Rettighetenes pris

– Internt fordrevne personer i Colombia lever svært vanskelige liv. De blir diskriminert på arbeidsmarkedet og boligmarkedet, og de sliter med å få ivaretatt retten til blant annet utdanning og primærhelsetjeneste. I tillegg diskrimineres de på grunn av sin «suspekte politiske identitet» – de blir mistenkt for å samarbeide med geriljaen, være informatører for de paramilitære eller å delta i narkotikahandelen. Kvinnene er i tillegg utsatt for mange kjønnsspesifikke problemer, som seksualisert vold og dårlig mødrehelse, forteller seniorforsker ved PRIO, Kristin B. Sandvik.

Sammen med Julieta Lemaitre, direktøren for CIJUS (Centro de Investigaciones Sociojurídicas) ved Universidad de los Andes i Colombia, leder hun et prosjekt som ser på situasjonen til internt fordrevne kvinner i Colombia. De undersøker hvor viktig det er for disse kvinnene å organisere seg for å få ivaretatt menneskerettigheter og andre lovfestede rettigheter.

Prosjektet er et samarbeid mellom PRIO og CIJUS og har fått støtte fra NORGLOBAL-programmet, Forskningsrådets program for å styrke norsk forskning om og med land i Sør.

Rettigheter på papiret

Langvarige interne konflikter mellom myndighetene, geriljagrupper og andre paramilitære grupperinger som er blitt ytterligere forsterket av narkotikakrig, har gjort at Colombia nå har verdens største befolkning av interne flyktninger.

Rundt 5,2 millioner mennesker i landet, litt avhengig av hvem som teller, har nå status som internt fordrevne. Av dem er 52 prosent kvinner. Flesteparten har flyktet fra bygda til små og middels store byer innenfor samme region, eller til store byer som Medellin, Cali og Bogotá.

I 1997 fikk Colombia en svært banebrytende lov som forplikter myndighetene til å forebygge og ta tak i problemet med internt fordrevne personer, i tillegg til å sørge for at de kan returnere til hjemstedene sine og sikres sosioøkonomisk stabilitet.

Likevel skjedde det i praksis lite helt til Colombias Corte Constitucional, forfatningsdomstolen, i 2004 slo fast at situasjonen til de internt fordrevne var i strid med grunnloven. Domstolen er svært proaktiv, og den har utformet tiltak for å forbedre situasjonen som den krever at myndighetene setter i gang. Mange av tiltakene er spesielt rettet mot kvinner. For eksempel tar domstolen tak i problemet med seksuell vold og utnyttelse.

− Colombia har nå ett av verdens beste lovverk for internt fordrevne og en sterk og fungerende stat. Men i tillegg sliter landet med interne konflikter, særlig knyttet til narkotikahandel, og det er et ekstremt voldelig samfunn. Derfor er situasjonen for disse kvinnene i praksis veldig vanskelig. De færreste er organisert på noe som helst nivå, og de har lite kunnskap om hvilke grunnlovsfestede rettigheter de har, forklarer Lemaitre.

I forskningsprosjektet ønsker Sandvik og Lemaitre å undersøke om fordrevne kvinner som har organisert seg, får ivaretatt rettighetene sine bedre.

De har en hypotese om at den beste måten denne sårbare gruppa kan få sine lovfestede rettigheter ivaretatt på, samt sørget for at nasjonale og lokale politiske tiltak blir satt ut i praksis, er ved hjelp av interesseorganisasjoner. Organisasjonene kan stille lokalpolitikere til ansvar for at de ikke gjør noe med humanitære kriser, og for at de ikke leverer de tjenestene og subsidiene de er juridisk forpliktet til. Ifølge forskerne er det nødvendig med sterke stemmer som krever forandring på det lokale nivået.

Suksess med bismak

– Vi har valgt å gjøre en studie av foreningen Liga de Mujeres Desplazadas («Forening for fordrevne kvinner»). Det er en svært suksessfull grasrotorganisasjon med over 300 medlemmer i og rundt byen Cartagena. Blant annet har de et vellykket boligprosjekt som har sikret rundt 100 familier eget hus. Alle barna går på skole, og 98 prosent av husholdningene har fått subsidiert helseforsikring. Organisasjonen har oppnådd både nasjonal og internasjonal anerkjennelse for arbeidet sitt, forteller Lemaitre.

− Samtidig er det en sikkerhetsrisiko for kvinnene å organisere seg. Liga de Mujeres Desplazadas har markert seg overfor både lokale og nasjonale myndigheter. De krever respektfull behandling og tjenester de juridisk har krav på, og de jobber med å bekjempe diskrimineringen. Det gjør at organisasjonen får mange motstandere, fortsetter hun.

– Før var den generelle holdningen til menneskerettighetsaktivister veldig negativ i regionen. Det har bedret seg, men for de paramilitære står aktivistene i veien for profitt og makt. Når de internt fordrevne krever at de blir tilgodesett med den andelen av lokalbudsjettet som de har krav på, får den lokale paramilitære sjefen mindre mulighet til å styre midler mot de prosjektene han og tilhengerne hans ønsker, forklarer Sandvik.

Dessuten blir interne flyktninger ofte mistenkt for å delta i narkotikahandelen og for å samarbeide med geriljaen og de paramilitære. Det hjelper heller ikke å være kvinne i en machokultur. Medlemmene i foreningen mottar ofte trusler, en leder er blitt myrdet og de blir angrepet av ungdomsgjenger.

– Det er nå blitt så ille at de har sluttet å oppdatere nettsidene sine, for å unngå at folk som vil dem vondt, skal få tak i informasjon der, sier Lemaitre.

Forskerne forteller at mange kvinner også får problemer på hjemmefronten når de organiserer seg. Noen har menn med et tradisjonelt kvinnesyn som ikke liker at ektefellen er politisk aktiv. I tillegg kan det være vanskelig med barnevakt og transportkostnader når de skal delta på møter.

− Vi ønsker å finne ut om det er verdt å organisere seg for kvinnene i organisasjonen. Vår hypotese er at siden de har slik suksess med å sikre medlemmene rettigheter de har krav på – som retten til skole, helse og et sted å bo – vil dette veie opp for ulempene, sier Sandvik.

I 2010 gjennomførte de en levekårsundersøkelse blant medlemmene i foreningen. Ved å sammenligne resultatene fra surveyundersøkelsen med nasjonale data, vil de undersøke om kvinnene faktisk er bedre stilt enn sine uorganiserte medsøstre.

Prekær matsituasjon

Da de analyserte resultatene fra undersøkelsen, fikk de seg en overraskelse: 72 prosent hadde svart ja på spørsmål om de selv eller andre i familien hadde opplevd å ha for lite å spise i løpet av den siste uka. De fant også ut at 60 prosent av barna deres var diagnostisert som for små for alderen, og dermed var blitt gitt en ernæringsplan.

– Men det hjelper ikke så mye med ernæringsplaner hvis du ikke klarer å skaffe den maten barna trenger, kommenterer Lemaitre.

– Selv om foreningen har oppnådd så mye, sliter altså medlemmene med å få nok å spise. Siden vi vet at de vil la barna spise seg mette før de selv gjør det, viser undersøkelsen vår at matmangel er et stort problem. Disse funnene kom som en overraskelse på organisasjonen. Det virket som om de fleste medlemmene trodde de var alene om problemet, sier Sandvik.

Fra forskning til aktivisme

Nå har snøballen begynt å rulle. Forskningsprosjektet varer til 2013, og de holder foreløpig på med resten av datainnsamlingsprosessen, men Liga de Mujeres Desemplazadas har allerede tatt i bruk resultater fra surveyundersøkelsen for å gjøre noe med matsituasjonen.

– Bortsett fra å be om støtte til mat fra alle relevante humanitære programmer og institusjoner, har de blant annet en rettssak gående hvor de anklager de lokale myndighetene for å bruke mindre av budsjettet enn de er forpliktet til på internt fordrevne flyktninger. Nå kan foreningen bruke undersøkelsen som bevis på at det faktisk er helt nødvendig at lokalpolitikerne setter av penger og får i gang et matprogram, eller eventuelt gir subsidier, forteller Lemaitre.

Foreningen tapte de første rundene i domstolene, men nå har landets konstitusjonelle domstol bestemt at de vil behandle saken. Det kommer til å skje i juli eller august i år.

I tillegg hadde Liga de Mujeres Desemplazadas et stort møte om medlemmenes sikkerhet med representanter fra regjeringen 1. juli. På grunn av alle drapstruslene har regjeringen nå blitt pålagt av den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen å beskytte lederne i foreningen.

– Foreløpig har lederne fått livvakter, og det føles ganske rart for fattige mennesker. Kvinnene er mer opptatt av at sikkerhetssituasjonen og matsituasjonen henger sammen, og håper at regjeringen setter i gang tiltak for å skaffe dem mer mat. For hvordan skal du kunne tjene til livets opphold når det at du er aktivist, gjør at folk ikke vil ansette deg, spør Lemaitre.

– Som forsker har jeg aldri opplevd at funn er blitt så matnyttige – bokstavelig talt – så raskt som i dette prosjektet. Selv om vi ikke har skrevet noen rapporter ennå, har denne undersøkelsen allerede rukket å få konsekvenser for foreningens arbeid og politiske prioriteringer. Det blir veldig spennende å følge prosessen videre, sier Sandvik.