- Mennene oppfatter at de er i sin naturtilstand når de er i arbeidslivet. Mange menn føler nok at de må jobbe, ikke bare for å skaffe penger, men fordi at jobben sikrer deres tilstedeværelse som menn, sier Erik Koldre, som har skrevet masteroppgave i sosiologi om håndverkeres oppfatning av mannlighet.
Mannens førsthet
Koldre har dybdeintervjuet åtte menn i manuelle yrker med jobb og familie som ankerpunkter i livet. Den typiske informanten er ingen karrierejeger, men har jobbet på samme sted i hierarkiet i hele yrkeslivet. Han er mellom 30 og 50 år, har ikke utdanning utover videregående skole eller yrkesskole, og han har stort sett samlivspartner og barn.
Koldres informanter forteller om harde arbeidsvilkår: om bonuslønninger som utdeles på bakgrunn av hvem som har vært minst syk, om motstand fra arbeidsgiver dersom man vil ha mer tid til barn og familie, om stadig mer markedsliberale arbeidsforhold som favoriserer de fleksible og effektive.
Men de forteller også om godt fellesskap, vennskap på jobben, viktigheten av å ta hensyn til kollegene. Det er et psykologisk aspekt ved det maskuline fellesskapet som oppfattes som stabilt – det er trygt og det er forutsigbart. Arbeidsplassen er også det primære stedet der mennene føler at de ”bare får være menn”.
- Mennenes kjønnsidentitet skapes ikke først og fremst i privatlivet, men i jobbsammenheng og i fellesskap med andre menn. Det er jobben eller produksjonsfellesskapet som er mannens ”førsthet”, sier Koldre.
Dermed må endringer i maskuliniteten vokse ut av et mannlig fellesskap, og ikke som tilpasning til det feminine eller samfunnets krav, ifølge Koldre.
I det homososiale nettverket står de tradisjonelle maskuline dydene høyt. Stolthet knyttet til faget, ansvar og æresfølelse er viktig. Å ha en jobb å gå til, og å utføre faget på en skikkelig måte, er en vesentlig faktor for trivsel, selvtillit i hverdagen og god helse.
Personifisert ansvar
- Arbeidsmarkedet favoriserer personer, både menn og kvinner, som tilfredsstiller ledelsens krav til effektivitet, sier Koldre.
Lederes normer og holdninger påvirker organisasjonen, samtidig som et stadig mer liberalisert arbeidsliv krever fleksibilitet fra de ansatte. På mange måter baserer bedriftene seg på mennenes ansvarsfølelse og lojalitet – som sammen med visse statusmarkører utgjør det Koldre betegner som magnetiske strukturer. Det er usynlige, men kraftige bånd som trekker menn mot arbeidet og vekk fra familien.
- Ansvarsfølelsen blant informantene er veldig stor. Om kravet om å ta ansvar er imaginært eller reelt, går ut på det samme. Presset er der uansett, sier Koldre. Det personifiserte ansvaret er på mange måter blitt rammen for arbeidslivet, mener han. Med personifisert ansvar mener han spesielle forpliktelser som ikke er definert i for eksempel en arbeidskontrakt, men som arbeidstaker likevel føler at han må ta på seg. Det personifiserte ansvaret og arbeidsvilkårene fører til ufravikelige krav: Menn jobber fulltid, de gir alt eller intet. Å trappe ned er ikke et alternativ.
Vil gjerne ta pappaperm
Mange av mennene ønsker å tilbringe mer tid med familien når de blir fedre. Men motstand fra arbeidsgiver eller samfunnsnormer kan hindre dem i å bryte med tradisjonelle mønstre. Koldre nevner også Clas Ekenstams begrep ”menns frykt for å falle” – å havne utenfor det maskuline fellesskapet og normalmaskuliniteten.
En av Koldres informanter, Kai, forteller at han likevel tok fem måneders pappapermisjon da datteren hans ble født. Tiden alene med datteren opplever Kai som den beste perioden i livet. Selv om han ikke trodde det var mulig, fikk han anbefalt av sjefen å ta lang pappapermisjon. Nå forteller han selv til venner og kolleger om hvor bra permisjonen har vært for ham og ikke minst hans forhold til datteren.
– Kais tilfelle er et godt eksempel på at holdningsendringer blant menn kun kan komme innenfra – som et genuint ønske. Politikernes ”milde tvang” er én ting, men det som gir best effekt er at menn formidler sine opplevelser videre og dermed øker kunnskapen, sier Koldre.
Halvparten hver
Koldre slår fast at det er få tilløp til patriarkalske holdninger blant håndverkermennene han har intervjuet. Dette til tross for at mennene tjener mest, og at hjemmearbeid fortsatt er kvinnens arena. Samtidig påberoper informantene seg få rettigheter knyttet til det å være mann.
– Informantene legger vekt på at husarbeid og gjøremål i hverdagen skal deles tilnærmet likt. Du skriver at det ikke nødvendigvis er et uttalt mål om likestilling som ligger bak, men at det heller handler om praktisk tillemping i hverdagen?
– Ja det er riktig. Arbeidet kan godt deles 50/50, men ikke en promille mer! For da er man plutselig tøffelhelt. Skrekkeksemplet er den strenge kona eller den dominerende samboeren som bestemmer alt. Ydmykes man i sin familiemannlighetsrolle, ender man med å falle, som Ekenstam beskriver det.
Informantene er altså utpreget pragmatiske i omsorgsfordeling og husarbeid: Det som er praktisk, er det beste.
- I hjemmet er det spesielle lover som gjelder. Enkelte informanter viser usikkerhet i sin mannlighetsrolle i hjemmet. De er ikke sikre på hva som er godkjent eller bra nok hjemme. De vil bidra, men det er kona som bestemmer hva som skal gjøres og når det skal gjøres, forteller Koldre.
Koldres informanter gjør mye av det arbeidet som er knyttet til daglig familieadministrasjon sånn som matlaging, oppvask, matpakkesmøring, unger hit og dit, uten at det utfordrer mannligheten deres. Det å komme i en situasjon hvor man må ta imot direkte ”ordre” fra samlivspartneren, om hva han skal gjøre, er nok det informantene frykter mest.
Han mener det ligger implisitte forventninger bak kjønnenes roller i hjemmet. Det underliggende er et såkalt komplementært kjønnsbilde: Kvinner og menn er forskjellige og utfyller hverandre.
– Mange av informantene er svake på å uttrykke hva de forventer av kvinnen som samlivspartner. Men viktigere er kanskje hva slags forventninger til har til sin egen rolle som mann. En av deres oppfatninger er at kvinner vil ha en praktisk ”fikser alt”-mann, ikke nødvendigvis en som viser følelser og er likeverdig, ifølge Koldre.
Flere maskuliniteter
For Erik Koldre har det vært viktig å trekke inn klasseaspektet i kjønnsforskningen. Han mener kjønnsdebatten domineres av et middelklasseperspektiv. Det er viktig å se hvilke ståsteder som kan bringe noe nytt inn i kjønnsforskningsfeltet, sier han.
– Det er ikke nødvendigvis slik at alle menn i kraft av sitt kjønn sitter med makt. Personlig kan jeg føle meg maktesløs – det at jeg er mann betyr ikke at jeg kan bestemme alt. Menn eller mennenes kjønn blir tilskrevet for mye makt. Dette tror jeg skyldes konteksten kjønnsforskningen har utviklet seg innenfor og problemstillingene den har vært opptatt av, avslutter Koldre.
Erik Koldre
- Erik Koldre er utdannet bilmekaniker og har befalsutdanning fra hæren. Han har jobbet i transportbransjen og som selger.
- Begynte å studere på Universitetet i Oslo da han var 32 år.
- Har skrevet masteroppgaven "Håndverkermenn og mannlighet. En diskusjon rundt håndverkermenns forvaltning av maskulinitet sett i lys av diskursive normeringer og kontekstuelle rammefaktorer".
