Kong Homo kommer hjem

«Jeg toner ikke akkurat kroppspråket ned når jeg er hjemme. Skrur det gjerne ekstra på, for å virkelig vise at nå er jeg hjemme. Nå er det bare å bøye seg i støvet, for her kommer Kong Homo, liksom.»

Dette sier «Magnus» som kom ut som 15-åring i en bygd i Norge. Han er en av geograf Taran Leifsons sju informanter i masteroppgaven Sted, kropp, identitet og seksualitet. En studie av steders påvirkning på homofiles identitet og fysiske fremtoning. I dag er Magnus i midten av tjueårene.

Magnus' jevnlige triumftog hjem til bygda står i sterk kontrast til behandlingen han fikk da han kom ut som homofil. Han ble trakassert og nærmest frosset ut, og valgte derfor etter hvert å flytte til en av Norges større byer.

Likevel vil han i liten grad snakke negativt om bygda.

- Det virker som han i større grad enn de andre informantene mine har forsonet seg med hvordan bygda er, og har lært seg å leve med det. De andre har bare bilder av hvordan det kunne vært, dersom de stod frem på samme måte som Magnus gjorde. Gjennom årene har de laget seg en masse forestillinger, og på den måten kan det virke som om bygda for dem blir mer skremmende, og noe de forbinder først og fremst med fornektelse og vanskelige tider. Magnus, derimot, torde altså å være seg selv og leve ut sin identitet også på bygda. Det ser ut til å ha resultert i et mer åpent og optimistisk syn på hjemstedet og små steder generelt, sier Leifson.

Kropp og sted

Hun har studert hvordan steder og ulike situasjoner påvirker en gruppe homofiles kropp og seksualitet, og hvordan konstruksjoner av ruralitet og urbanitet former disse unge mennenes identitetsprosesser.

Geografer begynte å vie begrepet identitet stor oppmerksomhet da postmodernistiske og poststrukturalistiske teorier ble dominerende på 1990-tallet. Man begynte å ta med kropp og seksualitet i analyser av sted og identitet, og studerte hvordan identitet skapes og uttrykkes i ulike sosiale settinger og på ulike steder.

Selv har Taran Leifson lagt faktorer som klesstil, sminke, kroppsspråk, stemmeleie og hårsveis til grunn for det kroppsbegrepet hun bruker.

- Mange av informantene mine forteller at de legger seg til en lysere stemme og et mer utadvendt kroppsspråk når de flytter til byen. De slipper seg mer løs når de er sammen med andre homser og «blir» mer homofile. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde stilt opp de sju informantene mine her, hadde du kunnet plukke ut hvilke to som bor på bygda i dag, og hvilke som bor i byen. Det er nemlig veldig tydelig hvem som er i en mer maskulin kontekst til daglig, og hvem som beveger seg i et mer urbant, feminint miljø.

- «Andreas» forteller hvordan han i større grad er seg selv når han er sammen med andre homofile. Da kan han skrulle og snakke med lys stemme. Sammen med heterofile føler han at det blir unaturlig, sier Leifson. Hun har inntrykk av at «Andreas», og andre homofile, gjerne skulle hatt anledning til å være mer feminine, men at de ikke orker, ettersom det ikke passer inn i den heteronormative kulturen. Derfor legger de bånd på seg. «Andreas» selv mener dessuten at det nok også er «veldig mange heterofile gutter som vil være litt mer skrullete de også. Men det er liksom ikke lov».

«Forbudet» mot feminine menn er sterkest på bygda, ser informantene ut til å mene. Det samsvarer med den tradisjonelle forestillingen av bygda, der maskuline sysler som jakt, fiske og gårdsdrift står i fokus.

Outsidere

Ingen av informantene trekker imidlertid fram bygda som noe spesielt i forbindelse med barndommen, og de synes det er vanskelig å svare på hvordan oppveksten i rurale strøk har formet dem. Først når det blir aktuelt å stå fram og leve som homofil, blir skillet mellom bygd og by tydelig. De kommer til et punkt der de føler seg som outsidere på bygda. Det handler ikke nødvendigvis om uttalte fordommer fra omgivelsene, men heller om det å mangle et nettverk av «likesinnede», og å føle seg ekskludert fra enkelte steder og situasjoner. «Jørgen» valgte for eksempel å holde seg unna bygdas festplass «fordi jeg visste at det var typer der som ikke ville godta meg».

- Man kan anta at unge som har vokst opp på bygda bruker lenger tid på å identifisere seg som homofile. Selv om også de som har vokst opp i en større by kan føle seg utenfor og utilpass enkelte ganger, er det større sannsynlighet for at de finner et miljø eller får informasjon om homofili. De fleste av mine informanter står imidlertid ikke fram før etter at de har flyttet fra bygda og bruker heller tiden på bygda til å overbevise seg selv og andre om at de ikke er homofile, forteller Taran Leifson.

Å fremheve sine maskuline sider blir da ett av virkemidlene for å passere som heterofil.

Dobbelt press

Men informantene opplever det ikke som udelt positivt når de etter hvert kommer inn i et homomiljø etter å ha flyttet til storbyen. Spesielt reagerer flere av dem på det sterke fokuset på kropp og utseende i miljøet.

- Et vanlig bilde av en homofil mann er at han er veltrent, velkledd og pen. Mange homofile føler derfor et dobbelt press, fra både samfunnet og fra miljøet, til hvordan de skal te seg og kle seg. De skylder på framstillingen av homofile i media, som for eksempel tv-programmet Homsepatruljen, samtidig som de mener at det homofile miljøet er med på å bekrefte denne forestillingen.

Det blir et dilemma mellom ønsket om å være synlig som homofil, og ønsket om å ikke nødvendigvis skulle bekrefte stereotype forestillinger som folk flest har om homofile. Eller som «Magnus» svarer når Taran Leifson spør ham om han gjennom utseende og oppførsel vil understreke at han er homofil:

«Ja, noen ganger vil jeg det. Hvert fall hvis jeg ser folk som vanligvis har en slags type fordom, men den er da begrunnet i helt feil ting, sånn type: Det er greit at du er homo, bare du ikke prøver deg på meg og sånne type ting, det er helt idiotisk (ler). Men nå også er det ikke lurt å overspille det heller da, for da kan jo folk ta det ille opp, eller få bekreftet sine fordommer. Så det er mange ting som man må tenke på.»