Homokamp i Latvia

Det fantes ingen synlige lesbiske i Latvia før Linda Freimane stod fram i media sammen med partneren Yvonne Gerner sommeren 2005.
– Vi visste at det ville bli vanskelig. På den annen side tenkte vi, hvis ikke vi gjør det, hvem skal gjøre det da?

Nå sitter Freimane i styret for organisasjonen Mozaika og er den mest kjente aktivisten i kampen for homofile, bifile og transseksuelle i Latvia. Hun var invitert til Oslo av Landsforeningen for Lesbiske og Homofile og Nettverk for forskning om homoseksualitet.

– Likestillingsarbeidet for HBT er på ulikt utviklingstrinn i ulike land, og internasjonale sammenlikninger får fram dypere mønstre for diskriminering som også har viktige fellestrekk selv om landene er forskjellige. Et samarbeid på tvers av landegrensene virker derfor utvidende på den felles kunnskapen hos begge parter, sier Turid Eikvam i nettverket.

– Sommeren 2005 er ei skillelinje, det var da alt forandret seg, sier Freimane. To unge homofile ville arrangere Latvias første Pride-parade. Myndighetene i Riga sa nei fordi det stred mot familieverdiene i samfunnet, men en domstol ga tillatelse, og åtti folk deltok i paraden. De ble møtt av tusen motdemonstranter. 1800 politifolk var på vakt for å hindre vold. Etter toget var det gudstjeneste for dem som ville, men politiet kommanderte alle åtti inn i kirka og låste døra. Der satt de til det kom busser som kunne kjøre dem vekk. Presten mista jobben.

– Det som skjedde etterpå var mye verre, sier Freimane. - Da kom debatten. I parlamentet ble homofile kalt aper, griser, bakterier, ugras, uhyrer og syndere. Politikerne var på et så lavt nivå at det var grotesk, sier hun. Linda og Yvonne hadde diskutert å stå fram før, nå bestemte de seg for at de ikke kunne vente lenger. De fikk store oppslag i den største morgenavisen.

I februar 2006 stifta seksten mennesker Mozaika.

– Navnet betyr mosaikk og viser til at vi er mangefarga og sammensatte, sier Freimane. Nå er de åtti personer og navnet på organisasjonen er blitt et begrep. Linda forteller at politikere som ikke vil ta ordet homofil i sin munn snakker om «mosaikk-menneskene» i stedet.

Over nitti prosent av folk i Latvia svarte i en gallup at de aldri har møtt en homofil person.

– Det finnes ideer om at vi er en underlig og marginal gruppe som vil ødelegge samfunnet, noen sier vi er pedofile og stjeler barn, andre sier vi er vestlige og perverse, sier Freimane. I fjor bestemte vi oss for å kalle arrangementet vårt Friendship Days, for vi tenkte at det er vanskelig å finne argumenter mot vennskap.

Dermed håpet de å gjøre det lettere for folk også utenfor HBT-miljøet å bli med.

– Da vi søkte om tillatelse til demonstrasjon fikk vi nei med begrunnelsen at det ville bli for farlig. Og dette i en by som hadde takla sikkerheten rundt et NATO-toppmøte, og hatt besøk av både Bush og dronning Elisabeth, sier Freimane, oppgitt og lattermild på en gang.

I stedet arrangerte Mozaika debatter, kunstutstilling og fest på et hotell i byen. På morgenen var noen av dem med på en gudstjeneste. Utenfor kirka ble de møtt av nynazister som kasta poser med avføring og råtne egg og ropte slagord om å forsvare familieverdiene. Hotellet hvor Mozaika holdt arrangementene sine ble omringa av en opphissa folkemengde som vokste utover dagen uten at politiet grep inn. Freimane og de andre måtte til slutt kontakte statsministeren som utkalte sikkerhetspolitiet til å følge dem ut.

Homoseksualitet var forbudt i Latvia inntil for fjorten år sida. Da ble landet selvstendig etter nesten seksti års okkupasjon. Det har vært turbulente år, forteller Linda.

– En skal huske at det aldri var en 68-revolusjon i Sovjet, ingen kvinnefrigjøring eller seksuell revolusjon. Skolene ga ingen seksualundervisning, det fantes ikke prevensjon, i stedet tok kvinnene abort. Etterpå har vi forstått at det var en utbredt gay-kultur i kommunistpartiet, men homofili fantes egentlig ikke, samtidig som det var kriminelt ifølge den sovjetiske loven.

– Alt det vestlige land gjennomgikk fra sekstitallet fram til i dag måtte latviere ta stilling til i løpet av kort tid, likestilling, menneskerettigheter, spørsmålet om miljø, og dessuten kom markedskreftene og en helt annen fokusering på individet og hver enkelt sitt ansvar for eget liv. Det er en hunger etter å ha penger og ting folk ikke hadde i Sovjet-tida. Da landet ble fritt, ville folk at alt skulle bli så vestlig som mulig, så mange strippeklubber, massasjeinstitutter og steder for gambling og spill ble etablert, sier Linda.

– Det har blitt et slags mekka for folk fra vest som kommer for å feste. Tallene for HIV og AIDS er på vei opp. Latviske og russiske kvinner tvinges eller lures på falske premisser til vesten hvor mange forsvinner. Samtidig er det store familieproblemer, skilsmisser, mye vold mot kvinner i familien, og barn overgis til barnehjem eller til besteforeldre når foreldrene reiser til vest for å jobbe. Halvparten av alle menn har problemer med alkohol. Folk blir mer religiøse. Mange er frustrerte, sier Linda.

– Det nye økonomiske systemet skaper voksende ulikhet mellom folk, noen blir tapere, og har behov for å sparke nedover i systemet. Latvias Første Parti gikk til valg på homofobi og sitter nå i regjeringen. Det er danna en organisasjon som heter NoPride (!), og kirkene, de nye sektene og frikirkene gikk sammen om en krigserklæring mot de forferdelige menneskene som vil ødelegge familien, forteller Linda.

– Men tross alt har det skjedd mye positivt. Vi har støtte fra flere politikere, framfor alt fra Latvias president, Vaira Vike-Freiberga. En gruppe studenter arbeider med en analyse av alle debatter i parlamentet siden 2005, og skal snart legge fram en rapport, sier Linda. Hun tror den vil bekrefte hennes inntrykk om at debatten nå er på et høyere nivå enn før.

– Deler av pressen har også vært bra. EUs krav om antidiskrimineringslover er til stor hjelp, og at et katolsk land som Spania vedtok partnerskapslov var veldig oppmuntrende.

Mozaika jobber med informasjon, lobbyvirksomhet, med politiske krav og arbeid for å få dem igjennom. Og i slutten av mai blir det March for Equality og Friendship Days hvor de blant annet samarbeider med kvinnebevegelsen i Latvia. Nå mobiliserer de venner i utlandet til å komme og vise solidaritet og styrke. Amnesty har allerede lovt at flere hundre av deres medlemmer vil være på plass ved Mozaikas side.