Forskjellen som gjør en forskjell

– Det ligger en skjult maskulin norm i mye av likestillingsretorikken. Når man krever «likhet», fordrer det en modell, noe man skal bli lik som. Ta vernepliktdebatten, for eksempel: I likestillingens navn må kvinner avtjene verneplikt, hevdes det. Kvinner må altså gjøre det menn gjør. Hvorfor ikke snu det på hodet, og si at menn må fritas, siden kvinner slipper?

Det sier Ingeborg Owesen, filosof og disputasklar stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Doktoravhandlingen har hun viet den fransk-belgiske feminist-teoretikeren Luce Irigaray og hennes filosofiske slektskap med Friedrich Nietzsche. Blant norske kjønnsforskere har Irigaray fått relativt lite oppmerksomhet, og mange av hennes tanker om kjønnsforskjell har blitt kritisert for å være både essensialistiske og vanskelig tilgjengelige. Selv om hun nødig vil bli oppfattet som en Irigaray-profet, mener Owesen at norske feminister og kjønnsforskere bør ta en nærmere titt på Irigarays kjønnsforskjellsfeminisme.

 – Irigaray er definitivt en vanskelig teoretiker, og noe av det hun skriver er problematisk også for meg. Men vi har allikevel bruk for hennes tanker, fordi hun i motsetning til mange andre feministiske tenkere tar høyde for at kjønnsforskjellen er radikal og fundamental og at den gjennomsyrer hele vår kultur, sier Owesen og forklarer:
– Den tradisjonelle likestillingsretorikken har ment at den beste måten å sikre kvinner mot urettferdig forskjellsbehandling eller degradering av det kvinnelige er å insistere på at menn og kvinner er like. Irigaray går motsatt vei. Hun hevder at hvis det er kjønnsforskjellen som er årsak til kvinners underordning, er det også her vi må gå til verks. Det er forskjellen vi må tenke gjennom for å avskaffe kjønnshierarkiet, ifølge Irigaray.

Fra «kjerringer» til positiv kvinnelighet

Og hierarkiet legger sterke føringer i vår kultur, skal vi tro Owesen. Som eksempel trekker hun fram forrige ukes utspill fra Raymond Johansen, statssekretær og styreleder i Vålerenga Fotball. Johansen uttalte at det er for mange «kjerringer» i fotballen, og med det mente han at det er for mye «sladder» og «prat».

– Johansen påkaller våre negative assosiasjoner til det kvinnelige. «Kjerring» fungerer effektivt som skjellsord i denne sammenhengen, fordi vi alle er så vant til å gjøre denne koblingen mellom «feminint» og «mindreverdig», sier Owesen. Denne nedvurderingen av det kvinnelige kan ikke bekjempes med krav om like rettigheter, mener hun.

– I stedet må vi påpeke det som er positivt, stilig, kult og fint med å være kvinne, for å si det enkelt. Den kvinnelige delen av motsetningsparet mannlig-kvinnelig må tillegges en egen verdi.

– Men hva er egentlig kvinnelighetens egenverdi? Og hva består denne kvinneligheten i?

– Her vil nok ikke Irigaray gi noe svar, nettopp fordi hun ikke er essensialist. Hun tror ikke det finnes noen iboende, opprinnelig kvinnelighet. Hva vi betrakter som kvinnelig er dynamisk, og kanskje ikke så lett å sette ord på. Litt som skjønnhet, vi har en formening om hva det er, men vi verken kan eller vil begrepsfeste det, forklarer Owesen.

Strategisk oppvurdering

– Hvordan skal man gå fram for å oppvurdere det kvinnelige, uten å definere hva kvinnelighet er?

– Irigaray har lansert flere slike oppvurderingsstrategier. En er synliggjøringsarbeid, rett og slett å trekke fram store kvinner i historien, og vise fram konkrete kvinner som står for noe positivt. Filosofiens historie for eksempel, skrives jo ofte som om den bare har bestått av menn. Dette skaper et bilde av at bare menn kan tenke store tanker. Ved å vise fram kvinnene imøtegår man dette bildet, forklarer Owesen.

– En annen viktig strategi for Irigaray er å utfordre gjennom språket. Hun har en veldig spesiell måte å skrive på, som ofte har blitt kritisert. Hun er ikke nødvendigvis lett å forstå, og må ofte fortolkes. Jeg har mang en gang hatt lyst til å kaste boka i veggen når jeg leser henne. Samtidig fascinerer det meg. Irigarays språk og skrivemåter river deg løs fra de vante formene, og får deg til å se at det kanskje finnes andre måter å tenke på.

Kan du gi et eksempel?

– I en av sine bøker forslår Irigaray å erstatte uttrykket «jeg elsker deg» («je t’aime») med «jeg elsker til deg» («j’aime à toi»). Det vante uttrykket består av et subjekt, et verbal og et objekt, der subjektet nærmest sluker objektet, ifølge Irigaray. Hennes eget alternativ legger ifølge henne selv til noe imellom, som lar relasjonen bestå av to subjekter. Sånn kan «jeg elsker deg» bli en kjærlighetserklæring, i stedet for et krav, noe som reduserer den ene parten, forklarer Owesen.

Vanskelig på det konkrete

– Men er dette en effektiv politisk strategi?

– Spørsmål av den typen dukker ofte opp i forbindelse med Irigaray. Jeg tror det er viktig å understreke at Irigaray opererer på et teoretisk nivå, som ikke uten videre lar seg trekke ned til det konkrete og politiske. Det nytter ikke å hoppe rett fra skrivemåten til «hvordan skal dette brukes i skolen», liksom. Irigarays nytteverdi ligger etter min mening i at hun inspirerer til tankeeksperimenter. Og akkurat det er det veldig viktig at både forskere og feminister driver med, sier Owesen.

Hun tror vanskelighetene med å bruke Irigarays teorier direkte i empirisk forskning er noe av grunnen til at filosofen har fått relativt lite gjennomslag blant norske kjønnsforskere, som tradisjonelt har vært lite teoriorientert.

– Samtidig mener jeg absolutt den typen selvrefleksjon som Irigaray inspirerer til kan være nyttig i den mer empirisk orienterte forskningen. Hun gir gode verktøy til å problematisere eget ståsted og egne funn, hevder Owesen, som mener slike problematiseringer er spesielt viktig for feministiske forskere.

– Det ligger i feminismens natur å sette spørsmålstegn ved det som tas for gitt. Det må vi ikke slutte med, heller ikke når det gjelder våre egne tattforgittheter.