Den stigmatiserte kroppen

«Mitt problem er at de andre er redde når de ser meg. Jeg vil jo ikke at folk skal tro at jeg vil banke dem opp».

Det sier «Arben». Han er en av de unge mennene mellom 15 og 19 år som har vært informanter for sosiologen Anila Naunis doktorgradsprosjekt De snakker med hjertet i hendene – medborgerskap, maskulinitet, integrasjon: kosovoalbansk ungdom i Norge.

«Arben» er ikke alene om å ha et ambivalent forhold til sin albanske kropp. På den ene sida er store muskler godt å ha i mange sammenhenger. Fysisk styrke er en kapital som kan omsettes i andre former for sosial kapital, som trygghet og respekt. Flere av guttene har drevet med kampsport og kroppsbygging, noen av dem som en kollektiv strategi for å hevde seg i konflikt med andre grupper.

På den andre sida er det vanskelig å unnslippe majoritetens stigma når man har en kropp som passer med majoritetens fordommer om kosovoalbanere.

Hele gruppa i en kropp

– Veltrente kropper kobles med hypermaskulinitet, slåssing og aggressivitet, forklarer Anila Nauni. Jo mer muskler, desto sterkere følte guttene stigmaet på kroppen. De aller fleste opplevde at det er vanskelig for en kosovoalbaner å få innpass i det norske samfunnet.

– Alle ungdommene jeg har snakket med opplever at mange ser på kosovoalbanere som suspekte; kriminelle og truende. Den store, sterke og veltrente mannen blir det jeg kaller en stereografi; hele gruppa representeres av en type kropp. Dermed opplever selv unge menn med mer gjennomsnittlige kropper at folk frykter dem fordi de er kosovoalbanere og dermed antatt sterke og aggressive, forteller Nauni, som selv er fra Albania og dermed deler morsmål med informantene sine.

Ungdommene legger mye av skylden for majoritetens negative bilde av kosovoalbanere på mediene, som har skrevet mye om kriminell aktivitet i kosovoalbanske miljøer i Norge. Flere påpeker likheter med språket som ble brukt i serbiske medier i det tidligere Jugoslavia.

– Også i Norge fokuseres det gjerne på kosovoalbanernes muslimskhet som noe fundamentalt annerledes og potensielt truende. De unge mennene reagerer på dette, og oppfatter det som en feiltolkning av albanernes historie, forteller Nauni.

Skam og ydmykelse

Opplevelsen av å bli stigmatisert framkaller sterke følelser hos guttene; de føler både frustrasjon, skyld, skam og ydmykelse. Ungdommene velger ulike strategier for å takle disse følelsene, forteller Nauni.

– Noen forsøker å omgjøre de negative følelsene til noe positivt, for eksempel ved å ironisere over stereotypien. «Det er ikke alle som er smarte nok til å være mafia», sier en av guttene spøkefullt. Andre er opptatt av å markere avstand til mediebildet av kosovoalbanere, og insistere på at det ikke gir et riktig bilde av hvem de selv er. Andre igjen stiller seg likegyldige til hele stigmaet: Dette er ikke meg, jeg behøver ikke å føle meg skyldig for noe andre gjør. En siste måte å unnslippe stigmaet er isolasjon, å melde seg helt ut av det norske samfunnet og holde seg til andre kosovoalbanere, sier Nauni.

Å få definere seg selv

Alle de forskjellige motstrategiene har imidlertid det samme målet, ifølge Nauni: Å unngå moralsk skyld og tilkjempe seg rom til å definere seg selv.

– Det å få fortelle selv hvem man er, har en enorm symbolsk betydning. Når guttene får definere seg selv, framfor å bli definert av andre, opplever de at deres vurderinger får moralsk verdi, sier Nauni.

Hun er bekymret for hva det negative stigmaet får å si for guttenes tillit til samfunnet de har vandret inn i.

– Disse unge mennene er etablert i Norge, og står på terskelen til å bli borgere av det norske samfunnet. Jeg er opptatt av den sosiale siden av medborgerskap, som dreier seg om tillit og lojalitet til det samfunnet man er medlem av. Guttene jeg har snakket med har veldig stor tillit til det norske demokratiet. Men de stoler på veldig få mennesker i det norske samfunnet, forteller Nauni. Deres tillitsrelasjoner kan beskrives som partikulære, det vil si knyttet til noen få personer av kosovoalbansk bakgrunn eller andre innvandrerungdommer i Norge.

Suspekt identifikasjon

Integrasjon og sosialt lim forutsetter tillit, understreker Nauni, en tillit mange av hennes informanter altså mangler. Det gjelder noen representanter for myndighetene, ikke minst politiet, som mange har dårlige erfaringer med. Men det gjelder også i de mer hverdagslige møtene med det norske samfunnet. Flere av informantene oppgir at de har få eller ingen norske venner. En sier: «Jeg skulle ønske jeg hadde mer kontakt med nordmenn. Jeg liker dem kjempegodt. Men de ser på oss som kriminelle, så det er veldig vanskelig.»

Nauni beskriver ungdommenes situasjon som paradoksal.

– På den ene sida vil de gjerne være stolte av sin albanskhet. Men de knytter seg gjerne til den albanske gruppa av nødvendighet, fordi de ikke slipper inn andre steder.

– Samtidig opplever nok noen at vennskap med albanere er lettere enn andre vennskap. Bare i relasjonen til andre albanere føles tilliten fullkommen, sier Nauni, som forteller at idealene for vennskap ligner mye på Aristoteles’ vennskap «med hjerte og hjerne»,

– Guttene stiller strenge krav til vennene sine. Ved siden av nytteelementet i vennskap, at man utveksler tjenester, er de opptatt av empati, humor og at følelser blir tatt hensyn til. «En venn vet hvor grensa går», sier de, og sikter de til en finfølelse for hverandres sårbarhet og når man skal være følsom og utvise ydmykhet. Denne finfølelsen finner de kanskje lettere hos andre albanere, forteller Nauni. 

Vanskeliggjør tillit

At de albanske ungdommene søker sammen, bidrar ifølge Nauni til å forsterke majoritetssamfunnets stigma.

– Det blir sett på som suspekt at man identifiserer seg med en gruppe med et slikt rykte. Mange tolker identifikasjonen som integrasjonsuvilje, noe som også bidrar til å ødelegge tillitsrelasjonen mellom majoriteten og de unge kosovoalbanerne, avslutter Nauni.