Senter for kvinne- og kjønnsforskning har fortsatt de samme målene i dag, som da det ble startet for tjue år siden, mener professor og leder for senteret, Harriet Bjerrum Nielsen.
– Fortsatt er senterets hovedmål å inspirere til kvinne og kjønnsforskning. Kjønnsperspektivet er ikke en selvfølge, men gjennom langsiktig og systematisk forskning har kvinneforskningen gått fra å bli sett på som politisk aktivisme - til å bli anerkjent som et viktig forskningsfelt, sier professoren.
For noen år siden skiftet Senter for kvinneforskning navn til Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Bjerrum Nielsen mener et nytt navneskifte til for eksempel Senter for kritisk kjønnsforskning, kan være et viktig signal for å trekke flere menn til kjønnsforskningsfeltet.
– Men det er ikke slik noen tror at kvinneforskningen har stått i veien for mannsforskningen. Det har alltid vært et uttalt ønske fra kvinneforskningsfeltet at menn også skal bli forstått som kjønn, sier hun. Bjerrum Nielsen syns det er et paradoks at hun har gått fra å kalle seg kvinneforsker til å bruke kjønnsforsker, mens mannsforskerne kaller seg konsekvent mannsforskere når de uttaler seg i media.
– Det blir absurd hvis kvinne- og mannsforskning blir sett på som konkurerende virkelighetsbeskrivelser. Når det egentlig handler om å få en mer kompleks og dekkende forståelse av hva kjønn betyr, sier professoren.
Kvinner har alltid vært forskjellige
En annen myte Bjerrum Nielsen vil slå i hjel, er den om at tidlig norsk kvinneforskning baserte seg på at alle kvinner var like: Forskjellene mellom kvinner er alltid blitt tematisert. Gå tilbake til forskningen som ble gjort på 70-tallet, som tok for seg kvinner i ulike posisjoner, livsfaser og situasjoner og undersøk selv, sier hun, men legger til at dette i mindre grad gjelder etnisk bakgrunn og seksualitet.
– All forskning er et produkt av sin tid. Akkurat som dagens forskning er det. I dag er det blitt selvsagt at vi må se seksualitet, klasse, etnisitet og kjønn i sammenheng. Men skal dette bli noe mer enn et politisk korrekt mantra, må vi utvikle nye teorier og metoder for å gjøre forskning som tar høyde for forskjell og ulike perspektiver, sier Bjerrum Nielsen med et klart stikk til hva som kalles den språklige vendingen i akademia.
– Det er åpenbart at poststrukturalistene har hatt mye fornuftig kritikk av at kvinneforskningen ikke har tatt hensyn til at kvinner er forskjellige og at kategoriseringa av kvinner som gruppe er problematisk. Men nå har poststrukturalismen selv havnet i en hegemonisk posisjon og kritikken er ikke lenger ny, sier professoren.
Bjerrum Nielsen har nettopp vært på den europeiske kjønnsforskningskonferansen i Polen:
– Etter å ha deltatt på flere seminarer, så tenkte jeg at jeg ikke orker å høre flere fremlegg som starter med: "Kjønn er noe man gjør, ikke noe man er", sier hun. Professoren mener gjentakelsen av teori kan føre til en teoretisk latskap blant forskere.
– Noen ganger kan det virke som man bare venter på neste artikkel av Judith Butler, Toril Moi eller Michael Kimmel, for så å gjenta det. Jeg kunne ønske meg mindre ydmykhet og mer selvstendig teoriutvikling i norsk kjønnsforskning, sier Bjerrum Nielsen.
Hun forteller at selv om norsk kvinneforskning på 1970- og 80-tallet var sterkt empirisk forankret var det mer selvstendig teoriproduksjon den gangen, sammenlignet med nå. Hun anbefaler alle å komme på seminarrekken "Poststrukturalisme i kryssild" som senteret organiserer i høst. Professoren mener at det er slike seminarer og møter mellom forskere fra ulike fagmiljøer som er senterets store styrke.
Fra bevegelse til institusjon
Senteret ble startet i 1986 i et lite hus i Ullevålsveien. Den gangen var det en fast vitenskapelig ansatt:
– Det hadde vel litt mer preg av grasrotsorganisering den gangen, blant annet tok de sentralbordet og administrative oppgaver på omgang. Det gjør vi ikke lenger, sier Bjerrum Nielsen.
Senteret er et resultat av de sosiale bevegelsene på 70-tallet og fremveksten av den andre feministiske bølgen, noe som også fikk konsekvenser for hvordan man så på kvinneforskningen:
– I dag blir ikke kjønnsforskning sett på som politisk aktivisme, men som samfunnsengasjert forskning. Forskning med et kjønnsperspektiv kan til og med bidra til bedre vitenskap, sier professoren.
På senteret sitter også professor Beatrice Halsaa som har forsket på kvinnebevegelsen og akademisk feminisme i Norge:
– Jeg skiller mellom det jeg kaller en grasrotsfeminisme og en akademisk feminisme. Grasrotsfeminismen er frivillig basert, mens den akademiske feminismen er forankret i akademiske institusjoner. Begge har røtter tilbake til 1880-åra, og har hatt dynamiske bånd seg imellom, og begge ble styrket av den feministiske oppblomstringen på 1970-tallet. Men de tette båndene mellom kvinnebevegelsen og kvinneforskningen fra 1970-tallet endret seg utover 80-tallet, sier Halsaa.
Hun forteller at det internasjonalt blir snakket om et tilbakeslag for kvinnebevegelsen på 80-tallet. Men i Norden fikk vi statsfeminisme i dette tiåret:
– Feminismen ble institusjonalisert, og vi fikk handlingsplaner, likestillingslov og offentlige instanser som skulle sørge for at lover ble overholdt og planer ble gjennomført. Grasrotfeminismens brede mobiliseringskraft var ikke lenger like sterk, men bevegelsen forsvant ikke, sier professoren.
Hun mener at mens kvinneforskningen bidro med faglige begrunnelser for feministiske krav på 70-tallet, skiftet dette da det først og fremst var kvinnefredsbevegelsen som mobiliserte på 80-tallet. Da var fokuset på atomvåpen og nedrustning.
– Det var få kvinneforskere som hadde fokus på forsvar- og sikkerhetspolitikk, så grunnlag for den samme nærheten mellom kvinneforskningen og kvinnefredsbevegelsen var ikke like sterk, sier hun.
- Hvilken rolle har senteret hatt i den akademiske feminismen?
– Vi har drevet med systematisk kunnskapsproduksjon, hentet inn internasjonale stjerneforskere og brakt fagmiljøer sammen. Fokuset på senteret har vært forskning og ikke undervisning, i tråd med senterets mandat. Samtidig gjorde ikke den gamle modellen med grunnfag og mellomfag det like lett å etablere undervisningstilbud på feltet, sier Halsaa og forteller at kvalitetsreformen har gjort det mulig å utvikle mange emner som kan inngå i flere programmer, slik at flere studenter nå får mulighet til å stifte bekjentskap med kjønnsforskning.
Hva nå?
Harriet Bjerrum Nielsen vil at mannsforskere skal kalle seg for kjønnsforskere og at kjønnsforskere skal være mer selvstendige og aktive ovenfor teoretiske innspill fra autoritetene. Halsaa ønsker å bringe praksisen sterkere inn i undervisningen: – Krisesenterbevegelsen og Kvinneretten samarbeidet om utvikling av kunnskapen om vold mot kvinner. Jeg skulle ønske at flere studenter ved Universitet i Oslo fikk tilbud om emner som handler om kjønn- og likestillingsarbeid i praksis. Det er viktig at studentene leser feministisk teori, men praksis er også en viktig vei til kunnskap.
Verken Bjerrum Nilesen eller Halsaa mener at praksis står i motsetning til selvstendig teoriutvikling.
– Teori, praksis og metodeutvikling henger sammen og det er noe kjønnsforskningen alltid har forholdt seg til, avslutter Halsaa.