Kroppers stil

– Jeg ønsker å forstå hvordan de estetiske kroppsuttrykk bidrar politisk i seksuelle maktforhold, sier Jillian Hernandez. Den amerikanske stipendiaten var deltager på konferansen Thought as action, som ble arrangert av SKOK i Bergen på sensommeren.

Kunst for jenter

– I min doktoravhandling The Power of Sexual Aesthetics: Women and Girls Crafting Bodies snakker jeg med unge kvinner om hvordan de kler seg, og styler seg. Jeg skal også analysere kvinnelige kunstneres arbeider, der de nettopp utforsker seksualitet og kropp gjennom ulike stiluttrykk, forteller Hernandez.

Hernandez har erfaring fra den amerikanske samtidskunstscenen, og har ledet kunstprogrammet Women on the Rise! som rettet seg mot tenåringsjenter. Der fikk jentene lære om kvinnelige kunstneres arbeid, og hvordan de utfordrer kjønnsstereotypiene. Målet var å engasjere jentene i kritiske samtaler om kroppsbilder, relasjoner og kultur.

– Jeg deltok i prosjektet som deltagende observatør. I dette arbeidet oppfattet jeg både de kvinnelige kunstnerne og de unge kvinnene som «skapende» kvinnekropper. Det vil si både de levende kvinnekroppene i samfunnet og kvinnekropper som er visuelt representert i kulturen gjennom billedkunst, videokunst og performancekunst, sier Hernandez.

Provisoriske skjønnhetsrom

Hernandez diskuterer en rekke kvinnelige artister og kunstnere i avhandlingen, blant annet Crystal Pearl, en kunstner som holder til i Miami.

– Crystal Pearls arbeid er inspirert av latinamerikanske kvinner i Miami, inkludert familien hennes. I den senere tid har hun tatt virkelig interessante bilder av moter cubanske kvinner bruker i dag. Hun har klart å dokumentere hvordan disse kvinnene skaper provisoriske rom for sin skjønnhetspraksis, for eksempel ved å opprette små neglesalonger i sine egen hjem.

Artistportrettene hennes avdekker en leken og performativ tilnærming i konstruksjonen av hennes egen identitet som kunstner.

Hyperseksualiserte minoriteter

Hernandez fokuserer ikke bare på latinamerikanske kunstnere i sitt arbeid, men også på afroamerikanske og svarte karibiske kvinner og jenter.

– Jeg har valgt disse etniske bakgrunnene fordi kroppene deres historisk assosieres med hyperseksualitet i amerikansk visuell kultur. Men også fordi deres stiler for kroppsliggjøring er blitt adoptert både av kjendiser og samtidskunstnere.

– Mens kunstnere og artister kan oppnå strålende kritikker for sine iscenesettelser av en hyperseksuell kropp, blir hverdagsjenter som iscenesetter hyperseksualitet eller maskulinitet offer for negativ fordømming, angrep og disiplinære tiltak. Det er et svært smalt spekter av kroppsliggjøringer som er sett på som akseptable for kvinner og jenter, og det har negative konsekvenser for dem som bryter med normene, sier den amerikanske forskeren.

Lysere hud, rettere hår

Først og fremst er det jentenes oppfatninger av sine egne stylete kropper, og kunstnernes stylete kropper, Hernandez er interessert i å undersøke.

– I tillegg til den deltagende observasjonen, har jeg intervjuet fokusgrupper med 57 jenter. Da intervjuet jeg dem om hva deres ideelle kroppsuttrykk er, men også om hva de synes om kroppene laget av kvinnelige kunstnere og artister, forteller stipendiaten.

– Jeg er nå i gang med å analysere intervjuene fra fokusgruppene. Det er tydelig at euroamerikanske skjønnhetsidealer fortsatt har mye makt, selv i et moderne USA som er mer eller mindre ferdig med rase- og borgerrettighetspolitikk. Mange jenter i min studie ønsket egenskaper som lysere hud og øyenfarge, rettere hår og smalere neser. Dette peker på behovet for en utdanning for jenter som er mer kritisk til sosial- og rasepolitikk og skjønnhetsidealenes historie, påpeker Hernandez.

Kritiske jenter

– Det er særlig én uttalelse jeg synes er interessant. Den kom fra en afroamerikansk elev på videregående skole under en diskusjon om det overhodet er mulig å finne en original stil nå til dags. Har ikke media så stor gjennomslagskraft at de dikterer oss hva vi kan ha på oss, og hvordan vi skal bære det? Jeg spurte henne om hun syntes Nicki Minaj, en kjent amerikansk rap-artist, hadde påvirket dette positivt eller negativt.

Da sa hun: «Both. It was positive because I guess people picked what they thought was pretty or whatever and they just went with it but it was kind of negative because it shows how weak everybody is. Everybody gotta be like her, instead of being like theyself.»

– Dette utsagnet demonstrerer hvordan jenter har en kritisk stemme, til tross for vår overbevisning om at de blindt følger medietrendene, fastslår Hernandez.

Jenter i herremote

– Et annet interessant tema som har dukket opp handler om svarte, unge kvinner som kroppsliggjør maskuline stiluttrykk. Jeg hadde en samtale med en gruppe bestående av afroamerikanske og svarte, karibiske kvinner som identifiserte seg som lesbiske og biseksuelle. Jentene diskuterte hvordan de ved å kle seg i herremote uttrykte en identitet som gjorde dem mer attraktive for kvinner. Men de snakket også om hvordan deres maskuline stiler skapte problemer for dem overfor familiemedlemmer, og gjorde dem til mål for trakassering, forteller Hernandez.

– Det faktum at ingen av de andre jentene i min studie nevnte maskuline stiler utenfor denne gruppen, gjorde det tydelig hvor stort press jenter har på seg til å kroppsliggjøre normative feminine stiler, legger hun til.

Stil påvirker hverdagen

– Hvorfor ville du studere disse praksisene?

– Min forskning har sitt utspring i en forståelse av hvordan disse ideene om stil og kvinnelig kroppsliggjøring påvirker hverdagslivet til kvinner og jenter. Det kan gjøre dem til subjekter for trakassering, vold, fordømming, kjendisstatus eller smiger. Jeg undersøker den bakenforliggende makten som står på spill i disse kroppslige praksisene. Mitt overordnede mål er å utfordre normer som begrenser kvinners og jenters kroppslige uttrykk, avslutter Hernandez.