Far premieres, mor straffes

Kvinner med barn har gjennomsnittlig lavere lønn enn andre kvinner. Selv om forskjellene ble vesentlig mindre i løpet 1980- og 1990-tallet, straffer det seg fortsatt lønnsmessig å bli mor.

For menn har foreldreskap i seg selv lite å si for lønnsnivå. Men gifte menn tjener i snitt bedre enn ugifte.

«Moderskapets lønnsstraff» og «menns ekteskapelige lønnspremie» er blant de viktigste funnene i prosjektet «Inkludering av kvinner, etniske minoriteter og eldre i arbeidslivet. Ansettelser, stillinger, lønn og karriereforløp». Sosiologene Trond Petersen og Geir Høgsnes har koblet statistikk fra Statistisk sentralbyrå om lønn hos kvinner og menn ansatt i NHO-området opp mot opplysninger om kjønn, utdanning, barn, sivil status, fødeland og beregnet arbeidserfaring. Ifølge Høgsnes gir det store utvalget og metoden helt nye kunnskaper om hva som forårsaker lønnsforskjeller.

For eksempel: At gifte menn tjener mer enn ugifte, kommer ikke av selve ekteskapet, slik man tidligere har trodd.

– Man har sett for seg disse mennene ble flinkere på jobben fordi de fikk en kone til å stryke skjorter og smøre matpakke for seg. Men våre funn viser at de gifte mennene har gjennomsnittlig bedre lønn også før de gifter seg, og etter at ekteskapet eventuelt tar slutt. Dette kan tyde på årsaken til at det er en sammenheng mellom høy lønn og ekteskap, er at den samme typen egenskaper som sørger for høy lønn også øker sannsynligheten for å bli gift, sier Høgsnes, som understreker at dette bare gjelder for menn.

Kvinnenes straff

For selv om ekteskap betyr lite fra eller til for hva en kvinne tjener, har det å få barn altså en klar negativ effekt. Moderskapets lønnsstraff er det kanskje aller største hinderet for likestilling i arbeidslivet, ifølge Høgsnes. Problemet henger tett sammen med foreldrepermisjoner og deltidsarbeid hos kvinnene mens barna er små.

– Så lenge de fleste mødre tar ut nesten hele foreldrepermisjonen, ligger lønnsforskjellene nærmest nedfelt i permisjonsordningen, siden det å få barn medfører tap av arbeidserfaring og arbeidstilknytning for kvinner, mens den ikke gjør det for menn. Tida utenfor arbeidslivet gir mødrene dårligere vilkår i konkurransen om høyere stillinger og dermed høyere lønn, forklarer han.

Ikke diskriminering

Høgsnes og kollegaene mener at deres funn viser at den offentlige debatten legger altfor stor vekt på direkte lønnsdiskriminering som årsak til lønnsulikhet.

– Gitt at de jobber i samme stilling, i samme virksomhet, dvs. hos samme arbeidsgiver, får mødre og ikke-mødre, ugifte og gifte og menn og kvinner omtrent samme betaling. Det er lite som tyder på at arbeidsgiverne diskriminerer, opplyser Høgsnes.

Når de forskjellige gruppene kommer så ulikt ut, handler det primært om at de sorteres i forskjellige typer stillinger.

– Det er fremdeles flest menn som blir ledere, mens kvinner havner i lavere sjikt. Mødre har mindre sannsynlighet for å rykke opp i høyere stillinger enn kvinner uten barn, mens gifte menn oftere har lederjobber enn ugifte, sier Høgsnes.

– Skal man gjøre noe for likestillingen, må man definere problemet riktig. Hvis man går ut fra at ondsinnede arbeidsgivere er årsaken til lønnsulikhet, er politikken nødt til å bli feil, legger han til.

Kvinner kan ofre mindre

– Men kan det ikke tenkes at arbeidsgiverne diskriminerer når de velger hvem som skal forfremmes?

– Det kan selvsagt tenkes at noen har fordommer mot mødre og ugifte menn, og derfor er mindre tilbøyelig til å gi dem opprykk. Dette gir materialet oss ikke grunnlag for å svare på..

Høgsnes mener imidlertid at det er like sannsynlig at det er objektive vurderinger av innsats og prestasjoner som gjør at mødre kommer dårligere ut.

– Det er klart man kan ofre mindre for jobben hvis man har hovedomsorg for barn. Barnehagene har dessuten samme åpningstider som butikkene hadde for 30 år siden, og det gjør det vanskelig å være en nærmest konstant tilstedeværende sjef, slik mange bedrifter krever.

– Hvordan kan man oppnå større likestilling på dette området?

– En likere fordeling av foreldrepermisjonen ville antakelig hatt en effekt. Men da ville kanskje andre goder gå tapt?

– Som hva da?

– Løsningen som gir likestilling på et makronivå er jo ikke nødvendigvis den beste for hver enkelt familie. Jeg tror det er relativt sjelden at arbeidsdelingen kommer i stand ved at mannen sier: «Nå skal du ta hele permisjonen og jobbe deltid, sånn at jeg kan gå ut å jobbe overtid». Ektefellene diskuterer nok og kommer til enighet. Da blir det problematisk dersom staten komme inn og overprøver, erklærer Høgsnes.  

Også positiv utvikling

– Men kan ikke mild tvang knyttet til privatlivet iblant være nødvendig for å oppnå politisk mål?

– Ikke glem at det allerede har skjedd voldsomme endringer på dette området. Våre tall går fra 1980 til 1997, og i denne perioden blir kvinnenes arbeidstilknytning stadig likere mennenes. I motsetning til før, er det sjelden kvinner forlater arbeidslivet for godt når de får barn. Kvinners deltidsarbeid ble også drastisk redusert i løpet av den 18-årsperioden vi undersøker. Selv om lønnsgapet mellom kvinner og menn fremdeles er stort, skjer det mye positivt på ulike delnivåer.

– Familiepolitikken har altså gitt resultater. Vil ikke mer av det samme, for eksempel obligatorisk deling av foreldrepermisjon, løse likelønnsproblematikken?

– Igjen; det går en grense for hva det offentlige kan blande seg i. Uansett er moderskapets lønnsstraff bare en del av problemet. Den aller viktigste forklaringen på lønnsforskjeller er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, og det mest effektive tiltaket ville vært å jekke opp lønnsnivået i typiske kvinneyrker i offentlig sektor, hevder Geir Høgsnes.