– For få heltinner i norsk barnelitteratur

– For meg er det åpenbart at de litterære inntrykkene vi får som barn, påvirker hvordan vi ser på samfunn som voksne. Derfor bør det være en feministisk målsetting å gi jenter gode forbilder, mener Méd, som nylig har fullført en mastergrad i litteraturvitenskap hvor heltinnefigurer i norsk barnelitteratur – eller mangelen på dem – er hovedtema. 

– Barn i alderen 10-14 år er på stadig jakt etter modeller. Dette er alderen for de store idealer –  perioden da barnet begynner å tenke abstrakt, se framover og planlegge sin framtid. Barnet leter etter figurer som kan vise vei, modeller som er andre enn foreldre og besteforeldre. Dette er også alderen for å introdusere filosofi og etiske diskusjoner – 11-åringer er ofte helt uten frykt for å gi seg i kast med livets virkelige store spørsmål! 

– Men dette er også en alder da kjønnsbevisstheten kommer for fullt. Det er her heltinnene kommer inn. Norsk barnelitteratur gir jentene i denne alderen få eller ingen heltemodige identifikasjonsfigurer. Hvis jentene ønsker en helt å identifisere seg med, er de nødt til å velge den mannlige hovedpersonen som identifikasjonsobjekt, påpeker Nina Méd.

Hva er galt med Harry Potter?

– Mange spør: Hvorfor kan ikke jenter bare lese Harry Potter? Dessverre er Harry og hans venninne Hermine typiske for en tendens jeg har funnet: Heltens venninne kan være tøff som bare det, men hun er og blir nummer to. Det er mange flotte jenter og kvinner å finne, men i nummer to-roller: som søstre, mødre, naboer og så videre  – plassert i skyggen av helten.

En virkelig heltinne må være fortellingens hovedperson, mener Méd. Det er det første kriteriet i den heltinnedefinisjonen hun har satt opp. De tre øvrige kriteriene er: Hun må utføre en dåd. Hun må ha evnen til grenseoverskridelser. Hun må ikke være plassert i en offer-rolle.

Méd har tatt for seg de hundre nye norske bøkene for målgruppen 10-14 år som ble utgitt i årene 2001 til 2005. Bare i fem av disse bøkene fant hun jenter som tilfredsstiller denne definisjonen.

– Jeg mener vi må stille de samme kravene til en heltinne som til en helt. En skikkelig heltinne må ut i verden og utføre en dåd for å redde noen andre enn seg selv. Det må skje på grenseoverskridende vis, og utgangspunktet for dåden må ikke være noe hun er tvunget til fordi hun selv er i en offer-rolle. Dette kaller jeg et likhetsfeministisk heltinnebegrep, sier Méd.

På jenterommet

Denne likhetsfeministiske heltinnen stiller hun opp mot det hun kaller en forskjellsfeministisk heltinnefigur. Her er utgangspunktet at man ikke stiller samme krev til heltinnen som til helten. Mange av jentene i barnelitteraturen er slike jenter, flinke jenter som redder seg selv innenfor et trangere kvinneunivers. Dette er bøker hvor handlingen ofte er lagt til jenterommet, og hvor forelskelse, familieproblemer eller den første mensen kan være temaer. Med kaller denne sjangeren for hverdagsrealisme, en sjanger hvor det skrives langt flere bøker for jenter enn for gutter.

Disse jentene kan bli beundret for å tørre å være svake, eller for å ha mot til å rekke opp hånden i klassen, altså på en eller annen måte overskride sin egen frykt, påpeker Méd. De kan kanskje også kalles en slags heltinner, fordi de bruker sine ressurser til fulle innenfor dette trange, gitte kvinneuniverset, og kan fungere som identifikasjonsfigurer.

– Men for en virkelig heltinne er dette ikke nok. En virkelig heltinne, i et likhetsfeministisk perspektiv, skal ikke bare «redde seg selv». Hun må også, i likhet med mannlige helter, utføre en dåd som handler om å redde noen andre enn seg selv, og gjerne utsette seg selv for fare underveis, sier Méd.

Morløse i det offentlige rom

En foreldreløs hovedperson er en klassisk figur i barnelitteraturen. For heltinne-figurene gjelder det spesielt at mor ofte er død, eller i hvert fall svært fraværende. Verken Pippi Langstrømpe og Frøken Detektiv har sine mødre i live, og for de nyere norske heltinnene gjelder at mødrene er fraværende, opptatt med flytting, ny jobb og så videre.

– Med mindre mor er en sterk feministisk mor, er hun ikke en identifikasjonsfigur som en heltinne kan bruke, påpeker Méd. – Mødre er ofte redde for jentene sine. Mens guttene blir presset ut i verden for å foreta en reise mot selvstendighet, blir jenter oftere oppfordret til forsiktighet og passet mer på.

 – Selv om mye har hendt på 70 år, framstår disse heltinnenes selvfølgelige omgang med offentligheten som moderne og nyskapende, mener Méd. Frøken Detektiv påtar seg farlige oppdrag på egen hånd, mens Pippi bor alene, bestemmer over seg selv og representerer seg selv overfor skole og autoriteter.

Spenning og fantasy

De fem heltinnene Méd har funnet i de nyere norske barnebøkene opptrer i spennings- og fantasybøker, hvor de redder verden fra onde sammensvergelser eller byen sin fra skurkaktige maktpersoner. Bare to av disse heltinnene er hovedpersoner i spenningsbøker, mens det finnes langt flere bøker i spenningssjangeren med gutter som heltemodige hovedpersoner, skriver hun i avhandlingen.

De tre andre heltinnene opptrer innenfor fantasysjangeren. Denne sjangeren har den svakheten at hovedpersonene ofte handler ut fra mer eller mindre magisk forutbestemmelse, noe som gjør den aktivt handlende heltinnen til en mer utydelig figur enn i de rene spenningsbøkene, påpeker Méd.

Etter en drøfting av heltinnebegrepet i avhandlingen velger Méd å inkludere ytterligere to jenter i heltinneklassen. Dette er jenter som strir med problemer som egentlig hører hjemme i hverdagsrealismen – familie-, forelskelses- og venninnespørsmål. Men de løser disse problemene ved hjelp av resolutt og tydelig opptreden i det offentlige rom, og Méd anser dette kriteriet som så viktig at hun velger å inkludere dem, selv om deres «heltedåd» ikke overskrider det å redde seg selv.

Agenda

Hvordan skal så norske jenter få flere heltinner å lese om? Dette er et spørsmål både forfattere, forlag og organisasjoner kan gjøre noe med, mener Méd.

– Forfatterne kan godt bli gjort oppmerksom på at de kvinnelige heltefigurene er mangelvare. Man kan kanskje reagere på en så klar feministisk agenda for litteratur, men faktum er at barnelitteratur faktisk oftere enn mange er klar over er et resultat av forlagenes agenda. I dag er det for eksempel et uttalt mål å få gutter til å lese mer bøker, og ut fra et slikt program produseres det en rekke lettlestbøker med temaer som fotball og ishockey. Mye av denne litteraturen er faktisk skapt nærmest på bestilling.

– Med min avhandling prøver jeg å flytte litt på fokus, og så må det bli opp til forfatterne om de vil gjøre noe med det, sier litteraturviteren, som for øvrig nettopp selv er blitt ansatt i drømmejobben – som redaktør for barnelitteratur i Gyldendal.