One size fits nobody

”Når jentene begynner på skolen når de er fem eller seks er de veldig flinke og gjør det bra. Men når de blir 11-12 virker det som de mister vettet”.

Slik forklarer en mannlig rektor på landsbygda i Zimbabwe hvorfor jenteelevene hans begynner å skulke skolen fire-fem dager i måneden når de kommer i puberteten.

En forsker som ba jentene om en forklaring, fikk derimot svar av denne typen ”Det er så flaut å være med i timen hvis man har fått flekker på uniformen sin”.

Det viser seg at jentene rett og slett holder seg borte fra skolen fordi de menstruerer. Flekker på klærne er knapt til å unngå når man ikke har tilgang på bind. Likevel er synlige tegn på menstruasjon forbundet med stor skam, og den som blir ”avslørt” risikerer nådeløs erting. Kropp, pubertet og seksuell modning er tabubelagte temaer i Zimbabwe, og heller ikke lærerne våger å ta tak i jentenes problemer. Å holde seg hjemme blir løsningen for mange. For noen blir de fire-fem dagene med månedlig fravær begynnelsen på slutten på skolegangen. Erklæringer om rett til skolegang kommer til kort i møte med hverdagens trivielle vanskeligheter.

Fra festtaler til levde liv

De menstruerende skolejentene i Zimbabwe er ett av flere eksempler fra den aktuelle boka ”Human rights, plural legalities and gendered realities”, som undersøker hvordan det går med kvinners menneskerettigheter på veien fra festtaler og internasjonale konvensjoner til kvinners levde liv. Medredaktør Anne Hellum mener skolejentenes situasjon illustrerer viktige utfordringer på området. - Hindringene for realiseringen av kvinners menneskerettigheter ligger ikke bare ”der oppe”, på det politiske og internasjonale nivået. De er også trivielle, konkrete og nært knyttet til realitetene i kvinnenes hverdagsliv, som i eksempelet fra Zimbabwe. Skal man lykkes med realisere de abstrakte rettighetene, må man også ”ned” på dette nivået, sier Hellum, som er professor ved Avdeling for kvinnerett, Universitetet i Oslo.

Vil foreslå ny handling

Sammen med andre jurister og samfunnsvitere fra Zimbabwe, Storbritannia, Pakistan og Danmark har Hellum samlet innsikter fra forskere og prosjekter som berører policy knyttet til menneskerettigheter – både ”oppe” og ”nede” i forskjellige sammenhenger i verden. Resultatene har nå altså blitt bok, utgitt av et zimbabwisk forlag og rettet mot et internasjonalt publikum. Hellum og kollegene håper boka vil bli lest og brukt, både av forskere, de som utformer politikken og de som gjennom frivillige organisasjoner eller offentlig administrasjon implementerer kvinners rettigheter.

De siste 10-15 årene har det vært mye snakk om menneskerettigheter, ikke minst i FN og resten av den globale NGO-sektoren. Det er utvilsomt en god ting, menneskerettighetene er vår tids viktigste prosjekt. Problemet er at det har oppstått en tanke om at ”one size fits all” – en standardisert forståelse av menneskerettigheter brukes i alle sammenhenger der menneskerettighetssituasjonen skal bedres. Planene er påfallende like og i et påfallende likt språk, uansett hva slags problemer de skal løse eller hvor i verden de skal settes ut i live, hevder Hellum. Hun tror det er et stort behov for ny refleksjon og debatt rundt menneskerettighetene og implementeringen av dem.

- Internasjonal utviklingspolitikk er preget av en abstrakt menneskerettighetsretorikk. Vi har gjennom denne boken tatt skrittet tilbake fra retorikk til praktisk hverdag. En viktig misjon er å tilbakeføre disse konkrete og livsnære erkjennelsene til debatten, forteller Hellum.

Maktforhold forsterkes

Når menneskerettighetspolitikken blir for abstrakt og for generell, blir det lett til at de ulike individene innen gruppa forsvinner, skriver Hellum og kollegene i boka.

Dette poenget illustreres med et eksempel fra Kenya, der urfolket ogiek kjemper for eiendomsrett til skogene de tradisjonelt har levd i. Nærmere undersøkelser viser store forskjeller mellom menn og kvinner innen gruppa. Mennene, som identifiserer seg med sine forfedre, er opptatt av at eiendomsretten skal beskytte urfolksidentiteten. Ogiek-kvinnene, som stort sett står for forsørgelsen av barn, gamle og syke, er interessert i å drive jordbruk og modernisering med vei, skole og helsestasjon. Kvinnenes ønske om modernisering har ikke kommet til uttrykk, verken i forhandlinger med myndigheter eller de rettssaker gruppen har ført med støtte fra ulike internasjonale NGO-er.

- Ogiek-eksempelet viser at interesser og oppfatninger henger sammen med kjønn. Kollektive rettigheter kommer ikke nødvendigvis kvinner til gode. Overser man denne innsikten kan man komme til å bevare eller til og med forsterke kjønnsulikhet og kvinners fattigdom, sier Hellum. 

- Men er ikke dette en velkjent problematikk? Susan Moller Okin problematiserte jo motsetningen mellom grupperettigheter og individuelle rettigheter allerede på 90-tallet og debatten har gått friskt siden…

- Det stemmer at bevisstheten rundt denne problematikken er høy i den feministiske debatten i Europa og USA. Men i NGO-kretser og andre sammenhenger der urbefolkningsspørsmål diskuteres og avgjøres, er man overraskende lite oppmerksom på kjønnsdimensjonen, hevder Hellum og legger til:

- Vi tar det dessuten et skritt videre, fra et teoretisk debattnivå og over i empirien. Våre forskere kartlegger gjennom enkelttilfelle hvordan disse konfliktene utspiller seg i praksis. Og ikke minst – hvordan bør de løses?

Fleksibilitet og variasjon er viktig

Å kjenne variasjonene, mellom individer og kontekster, er helt avgjørende for å gjøre menneskerettigheter til noe mer enn gode intensjoner, ifølge Hellum, som selv har erfart akkurat dette i sitt eget arbeid på det afrikanske kontinentet.

- I dagens postkoloniale Afrika er det viktig å ha for øye at kvinner ikke bare har en etnisk og rasemessig tilhørighet men også et kjønn og en klasse. De store vann- og landreformene som har funnet sted på kontinentet har hatt rasemessige rettferdighet som hovedmål. Kjønn og klasse har kommet i annen rekke og det har fått svært negative konsekvenser i noen sammenhenger. De store landreformene har holdt diskriminering mellom menn og kvinner innen familien utenfor. Med vannreformenes hovedvekt på investeringer i svart kommersielt jordbruk er fattige svarte kvinner som forsørger familien gjennom hagebruk blant taperne.

Samtidig mener Hellum utviklingen i Afrika gir grunn til en viss optimisme.

- Protokollen til det Afrikanske menneskerettighetscharteret om kvinners rettigheter er klarere i mange av sine formuleringer enn FNs kvinnekonvensjon og konvensjonen om sosiale og økonomiske rettigheter. Det viser at kvinners menneskerettigheter etter hvert har blitt en del av den afrikanske rettskulturen. Afrikanske nasjonalistlederes retorikk som går ut på at kvinners rettigheter er synonymt med vestlig feminisme er på full retrett, mener Hellum.