- Fordømmelse hjelper ikke

– Kroppen utgjør en grunnleggende konflikt mellom vestlig feminisme og islam. Feminismen krever full kroppslig kontroll og autonomi over egen kropp. Islam passer ikke helt inn i dette synet på frigjøring: Relasjonen til Gud gjør at kroppen aldri kan være helt kontrollert av individet selv.

Det sier Nilüfer Göle, som er tyrkisk sosiolog og professor ved Ecole des Hautes Etudes i Paris. Güle var denne uka i Oslo for å holde Wilhelm Auberts minneforelesning, en årlig begivenhet arrangert av Institutt for samfunnsforskning og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Göle forsker på islam, sekularisme og modernitet og er særlig kjent for boka «The forbidden modern. Veiling and civilization», som er en studie av tyrkiske kvinners slørpraksis. Også i forelesningen for det norske publikummet fikk det muslimske sløret stor plass.

Utfordrende slør

– Enda så lite de slørkledte kvinnene vanligvis snakker, får de en hel verden til å snakke om dem. Det forteller oss at sløret pirker borti noe veldig viktig og fundamentalt ved vestlige samfunn, sier Göle.

Og dette noe er ifølge Göle den sekulære moderniteten, og utfordringen som ligger i å dele rom uten nødvendigvis å dele verdier. Viktige vestlige verdier – mer eller mindre uttalte – blir utfordret. Spesielt berører sløret spørsmålet om hva som er privat og hva som er offentlig.

– Slørkledte kvinner bærer noe som betraktes som privat – religionen sin – ut i det offentlige rom. I tillegg antas sløret å symbolisere underordning og dermed avvising av det moderne likestillingsidealet, sier Gole, som likevel mener det blir altfor enkelt å stemple det muslimske sløret som en protest mot det moderne.

– Sløret er både tradisjonelt og moderne, og ingen av delene. Det er ment å markere tilslutning til islam framfor moderne sekularisme. Samtidig brukes det gjerne av kvinner som omfavner moderniteten på andre måter, ikke minst gjennom å ta utdanning, hevder Göle.

– De slørkledte kvinnene kan sammenlignes med nyrike: De tar i bruk en etablert symbolikk for å identifisere seg, men ender opp med å forandre innholdet i det de slutter seg til. Der de nyrike endrer borgerskapet, endrer de høyt utdannede, globaliserte muslimske kvinnene islam, sier sosiologen. 

Det sekulære Tyrkia

Göle mener denne ambivalensen og sammenblandingen kanskje er spesielt synlig for henne som tyrker, og som hun selv sier: «datter av kemalismen». På 1900-tallet gjennomgikk Tyrkia, under ledelse av Kemal Atatürk en radikal moderniseringsprosess, der sekularisering og europeisering sto sentralt. Det ga seg også symbolske utslag: Atatürk forbød det tradisjonelle hodeplagget fez og gikk selv alltid kledd i dress i vestlig stil. I kemalismens ånd er også det muslimske sløret forbudt på flere offentlige arenaer i Tyrkia, for eksempel på universitetet og i parlamentet.

– Vi lærte å forbinde sløret med alt som er umoderne, føydalt og tilbakeliggende. Derfor dukker det nærmest opp krav om militær intervensjon når den nye presidentens kone dukker opp på tv med hodeplagg. Samtidig ser vi alle sammen at denne kvinnen ikke passer med vårt bilde av den bakstreverske, ufrie muslimske kvinnen. Hun framstår rett og slett som en moderne, selvsikker kvinne, sier Göle, som innrømmer at hun også har brukt tid på å venne seg til synet av kvinnelige akademikere med slør. Koblingen mellom slør og religion og «intellektuell» har ikke falt henne naturlig. 

– Men etter hvert har det blitt åpenbart at det er ekstremt destruktivt å stenge disse kvinnene ute. Vi går glipp av en masse kloke hoder, og sekularismen blir et despotisk regime som misbrukes til å ekskludere kvinner fra maktposisjoner. 

Göle mener forrige århundres sekularisering stiller Tyrkia i en særstilling som muslimsk og sekulært på samme tid og kan opplyse at Tyrkia som eneste land med en stor muslimsk befolkning har en slørdebatt parallell til den man har i de fleste europeiske land.

 Anti-feminisme?

– Men du mener altså at det er en motsetning mellom sløret og den vestlige feminismen?

– Ja, sløret lar seg som sagt ikke helt forene med den sekulære feminismens insistering på kroppslig autonomi. Men jeg mener vestlige feminister bør utvide sin definisjon av frigjøring. Man kan absolutt være frigjort uten å forestille seg at man bestemmer 100 prosent over sin egen kropp.

Religiøsitet og åndelighet kan også fungere frigjørende, hevder Göle. Hun tror også at mange undervurderer kvinners betydning i den nyislamske vekkelsen, og religionens betydning for kvinner.

– Disse kvinnene, som nå tar i bruk sløret, påvirker den islamske bevegelsen aktivt. Dette er helt nytt for de siste tiårene, for 30-40 år siden var kvinnene ikke en gang med. Kvinners deltakelse er utrolig betydningsfull, det ser ut til at jo flere kvinner som er med, desto mer tolerant og moderat blir fortolkningen av religionen, sier Göle.   

Vekker lidenskap

Selv om Göle mener at det finnes progressive sider ved sløret, har hun likevel ingen problemer med å forstå at noen opplever praksisen som en trussel. 

– Jeg har likevel undret meg over lidenskapen i følelsene det vekker, sier sosiologen. Hun tror svaret kan ligge i at sløret synliggjør noen alvorlige svakheter ved den vestlige feministiske frigjøringsmodellen. 

– Den sterke koblingen mellom kropp og identitet fungerer slett ikke bare frigjørende. Kroppsfikseringen medfører blant annet at ungdom dyrkes framfor alderdom. Å bli eldre er plutselig kun forbundet med lidelse, i hvert fall for kvinner. Eldre kvinners tap av posisjon er et eksempel på at feminismen ikke bare har medført vinning for kvinner. Noen privilegier har også gått tapt, hevder Göle.

 Lære av hverandre

– Vestlige feminister må være villige til å se sløret også som en rimelig protest mot det regimet de selv lever under, ikke bare som et angrep på det de står for. På denne måten kan kvinner i fellesskap bygge bruer og det er det feminisme handler om. Fordømmelse og konfrontasjon, der man ikke vil høre eller reflektere over andre kvinners erfaringer og standpunkter er ikke feminisme, men god gammeldags «westernism», tordner Göle.

Hun mener debatten om islam i Europa ødelegges av det hun oppfatter som en paranoid pessimisme.

– I vestlige samfunn er det mange som nå finner seg en stemme i offentligheter, der de surfer på paranoiaen islams tilstedeværelse skaper. Men det er bråket deres og volden i budskapet som gjør dem synlige, ikke relevansen i det de sier, hevder Göle. Hun tror en konfronterende linje overfor islam er en stor strategisk feil.

– Disse menneskene har ikke forstått hva som er den virkelig styrken i moderne, vestlig kultur: evnen til å forstå og analysere verden, og dermed forandre den, gjennom vitenskap og kunst, ikke gjennom følelser og vold. Det er denne evnen som har gitt Vesten overtak over resten av verden. En paranoid og defensiv linje, der man tror man vet alt på forhånd, er dømt til å tape, sier Göle. Med et smil slår hun fast at hennes spådommer bør man lytte til.

– Jeg har jobbet med dette feltet i flere tiår, og underveis har det utviklet seg fra bittelite og fullstendig marginalt til blomstrende og sentralt. Alt jeg har forutsett har så langt slått til, ikke minst når det gjelder sløret. Da jeg ville skrive bok om det muslimske sløret på 1990-tallet, ble det sagt at sløret var ubetydelig og uinteressant. Jeg sto på mitt, og hevdet sløret vil bli et veldig omdiskutert tema framover. Jeg har utvilsomt fått rett, slår Nilufer Göle fast.