En fremmed iblant oss

En fredag morgen i juni kommer jeg for første gang til Kvinnofolkhögskolan i Göteborg. Jeg går inn sammen med tre unge svenske kvinner som hjelper meg å finne veien fra gata til inngangen på siden av skolen. Etter å ha registrert meg, går jeg opp trappene og inn i kafeteriaen, hvor jeg finner en liten gruppe kvinner som snakker, ler, blåser opp ballonger og spiller musikk. Et stort blått banner med bølgende bokstaver dekker en av veggene. Det står: "Bye bye hetero-norm, hej hej kärleks-storm."

Den profesjonelle fremmede

Fra det øyeblikket jeg satte foten innenfor Kvinnofolkhögskolan, åsted for den årlige Lesbisk Aktion-festivalen, skulle jeg bli en "profesjonell fremmed" i de neste fem ukene.[1] Jeg reiste til Sverige og Norge i mai og juni 2007 for å gjøre en forstudie for det som skal bli doktoravhandlingen min i sosiologi ved University of Pittsburgh (USA). Det var første gang jeg var på feltarbeid i utlandet, og under oppholdet i Skandinavia gjennomlevde jeg følelser fra nervøsitet og regelrett frykt, til glede og ren fryd. Selv den enkleste sosiale samhandling fikk ny mening. For eksempel ga det å spørre en gruppe aktivister om jeg, den fremmede, kunne sette meg ved deres lunsjbord, den samme følelsen som "den nye jenta" har når hun prøver å finne et sted å sitte i en overfylt kafeteria på ungdomsskolen.

Jeg tilbrakte tid med feministiske aktivister i Göteborg, Stockholm og Oslo, for å lære om forholdet mellom kjønn, seksualitet og aktivisme. Hvordan er aktivistmiljøet i Sverige og Norge? Hvordan er forholdet mellom kjønn og seksualpolitikk i skandinaviske ikke-parlamentariske bevegelser? Jeg gikk inn i disse spørsmålene på flere måter i Göteborg og Stockholm: Jeg gjorde formelle og uformelle intervjuer med aktivister; jeg deltok i en konferanse om Global Women's Activism og en lesbisk-feministisk demonstrasjon; og jeg deltok på lesbiske og HBT-festivaler (homofil, biseksuell, transkjønn). I Oslo var jeg gjesteforsker ved Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK) i hele juni. Der hadde jeg verdifull tilgang på biblioteker og forskningssentre ved Universitetet i Oslo. Jeg fikk kontakt med flere grupper og enkeltpersoner som fortalte meg om utenomparlamentariske bevegelser i Norge, og som deltaker på Skeive dager lærte jeg om norske queer-grupper og aktivistnettverk.

Hvorfor Norge og Sverige?

Jeg får stadig spørsmålet: "Hvorfor studere Skandinavia?" Tidligere har jeg jo forsket på seksualitetsaktivisme innenfor små, lokale amerikanske kvinnekollektiver. Jeg besøkte Skandinavia for første gang i 1995, og i tilbakeblikk var det en sommer med mange karakterbyggende "første gang"-erfaringer. Det var første gang jeg reiste alene, forlot familien min, og opplevde et større kultursjokk, delvis på grunn av klasseforskjellene mellom familien min hjemme og mine svenske verter. Og viktigst av alt; det var første gang jeg kjente en tilknytning til et sted og til mennesker som ikke var mine egne. En rekke sammenfallende faktorer – inkludert et besøk på Universitetet i Oslo i 2006 og et råd fra en svensk kollega – gjorde at jeg ikke kunne motstå fristelsen til å kaste meg ut i internasjonal forskning.[2]  

I tillegg til de personlige forklaringene, er det også en rekke akademiske grunner til at jeg velger å studere denne regionen, flere enn jeg kan nevne her. Sverige huser en av de mest kjente utenomparlamentariske venstrebevegelsene i Europa. Aktivister fra Göteborg fikk internasjonal oppmerksomhet under EU-toppmøtet i 2001, da over 60 demonstranter ble dømt til fengselsstraff i til sammen nesten 50 år. Norge utgjør en interessant kontrast, i og med at venstreradikale subkulturer er mye mindre og "mindre aggressive" enn sine svenske motparter.[3] Besøket mitt var beleilig, da disse akkurat hadde oppnådd internasjonal oppmerksomhet med protester under NATO-toppmøtet i Oslo i april 2007.

Veien videre

Jeg ble ofte rørt over åpenheten og entusiasmen til mennesker jeg kom i kontakt med denne sommeren. Kvinner ga meg sin tid, sine historier, og sine oppriktige tanker rundt temaer som lesbisk moderskap og reproduktive rettigheter, prostitusjon, porno, maktrelasjoner og seksuell vold. Kvinner som åpent snakket om utestengelse fra sosiale grupper – inkludert aktivistgrupper – på bakgrunn av kjønn, seksualitet, alder, sosiale forbindelser, og til og med stil, gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg var også fascinert av måten aktivister diskuterer spørsmål omkring internasjonal solidaritet, spesielt i forhold til HBT-aktivisme. Stor oppmerksomhet rettes i workshops og på møter til hvordan skandinaviske aktivister best kan mobilisere internasjonalt, men samtidig unngå faren ved kulturimperialisme og vestlig hegemoni.

Siden skandinaviske forsknings- og aktivistsamfunn er små og tett sammenvevd, var jeg lettet og takknemlig for vennligheten og hjelpsomheten jeg møtte blant både aktivister og akademikere. Siden arbeidet mitt nå i sommer var en forundersøkelse, er veien videre ennå ikke klart kartlagt. Jeg vet at jeg ønsker å utforske utenomparlamentarisk venstrekultur; jeg tror at disse samfunnene kan tilby nye og interessante retninger innenfor forskning på kjønn og sosiale bevegelser, spesielt med tanke på identitet, ideologi og seksualpolitikk. Når jeg kommer tilbake til Skandinavia for en lengre feltarbeidsperiode, er jeg sikker på at jeg vil gjenoppleve kjente følelser som veksler mellom nervøsitet og fryd. Men det jeg opplevde denne sommeren har gjort meg trygg på mitt engasjement til å studere kjønn og seksualitet i Skandinavia og på mine evner som profesjonell fremmed.

_________________________________________