Miss Gender

Da den amerikanske musikkviteren Susan McClary ga ut Feminine endings. Music, gender and sexuality i 1991, trodde hun selv at hun bare overførte velkjente, etter hvert også temmelig ukontroversielle, perspektiver fra de øvrige humanistiske fagene over på et nytt felt, musikkvitenskapen. Men reaksjonene boka fikk, fortalte en annen historie:

– «Hvordan våger hun?» var nok den mest utbredte responsen. En og annen student takket meg for å ha brakt temaet opp, men i all hovedsak var mine kolleger negative, for ikke si rasende, forteller McClary.  

To tiår med feministisk innflytelse i beslektede fag til tross, for mange i musikkfeltet var det altså fremdeles en uhyrlig tanke at musikk og musikkteori skulle ha noe med kjønn å gjøre.

– Tanken om musikkens autonomi har tradisjonelt stått sterkt i musikkvitenskapen: Musikken snakker for seg selv, den skal ikke tolkes eller beskrives på andre premisser enn sin egne. Jeg tenker motsatt: Musikk er et så kraftfullt og mektig medium at det ikke bør bli stående ufortolket, sier McClary, som denne uka ga sin tiltredelsesforelesning på Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, der hun er nyansatt professor II.

Kropp og identitet

Et sentralt poeng i Feminine endings er at musikken, gjennom sin nære forbindelse med kroppen og sterke evne til å framkalle følelser, har stor betydning for menneskers selvoppfatning.

– Musikken forteller oss hva vi skal føle og hvordan vi skal se oss selv. Derfor trenger mennesket musikk, derfor finnes musikk i alle kjente menneskelige samfunn. Hva vi blir fortalt om oss selv, varierer historisk, sier McClary og trekker fram et eksempel fra sitt eget liv:

– Jeg var elleve år da Elvis Presley slo igjennom, og selv om jeg personlig var en temmelig sær type som helst spilte Mozart, kan jeg bevitne at rocken gjorde min generasjon helt forskjellig fra foreldregenerasjonen. Dette handlet ikke minst om kropp og følelser; vi danset på nye måter, gikk på nye måter og vi oppfattet vårt eget begjær på nye måter, sier McClary, og legger til:

– Ikke minst følte vi oss som kvinner og menn på nye måter. Kjønn og seksualitet har en sentral rolle i nesten all musikk, slår Susan McClary fast.  

Kjønnet pop

– I popmusikken er kjønnets spesielle rolle så åpenbar at den til stadighet er gjenstand for åpen diskusjon. Artister med utfordrende eller tvetydig kjønnsidentitet skaper kontroverser og debatt, mange blir berømte og betydningsfulle nettopp på grunn av måten de iscenesetter kjønn og seksualitet. Elvis Presley er nevnt, andre eksempler er Madonna, Jimi Hendrix, George Michael og Prince. Alle har snudd opp ned på våre bilder av hva som er attraktivt, maskulint og feminint, sier McClary.

– Men i disse eksemplene knytter vel kjønnet seg først og fremst til utseende og image. Hvilken rolle spiller kjønn for musikken i seg selv?

– En hel del, og også her er mye uttalt. Gitarbasert rock, særlig heavy metal er en guttegreie, mens melodisk pop er «chick music». «Skikkelige mannfolk» liker ikke George Michael, for å si det sånn. De som produserer musikk er svært bevisst på om de produserer musikk for kvinner eller menn, og har klare forestillinger om hva som er henholdsvis maskuline og feminine kvaliteter ved musikk, hevder McClary. 

– De kjønnede signalene plukkes opp av lytterne, i den umiddelbare responsen på musikken. Ikke alltid like bevisst, men like fullt oppfatter vi diskursene om maskulinitet, femininitet og seksualitet i det vi hører, sier McClary.

En mannegreie

Mens kjønnsperspektivet siden Feminine Endings ifølge McClary nærmest er blitt en selvfølge i musikkvitenskapelige studier av populærmusikk, er koblingen klassisk musikk og kjønn mindre åpenbar og mer kontroversiell.

– Klassisk musikk er på mange måter en mannegreie, siden så godt som alle komponistene er menn. Vi får dermed et felt der alle fortellinger om kjønn er produsert av menn og menn alene.

– Jeg hører iblant argumentet at de klassiske operaene jo inneholder spennende og sterke kvinneroller, og at det dermed ikke spiller noen rolle hvilket kjønn komponisten har. Men selv om kvinnerollene teknisk sett spilles av kvinners kropper og synges av kvinners stemmer, er det jo ikke uttrykk for kvinner kreative selv, argumenterer McClary. Et eksempel hun ofte bruker på dette er Robert Schumanns Frauen-liebe und leben (En kvinnes liv og kjærlighet).  

– Da jeg var musikkstudent og etterlyste kvinnelige komponister, fikk jeg beskjed om at det kanskje hadde vært noen, men at de neppe var noe gode siden vi ikke har hørt om dem. En foreleser anbefalte meg i stedet Frauen-liebe und leben. Men for meg er dette stykket frastøtende i sin romantisering av en kvinnes oppgivelse av seg selv idet hun forelsker seg i en mann. Det er ikke et eksempel på at kvinner får plass i den klassiske musikken, men på hvordan den klassiske musikkens diskurs om kjønn er produsert av menn alene, sier McClary.

Feminine avslutninger

Tittelen på McClarys klassiske bok henspiller på et annet kjønnet aspekt ved musikkfaget. Ifølge Harvard Dictionary of Music er en musikalsk avslutning maskulin hvis den faller på det sterke taktslaget og feminin hvis den faller på det svake. Det normale er en maskulin endelse.

– Motsetningen feminin/maskulin står relativt sentralt i våre teorier og begreper. Det feminine kobles til det abnormale, svake og subjektive, mens det maskuline er normalt, sterkt og objektivt, forteller McClary. Hun hevder at den feminine konstruksjon oftest spiller rollen som «den andre», som både bekrefter og truer «den ene/selvet». Å framheve og benytte seg av såkalte «feminine endings» kan være en måte å bryte hegemoniet, mener McClary, som oppfordrer kvinnelige musikere til å benytte seg av andre strukturer enn de tradisjonelle for å bidra til endring.

Et eget språk?

I forordet til den siste utgaven av boka skriver McClary at Feminine Endings har endret nordamerikansk musikkvitenskap.

– Ikke fordi folk er blitt enige med meg, snarere tvert imot. Men boka startet en viktig debatt om hva faget skal være, som ikke bare handler om kjønn, sier McClary. Hun understreker at Feminine Endings trekker på arbeidet til en rekke musikkvitere og feminister og at hun ikke skal ha æren for kjønnsdebatten alene.

– Jeg får fremdeles ofte spørsmål om ikke musikken har sitt eget språk og sin egen virkemåte, som gjør at den er og bør være unndratt ideologikritikk. Til det vil jeg si at det er riktig at vi ikke alltid klarer å sette presise ord på hva musikken forteller oss. Likevel er det ingen grunn til å kaste hele feltet inn i en slags mystikk. Vi tilhører en akademisk disiplin som har ord og diskurser som våre viktigste verktøy, og vi vet at vi bare kommer så langt, men ikke lenger, med disse verktøyene. Mye vil alltid unnslippe språket, men det betyr ikke at vi bør avstå fra å si noe som helst om musikk. Til det er musikken som sagt for mektig og betydningsfull, erklærer McClary, som forteller at hun i hele sin karriere har jobbet vel så mye med andre temaer som med kjønn.

– Likevel er og blir jeg Miss Gender. Jeg har faktisk bygd min karriere på en bok som knapt fikk en eneste positiv reaksjon, ler musikkviteren.