Pappa president

«Svakhet tiltrekker de som vil skade Amerika», hevdet Bush/Cheney-kampanjen foran det amerikanske presidentvalget i 2004. Slagordet mer enn antydet at velgerne ville løpe en stor risiko dersom de stemte på Bushs motstander, John Kerry. Logikken var: Amerika er i fare, og Kerry, som er en bløt og vinglete krigsmotstander, har ikke styrken og besluttsomheten som skal til for å beskytte landet og dets innbyggere. Ganske enkelt: Han er ikke mann nok for jobben. 

– Bushs kampanje la stor vekt på å vise fram at John Kerry var umannlig, og dermed uegnet for jobben. Det var ikke tilfeldig: Å være den rette typen mann er helt avgjørende for å være valgbar som president i USA, sier Stine Helena Svendsen. Hun har undersøkt hvordan kjønn har blitt brukt i kandidatenes retoriske strategier i de to siste amerikanske presidentvalgkampene til sin masteroppgave Paternal presidentialism.

Det personlige er politisk

I en historisk gjennomgang viser Svendsen at kjønnet retorikk knyttet til presidentembetet har tradisjoner helt tilbake til George Washington, den aller første amerikanske presidenten. De siste tiårene har kombinasjonen av feminismens framgang og konservative religiøse bevegelsers voksende innflytelse dessuten gitt det private en veldig sentral plass i den amerikanske politikken, hevder hun.

– Det personlige har blitt politisk i den forstand at politikernes private praksis har blitt en politisk tema på en helt annen måte enn her i Norge, for eksempel, forklarer Svendsen.

–  Det jeg kaller kjønnsperformativiteten, hvordan man framstiller og praktiserer sitt kjønn, blir en ekstremt viktig del av den politiske praksisen, og dermed av valgkampene. At presidenten skal være en mann, har historisk sett vært en selvfølge. Men hva slags mann som har blitt regnet som best egnet, har variert.

11. september endret alt

Etter 11. september 2001 har det amerikanske presidentembetet forandret seg, ikke bare juridisk gjennom nye lover, men også symbolsk, hevder Svendsen.  

– Flere har påpekt at presidenten mer og mer minner om en klassisk patriark, som tilbyr sine undersåtter beskyttelse i bytte mot full lojalitet og innskrenkede rettigheter, sier Svendsen.  

– I 2004 ble det dermed viktig for kandidatene å vise at de hadde egenskapene som skal til for å fylle en slik rolle. Her spiller kjønnssymbolikken en viktig rolle.

Cowboy-Bush

Krigssituasjonen i kjølvannet 11. september gjorde at presidentens rolle som militær øverstkommanderende fikk større betydning. Det Svendsen kaller «heroisk maskulinitet» ble sentralt i begge kandidatenes selvpresentasjon: Bakgrunnen som Vietnam-veteran var selve kjernen i Kerrys kampanje, mens Bush viste til måten han hadde håndtert terrorangrepene i 2001. Begge forsøkte å bevise seg tøff og sterk nok til å beskytte nasjonen, slik en patriark beskytter familien sin.

– Machoretorikken var slående på begge sider. Bush markedsførte seg som en slags cowboy, en modig, handlekraftig og besluttsom mann. Alt snakket om Texas og Bush-familiens ranch der, var ment å styrke inntrykket av en jordnær mann med sunt vett, langt fra de intellektuelle bedreviterne i hovedstaden. Dette vitner om en utrolig proff og gjennomtenkt iscenesettelse. I virkeligheten er jo ikke Bush fra Texas en gang, sier Svendsen.  

Fransk og femi

Bush-sida gikk dessuten som nevnt bevisst inn for å sverte Kerry som krigshelt og som mann, ifølge Svendsen. Ikke minst fikk han gjennomgå for sin tilknytning til Frankrike. I USA assosieres det europeiske, ikke minst det franske, med noe feminint.

– Mistenkeliggjøringen av Kerrys franske aner ligner morsomt nok veldig på kritikken mot en av kandidatene i presidentvalget i 1840. Om Martin van Buren het det at han «brukte korsett, hadde parfyme i bartene, sov i franske senger, reiste i engelske vogner og dekket med gullskje og sølvtallerken når han spiste middag i Det hvite hus», forteller Svendsen.

Selvhevding gjennom anklager

Ved å påkalle kjente stereotypier, som at franskmenn er femi, kunne republikanerne effektivt framsette anklager om John Kerrys umannlighet uten at kjønn eller maskulinitet ble nevnt eksplisitt. Kerry ble også meget hardt angrepet for å ha stemt forskjellig i Kongressen i to ulike avstemninger om bevilgning til Irak-krigen. «Flip flop», harselerte Bush, og argumenterte med at en som ombestemmer seg hele tida, ikke kan lede og beskytte.

– Bushs angrep var ikke bare egnet til å så tvil om Kerrys maskulinitet. Anklager om umannlighet er det sterkeste erklæringen om egen mannlighet, ifølge den svenske mannforskeren Claes Ekenstam. Slik kan man si at anklagene hjalp Bush med å presentere seg som den «rette mann», sier Svendsen.

Demokratene på defensiven

– Gjorde Kerry-sida noen forsøk på motangrep?

– Nei, merkelig nok har jeg ikke funnet noen eksempler på det i mitt materiale. Kerry havnet fort på defensiven, mens Bush stort sett fikk være i fred med sitt cowboy-image, sier Svendsen.

– Slik var det også i 2000-valgkampen, da Al Gore var Bushs motstander. Da hadde USA Clintons Lewinsky-skandale friskt i minne, og det var maktpåliggende for Demokratene å distansere seg fra umoralen forbundet med denne saken, som Republikanerne brukte for alt den var verdt.

Også i denne valgkampen la kandidatene mye krefter i å framstille seg som en «riktig» mann.

«Al Gore. Married for 33 years. Father of four. Fighting for us». Med disse ordene oppsummerte Gore sitt kandidatur i den offisielle kampanjefilmen, som ble sendt på amerikansk tv før valget.

– Gore brukte sin posisjon som familiefar som vitnesbyrd om at han ville bli en ansvarlig og lojal president. Også George W. Bush gikk inn for å framstå som en hederlig og kjærlig familiefar, sier Svendsen.

– Forestillingen om presidenten som en slags nasjonens far var altså i aller høyeste grad til stede før 11. september, selv om det ble lagt mindre vekt på sikkerhet og militær kompetanse.

Infantilt folk

Parallelt med framveksten av det faderlige presidenten, har flere teoretikere ment å registrere en barnsliggjøring av den amerikanske medborgeren.

– I den politiske retorikken omtales velgerne gjerne som noen som skal tas vare på. Mange har påpekt hvordan presidenten kan bruke denne forestillingen til å tilrane seg mer makt innen det politiske systemet. Logikken blir at hjelpeløse velgere trenger en sterk president med vide fullmakter. Utvidelsen av presidentens makt har jo vært dramatisk de siste 5-6 årene, ikke minst med Patriot Act 1 og 2 (se faktaboks), sier Svendsen. Hun mener mangelen på effektive motreaksjoner gjør denne utviklingen unik i amerikansk sammenheng.

– Tidligere presidenter har også benyttet tilspissede situasjoner til å skaffe seg mer makt. Abraham Lincoln gjorde det i forbindelse med borgerkrigen og Richard Nixon etter Vietnamkrigen. I begge disse tilfellene reagerte kongressen med å drive presidentens innflytelse tilbake i etterkant, og det blir spennende å se om det samme skjer nå.

Hva nå?

– Demokratenes neste presidentkandidat blir etter alt å dømme en kvinne. Kan Hillary Clinton overbevise velgerne om at hun er stand til å fylle den faderlige presidentrollen?

– Hun har helt klart en kjempeutfordring. Når den jevne amerikaner tenker ”president” dukker det nok opp et bilde av en hvit mann fra overklassen. Clinton må finne nye symboler å bygge sin retorikk på. Foreløpig synes jeg hun har valgt en fornuftig strategi; i stedet for å tone ned sitt kjønn eller ignorere det, forsøker hun å gjøre kvinneligheten til en styrke. Hun lover et nytt politisk klima med mer samarbeid og samtale, og har gjort helse til sin kjernesak. Og hun spiller gjerne på sin egen posisjon som mor: «Som mor, som hustru, som kvinne… Jeg har vært en forkjemper for barn og familien hele mitt liv», sier hun.

En fordel for Hillary Clinton er at hun allerede har etablert seg i offentligheten som sterk og uavhengig, mener Svendsen.

– Som førstedame ble hun jo kritisert for å være for sterk og uavhengig. Nå snur hun denne kritikken til sin fordel.

Svendsen tror likevel det kan bli vanskelig for Clinton å overbevise om at hun er i stand til å lede et land i krig.

– Kan man få velgerne til å tro på at en kvinne kan være militær øverstkommanderende? Det er her det vil briste eller bære, spår Stine Helena Svendsen