Kjører debatt

- Mangfoldet er stort innen dagens feminisme og kjønnsforskning. Vi som driver med feministisk teori og/eller kaller oss kjønnsforskere er antakelig glitrende uenige om mange viktige ting. Likevel er det forbausende lite debatt, hvor disse meningsforskjellene blir drøftet og utdypet, sier ny redaktør i Tidsskrift for kjønnsforskning Jorun Solheim.

Sammen med medredaktør Åse Røthing vil hun forsøke å utvikle denne debattkulturen, ved å gjøre tidsskriftet til en arena der ulike meninger kan møtes, og forskjeller mellom ulike teoretiske perspektiver utdypes.

- Dette betyr selvsagt ikke at Tidsskrift for kjønnsforskning skal bli et rent debattforum. Det handler snarere om å tydeliggjøre de posisjoner som ofte ligger implisitt i ulike tematiske og teoretiske bidrag, løfte dem fram og gjøre dem mer synlige. Kritikk og debatt finnes nemlig, men foregår sjelden i det offentlige rom. Dette har nok historiske årsaker. Lenge oppfattet man den feministiske forskningen som et sårbart felt der man måtte unngå ”krangling”, sier Solheim.

- Nå er situasjonen en helt annen. Feltet har modnet og vokst seg stort og mangfoldig. Nå er det tid for ulike retninger og posisjoner å møtes og bryne seg mot hverandre, supplerer Røthing.

Likhet og forskjell

De nye redaktørene har planlagt to temanummer i 2007 under den foreløpige overskriften ”Kjønnsteoretiske landskaper”. Her vil de forsøke å gå opp noen viktige motsetninger, brytninger og skillelinjer som kjennetegner dagens kjønnsforskningsfelt og feministiske posisjoner, og la ulike perspektiver møtes i gjensidig kritikk og diskusjon.

- Hvilke skillelinjer skal opp til debatt?

- Vi tenker oss vel egentlig ikke at det er noen faste skillelinjer som skal konfrontere hverandre. Det er snarere slik at uenigheter går både på kryss og tvers, at de forandrer seg, og at det ofte handler om dilemmaer snarere enn absolutte motsetninger. Likevel finnes det nok noen skiller som er mer grunnleggende enn andre. Brytningene mellom det som ofte kalles ”likhetsfeminisme” og som har sitt hovedgrunnlag i en liberal rettighetstradisjon, og ulike former for ”forskjellsfeminisme” som tar utgangspunkt i kvinnelige erfaringer og livsformer, og forholder seg til helt andre filosofiske tradisjoner, har fulgt det feministiske prosjektet helt fra starten. Disse motsetningene skiller fremdeles dagens kjønnsforskere, og spørsmålet er til og med om de kanskje står skarpere i dag enn for ti år siden. Dette er noe av det vi har lyst til å finne ut av.

- Men også innenfor disse tradisjonene er det mye som skiller. I det som blir vårt første temanummer om disse tingene (nr. 2 2007) går for eksempel Cathrine Holst til angrep på det hun kaller ”barometerfeminismen” innen norsk likestillingspolitikk. Hun kritiserer blant annet Hege Skjeie og Mari Teigen, som samtidig kommer med et implisitt svar på denne kritikken gjennom en egen artikkel i samme utgave, forteller Røthing. Dette er en debatt som foregår innenfor rammen av den liberal-feministiske tradisjonen selv, og viser hvordan denne på ingen måte er noe enhetlig fenomen.

Kropp og politikk

- Personlig er jeg også blitt opptatt av hvordan disse ulike tradisjonene har en tendens til å sortere seg ut i et politisk/økonomisk felt på den ene siden, og et kropps- og seksualitetsfelt på den andre. Dette er på ingen måte noen logisk nødvendighet. Like fullt har det både i Norge og internasjonalt oppstått et ganske tydelig skille mellom de kjønnsforskerne som driver med politisk teori og de som driver med kropp og seksualitet. Disse to feltene snakker veldig lite sammen, og det tror jeg er et tap for begge parter. Disse tingene henger jo sammen, sier Solheim.

- Ja, vi skal jo ikke bare drive debatt for å avdekke uenigheter. Hensikten er jo også å utvikle nye innsikter gjennom kritisk og saklig diskusjon, sier Røthing. Derfor vil vi forsøke å la vårt andre temanummer (nr. 4 2007) som har hovedfokus nettopp på teorier om kjønn, kropp og seksualitet, peke tilbake mot det første temanummeret som først og fremst omhandler politisk teori. Hvis vi kan få disse feltene til å snakke til hverandre, er vi ganske fornøyd.

- Vi ønsker ikke å skape hegemoniske posisjoner eller å reprodusere hierarkier, legger Solheim til. Vi vil forsøke å løfte den teoretiske debatten og skape større innsikt i hvor ulike tankeretninger og perspektiver kommer fra og hvor de ”går” – altså hva de medfører i praksis. Her kunne det også være interessant å forsøke å hente opp igjen avblåste og ”glemte” tradisjoner. Er det for eksempel sikkert at den såkalte strukturalismen var så firkantet som folk i dag vil ha det til? Og kan det tenkes at det var en del trekk ved den utskjelte 70-tallsfeminismen som faktisk var ganske innsiktsfulle?

”Ut av ghettoen”

Å favne bredere, både på forfattersida og blant leserne, er en annen viktig ambisjon for Solheim og Røthing.

- ”Ut av ghettoen”, er muligens et provoserende slagord for mange. Men det er ingen tvil om at kjønnsforskningen fremdeles framstår som et ganske lukket forskningsfelt sett utenfra. Vi ønsker å åpne opp feltets grenser og utvide repertoaret, antyder Solheim.

- Feltet avgrenser seg for strengt. På den måten blir det forutsigbart, legger Røthing til.

- Og det beskytter seg mot kritikk, sier Solheim.

- Er det en bevisst strategi?

- Nei, det tror jeg ikke. Det er snarere en ureflektert prosess, som skjer i alle forskningsfelt, sier Solheim. Nettopp derfor er det viktig å være oppmerksom på disse mer eller mindre ubevisste grensemarkeringene. Og fordi kjønnsforskningen er et såvidt politisert felt, er det ekstra viktig å passe seg for eksklusjonsparagrafene.

Et viktig tiltak for å åpne opp kjønnsforskningsfeltet vil være å invitere skribenter som interesserer seg for og forsker på kjønn, men som ikke selv kaller seg eller regnes som kjønnsforskere, mener redaktørene. De ser ikke bort fra at de vil velge artikler og skribenter som kan få etablerte kjønnsforskere til å stusse.

- Det er i så fall en god ting. Folk har ingenting å vinne på bare å lese og forholde seg til hverandre, sier Solheim, som mener det finnes svært mye interessant forskning om kjønn utenfor de etablerte kjønnsforskningsmiljøene. Hun har opplevd forskere som er blitt svært overrasket når hun inviterer dem til å skrive i tidsskriftet.

- Noen er nok overbeviste om at ”feministene vil ikke ha noe med meg å gjøre”. Men vi tror kjønnsforskere vil ha stort utbytte av å bli utfordret av stemmer utenfra, og omvendt, sier Solheim. Og hvis vi virkelig mener at forestillinger om kjønn er en grunnleggende dimensjon ved samfunnsliv og kultur, må det jo være en styrke at flest mulig deltar i diskusjonen om dette?

- Men de som stikker fram hodet, kan kanskje regne med reaksjoner fra de etablerte, sier Røthing.

Plass til lange resonnementer

Redaktørene mener at et fagtidsskrift har klare fordeler som diskusjonsarena, framfor for eksempel dagspresse.

- Det har jo vært tilløp til kjønnssteoretisk debatt i andre medier, for eksempel i Klassekampen sommeren 2005. Men tidsskriftformen gir bedre muligheter for virkelig å utforske hva uenighetene, eller enighetene for den saks skyld, består i. Man har helt andre muligheter til å fullføre et resonnement i en tidsskriftartikkel enn i et hastig avisintervju, hevder Røthing.

- Det handler jo også om at man erkjenner uenighetene kjønnsforskere imellom i utgangspunktet. Andre medier har det med å spørre ”Hva mener feministene om …”. Vi vet jo at det spørsmålet sjelden har et entydig svar, innskyter Solheim.

Redaktørene understreker at de på ingen måte bare er ute etter artikler som kan skape teoretisk debatt.

- Det skal være plass til det empirinære og konkrete også, forsikrer Røthing. - Alle typer faglige bidrag er velkomne. Kravet er imidlertid at de er godt skrevet, at de holder en tilfredsstillende vitenskapelig standard, og at de er kjønnsteoretisk relevante i den forstand at de bidrar til ny og spennende innsikt på sitt felt og tema. En av våre ambisjoner er også å ha artikler som ”snakker sammen” på litt ulike måter i ett og samme nummer. Dette kan også gjøres utenom de planlagte temanumrene.

- Vi ønsker også variasjon når det gjelder sjanger, sier Solheim. For eksempel kortere kommentarartikler som belyser et aktuelt tema uten å skulle fylle alle de akademiske kravene til en vitenskapelig artikkel. Intervjuer, små essays, billedserier. Kanskje til og med dikt? Et hovedpoeng er at tidsskriftet skal være spennende å lese – at det skal løfte tanken. Det ingen tvil om at dette skal være et vitenskapelig tidsskrift. Men det behøver jo ikke å være ensformig av den grunn!