestilt» langt viktigere for å vise sin norskhet enn matpakke med brunost og skitur, sa Lotherington.

– Likestilling må problematiseres

Nettopp teoretisk refleksjon om likestilling er et av hovedtemaene i det nye programmet for kjønnsforskning som starter opp i år, understreket leder for det nye programstyret, Unni Langås, i sitt innlegg på messen.

– Likestilling er ikke et verdinøytralt og omforent begrep. Problematisering av likestillingsbegrepet er nødvendig. Bør kravene til likestilling formuleres ulikt på forskjellige samfunnsområder, for eksempel innen arbeidslivet, i familien og på det politiske feltet? Hva skjer med den norske likestillingsideologien innenfor det flerkulturelle samfunnet og i møte med helt ulike forståelser av kjønn? I dag er det ikke en gang enighet om hva likestilling er, sa Langås.

Nesten 60 millioner kroner har programmet Kunnskap, grenser, endring hatt til rådighet til sine prosjekter i de sju årene det har vart. Til det nye kjønnsforskningsprogrammet, som skal gå fra 2008 til 2012, er rundt 56 millioner stilt til rådighet.

– Innen den første fristen, som gikk ut i februar, kom det inn 60 søknader om prosjektstøtte. Det eneste jeg er sikker på, er at vi har flere søknader som er støtteverdige enn vi har midler til, konstaterte den nye programstyrelederen.