Fikk sexkjøperne i tale

– Noe av det jeg finner som er litt overraskende, er at kundene jeg snakket med, vet lite om lovgivningen på dette feltet. De er ikke sikre på om det er lov eller ikke å kjøpe sex, og det spiller uansett ikke så stor rolle ettersom de mener at et lovforbud vil ha liten virkning for deres sexkjøp. At kjøp av seksuelle tjenester er en ulovlig handling, om ikke juridisk så i alle fall moralsk, er dessuten for mange en del av spenningen. Det forteller Linda Sannesmoen, som nylig leverte masteroppgaven i samfunnsgeografi, Kvinnehandel og prostitusjon. Nye aktører, nye strukturer og nytt ansvar, ved Universitetet i Oslo.

Endringspotensial

«Kvinnelig forsker ønsker telefonintervju med menn som kjøper/har kjøpt sex av utenlandske kvinner i Norge.» Denne lille annonsen i Dagbladet var nok til at menn i hopetall ringte og ville snakke om sine erfaringer.

 – Det er nok et signal man bør ta på alvor, dette at så mange menn var villige til å snakke med meg. Svært få av dem hadde snakket med andre om sexkjøp før, og veldig mange opplever store dilemmaer ved det å være sexkjøper. Når kundene var i ferd med å legge på, ga flere av dem uttrykk for en lettelse over å ha fått snakket om temaet, og de ga også uttrykk for at refleksjonen hadde skutt fart, og at de tenkte annerledes om saken nå. Jeg fikk med andre ord inntrykk av at det er et stort endringspotensial hos disse kundene, sier Sannesmoen.

 Alle hun har snakket med, bruker legitimeringsteknikker som virker ansvarsreduserende for dem selv. – «Hvis ikke jeg kjøper sex av henne, gjør noen andre det», sier de gjerne, og de fremstiller seg selv som en «snill» kunde, i motsetning til de andre «perverse» og «avvikende» kundene. Mange av dem tror også at de selv er i stand til å skille mellom hvilke kvinner som er ofre for menneskehandel, og hvilke som ikke er det, noe jeg tror er en illusjon. Eksemplene de gir, som at de har kommet inn i et rom der kvinnen har sittet gråtende på senga, er etter mitt syn så åpenbare at hvem som helst burde forstå at dette er noe kvinnen tvinges til. Og kvinnene selv forteller jo hvordan de gjør alt for å få betalt og dermed gjøre det lettere for seg selv. De spiller gjerne på mennenes fantasier og forteller det de vet kundene vil høre, som at de er studenter fra Afrika som er i Norge for å spare penger til studiene, og at de snart skal dra hjem for å bli leger.

Lilja finnes i virkeligheten

Sannesmoen gjennomførte intervjuer med fem ulike utenlandske kvinner som i dag sitter spredt rundt i Norge på hemmelig adresse. De har alle vært ofre for kvinnehandel og har forferdelige historier å fortelle. – Flere av kvinnene henviser til den svenske filmen Lilja 4-ever av Lukas Moodysson når de skal beskrive hva de har vært gjennom. Jeg ser at flere prostitusjonsforskere tidligere har forsøkt å avmystifisere Lilja-figuren og påpeke at Lilja bare er fiksjon. Men min erfaring er at Liljas historie er høyst reell.

 Sannesmoens kvinnelige informanter kommer fra ulike verdensdeler, men har blant annet det til felles at de har blitt lurt av menneskehandlere, og at de ikke visste hva de gikk til. De lager derfor selv et skille mellom seg selv som ofre for kvinnehandel på den ene siden, og prostituerte på den andre, og mener at det de har vært utsatt for, er noe annet enn det man vanligvis tenker på som prostitusjon.

 At Sannesmoen velger å bruke uttrykket «kvinnehandel» i stedet for «menneskehandel», er for å presisere hva det hele dreier seg om. På samme måte bruker hun begrepet «bakperson» i stedet for «bakmann», ettersom hun ser at i flere land er også kvinner involvert i kjøp og salg av kvinner. Hun har også lykkes i å få en bakperson – en norsk mann – som informant. Han har gode kontakter i Øst-Europa og driver med trafficking fordi det er lukrativt og spennende. Dessuten kjøper han sex selv.

 – Han avviser kvinnehandel som problem og mener at alle kvinnene han har hatt med å gjøre, er i prostitusjonen frivillig. Ifølge ham selv bistår han bare disse kvinnene som er avhengige av hjelp for å kunne komme til Norge for å prostituere seg. At de siden forteller historier om tvang og overgrep mener han bare er for å få asyl og økonomisk oppreising.

 Det er ikke det «eksotiske» aspektet som først og fremst gjør at utenlandske kvinner er etterspurt på prostitusjonsmarkedet, ifølge Sannesmoens kundeinformanter. Det er det at de gjerne sier ja til seksuelle tjenester som norske prostituerte som oftest sier nei til.

 – De utenlandske kvinnene snakker som regel dårlig norsk eller engelsk, er isolerte og under sterk kontroll fra bakpersonene. Kvinnene vil derfor i liten grad kunne velge bort kunder og tjenester, det være seg sex uten kondom, voldelighet eller ulike fetisjer hos kundene. Det er denne sårbarheten som gjør dem ettertraktede på markedet, sier Sannesmoen.

 Nytt marked

I oppgaven gjør hun en nylesing av Cecilie Høigård og Liv Finstads bok Bakgater fra 1986 for å vise hvordan kvinnehandelen har påvirket og endret prostitusjonsmarkedet. Høigård og Finstad beskriver det Sannesmoen kaller «tradisjonell lokal prostitusjon», der finansiering av rusbruk som regel er det viktigste motivet for prostitusjon, og der en eventuell bakperson – halliken – ofte er i et gjensidig nytteforhold til den prostituerte, og sjelden har mer enn én kvinne i prostitusjon.

 Bildet for det Sannesmoen kaller «et spesifikt lokalt uttrykk for globalisert prostitusjon», altså kvinnehandel i Norge, ser med andre ord helt annerledes ut. Det krever også nye forståelser, mener hun.

 – Vi står overfor et nytt og omskiftelig prostitusjonsmarked, som er representert av nye aktører, og som er begrenset og muliggjort av nye strukturer. Det stiller oss overfor et nytt ansvar. For det første må diskursprodusentene – media, forskere, politikere – bidra til at diskursen om «frivillighet» utfordres.

For det andre må det bevilges mer penger til forskning på dette feltet, slik at vi får både bedre metoder for innhenting av informasjon og økt kunnskap om temaet. Det bør også gjøres langt mer for de kvinnene som lykkes i å komme ut av kvinnehandelen. Sist, men ikke minst, må kunden ansvarliggjøres for sin rolle som aktør i kvinnehandel, sier Sannesmoen, som likevel er skeptisk til at kriminalisering av sexkjøp er veien å gå.

 – Jeg mener det vil være mer nyttig å etablere en dialog med etterspørselsiden framfor å innføre et forbud mot sexkjøp. Det at jeg fikk så god oppslutning om kundeundersøkelsen min, og det at flere av kundene ga uttrykk for at de hadde endret holdninger til sexkjøp i løpet av intervjuet, indikerer at det er mulig å drive bevisstgjørende arbeid på dette feltet.

Hadde det for eksempel vært en kontakttelefon for menn som kjøper sex, ville man hatt mulighet til å påvirke kundenes syn på kvinnene som de ofrene de faktisk er. Den «mannstelefonen» som Reform driver, fokuserer ikke eksplisitt på kjøp av sex og blir nok for generell. Dessuten tyder tilbakemeldingene jeg fikk på at kundene foretrekker å snakke med en kvinne om dette temaet. En annen ting er at sexkjøp bør konstrueres som uforenlig med maskulinitet, gjennom for eksempel holdningskampanjer.