Vil ha mer forskning på likestilling

– Jeg håper at forskningsmiljøene ser at vi har laget et ambisiøst program, og at de føler seg utfordret og stimulert, sier Langås, som selv er professor ved Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder.

«Historisk sett har kjønnsforskningen hatt en solid tradisjon for teoretisk og metodisk arbeid, så vel som for vitenskapskritikk og tverrfaglighet. I mindre grad har likestilling blitt oppfattet som et teoretisk felt, og programmet søker å styrke dette», heter det i planen for programmet, som skal gå fra 2008 til 2012. 

«Det legges derfor opp til at kjønnsteori og likestillingsteori skal være de to hovedsatsingsområdene med hensyn til teoretisk utvikling», står det videre.

– Vi trenger å utvikle et mer nyansert apparat for å analysere spørsmål om likhet og forskjell i kjønnssammenheng, sier Langås.

– Kjønnsforskningsprogrammet skal være et grunnforskningsprogram for humaniora og samfunnsvitenskap, og må derfor ta på seg ansvaret for å levere disse grunnleggende tankene. Det er også vår oppgave å utvikle teorier og metoder til andre forskere om hvordan de skal integrere kjønnsperspektivet i sin forskning, sier Langås.

Inn med kroppen

Innenfor teoretisk refleksjon om kjønn framhever Langås særlig de spørsmålene som knytter seg til tenkning om forholdet mellom språk, symboler, kropp og kjønn.

– Hvordan skal vi reintegrere kroppen i kjønnsforskningen? Hvordan skal vi tolke de mangfoldige kjønnsuttrykkene vi har i dagens multikulturelle samfunn? Og hva kan den historiske dimensjonen i kjønnsforskningen lære oss? Her kan vi trenge en post-Butler-tenkning, og det kunne være fint om dette programmet kunne bidra til det, sier Langås.

– Vi står også overfor utfordringer knyttet til overlappende former for undertrykking, og det er viktig at vi utvikler teoretiske svar på denne utfordringen, slik man for eksempel har gjort med begrepet interseksjonalitet, sier hun.

Likestilling: Mindre politikk, mer teori

– Det er gode grunner for å omfatte temaet likestilling med mer teoretisk refleksjon. Selv om slike spørsmål har stått sentralt i internasjonal teori, blant annet innenfor politisk teori, moralfilosofi og økonomi, har de ikke vært særlig påaktet i Norge, heter det i programplanen.

– Likestilling er viktigere enn noensinne. Men debatt om likestilling har ofte blitt mer politikk enn teoriutvikling, kommenterer Langås.

– Det er faktisk ikke en gang konsensus om hva likestilling er, eller om man skal ha det. Selv ikke innenfor feminismen er det noen konsensus her, jamfør for eksempel debatten om kvinnelig verneplikt, påpeker hun.

Bør kravene til likestilling formuleres ulikt på forskjellige samfunnsområder, for eksempel innen arbeidslivet, i familien og på det politiske feltet? Hva skjer med den norske likestillingsideologien innenfor det flerkulturelle samfunnet og i møte med helt ulike forståelser av kjønn? Hvilke normer har vært rådende innenfor den norske feminismen, og hvilke forståelser av likestilling ligger til grunn vår form for statsfeminisme? Og er likestilling egentlig målet?

Dette er noen av de mange spørsmålene knyttet til likestilling som stilles i programplanen. Planen minner også om at begrepet likestilling i Norge i dag ikke bare omfatter kjønnslikestilling, men også likestilling ut fra kriterier som klasse, alder, etnisitet, religion, seksuell orientering og funksjonshemning.

Fire temaer

Før planen ble skrevet, ble norske forskningsmiljøer invitert til å komme med innspill om hva de kunne tenke seg for utviklingen av norsk kjønnsforskning videre.

– Vi fikk overraskende mange innspill, sier Unni Langås.

– Det var mange forskjellige ønsker, og fra mange forskjellige miljøer. Det er gledelig at så mange har skjønt at det de holder på med, har relevans for kjønn. Og det er flott at det er vilje til å satse. Samtidig må vi jo innse at dette ikke er et stort program. Det er fortsatt snakk om små midler, i forhold til de mange oppgavene kjønnsforskningen har. Så det har vært en stor utfordring å profilere programmet og ta hensyn både til tradisjon og fornying.

Ut fra «ønskelisten» fra forskningsmiljøene har programmet definert fire tematiske retninger for norsk kjønnsforskning de neste fem årene. De fire er arbeid og økonomi, offentlighet, kultur og estetikk, rettigheter og politikk, og samliv og relasjoner. Den empiriske forskningen i programmet må knytte an til ett av disse fire områdene, heter det.  

Rekruttering og tverrfaglighet

Selv om planen legger stor vekt på teoriutvikling, betyr ikke det at tradisjonen for anvendt kjønnsforskning skal forlates.

– Denne synlig anvendbare forskningen er politisk viktig, og har vært avgjørende for kjønnsforskningens legitimering og finansiering. Dette doble sporet må videreføres, heter det i programplanen, som likevel understreker at det bør være berøringspunkter mellom den anvendte kjønnsforskningen og de teoretiske diskusjonene programmet etterlyser.
Et ønske fra mange forskningsmiljøer var at programmet skulle sikre rekruttering til toppstillinger innenfor kjønnsforskning ved satsing på postdoktorstipend. Dette ønsket er etterkommet, og programmet peker ut individuelle postdoktorstipend som et område hvor midler vil bli prioritert. I tillegg vil programmet prioritere større samarbeidsprosjekter, som ledes av erfarne forskere og også inkluderer rekrutteringsstillinger som doktorgrads- eller postdoktorstipend.

– Vi vil også legge stor vekt på videreutvikling av tverrfaglighet, sier Unni Langås.

– Vi har mye å lære av hverandre metodisk sett i de forskjellige fagene. Vi har forskjellige måter å skrive på, og det oppstår ofte både intern sjargong og metodikk innenfor de enkelte fag som kan gjøre en litt blind. Det er fruktbart å bli utfordret på egne tanker, og det skjer ofte i møtet med andre fag, sier hun.