Innvandrerbefolkningen i Norge har over 200 opprinnelsesland. Til sammenligning er det 164 land i FNs generalforsamling. Så det sier seg selv at innvandrerbefolkningen er en svært sammensatt gruppe, også når det gjelder kjønnsforskjeller. Innvandrere med vietnamesisk opprinnelse deltar mer i arbeidsmarkedet og i utdannelsessystemet, enn de med pakistansk opprinnelse. Slik er det også blant kvinnene. Vietnamesiske kvinner har 30 prosentpoeng høyere sysselsetting enn pakistanske kvinner, mens pakistanske kvinner altså har høyere valgdeltakelse.
Likestillingskoordinator Kristian Rose Tronstad ved Statistisk sentralbyrå mener det er viktig å utforske kjønnsulikheter i den mangfoldige innvandrerbefolkningen. Tronstad etterlyser et interseksjonalitets perspektiv:
– Analyser av etniske minoriteter og innvandrere mangler ofte et kjønnsperspektiv, samtidig som analyser av kjønnsforskjeller ikke trekker inn innvandrerbakgrunn, sier han og håper at dette kommer til å endre seg.
For mye kultursnakk
Det er ikke mulig å uttale seg skråsikkert om årsakene til forskjellene mellom vietnamesiske og pakistanske kvinner, og forsker Anja Bredal mener det handler om komplekse forklaringsmodeller:
– Vi må se på deres sosiale situasjon i hjemlandet når det gjelder utdanning og tilknytning til arbeidslivet. Men også undersøke hvilke sosiale betingelser de har i Norge og hvordan majoritetssamfunnet møter dem, samt hvilken kulturelle og religiøse bakgrunn de har, sier Bredal. Hun mener det blir for enkelt å anvende kulturelle forklaringer på slike forskjeller:
– Ofte begynner man å snakke om at pakistanske kvinner blir nektet å jobbe på grunn av den islamske patriarkalske kulturen. Det kan være slik i noen tilfeller, men det kan ikke være den eneste forklaringen. Det er nødvendig med komplekse forklaringsmodeller, sier Bredal.
Iffit Qureshi er skotsk-pakistansk samfunnsdebattant med sterke meninger om norsk integreringspolitikk. Qureshi jobber til daglig som kursleder for arbeidssøkere. Hun advarer sterkt mot kulturelle forklaringer: - Det er en stor forskjell på å være arbeidsinnvandrer fra landsbygda i Pakistan, og å være politisk båtflyktning fra Vietnam, sier hun.
Qureshi forteller at da hennes familie flyttet til Skottland hadde de ingen planer om å bli. De skulle tjene penger, og så reise hjem igjen. Noe som gjorde at de fikk en helt annen diasporakultur enn den vietnamesiske. I tilegg mener hun at dette handler om sosial bakgrunn.
– De fleste pakistanere kommer fra landsbygda og har ikke høy utdannelse, mens de fleste vietnameserne hadde høy utdannelse. Dette er mer et spørsmål om sosial bakgrunn enn om kultur, sier Qureshi.
Forsker ved Fafo Hanne Kavli, har gjort en undersøkelse av innvandrerkvinners deltakelse i arbeidslivet i Norge. Den viste at innvandrere med vietnamesisk opprinnelse var mer positive til kvinners deltakelse i arbeidslivet i ulike livsfaser og til barnehager, enn innvandrere med pakistansk opprinnelse:
– Det er holdningsforskjeller, men de kan ikke alene forklare forskjellene, understreker Kavli. Hun mener forskjellene også kan ha med utdannelsesnivå å gjøre.
– Utdanningsnivå påvirker holdninger i hele befolkningen når det gjelder syn på barnehager og kvinners deltakelse i yrkeslivet, men i mitt utvalg er norsk-pakistanske langt mer tradisjonelle enn vietnameserne, sier Kavli.
Utdanning til frigjøring?
Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at kjønnsforskjellene når det gjelder høyere utdanning, følger omtrent samme mønster som blant ungdom med etnisk norsk bakgrunn; det er flere jenter enn gutter som tar høyere utdanning. Blant kvinnelige pakistanske etterkommere mellom 19-24 år, er litt over 30 prosent under høyere utdanning. Blant norsk-pakistanske gutter er tallet 25 prosent.
Vi spør Qureshi hva hun tror denne kjønnsforskjellen handler om.
– Det er ganske mange pakistanske gutter som skal ta over businessen til faren sin, så de har ikke samme press om å ta høyere utdanning. Dessuten satser familien mer på jentene, for de tror guttene kommer til å klare seg uansett, mener Qureshi. Hun hevder at mange foreldre krever at en fremtidig partner for deres barn har høyere utdannelse.
– Dessverre er det få norsk-pakistanske menn med høyere utdannelse og derfor søker foreldrene til hjemmelandet eller England og USA for en partner, sier hun.
Undersøkelser viser at det er en stor prosentandel minoritetsgutter som ikke fullfører videregående skole, noe som har betydning for statistikken.
– Det er åpenbart at det norske samfunnet er mer tilrettelagt for kvinner med minoritetsbakgrunn, enn for mennene. Jenter blir oppfordret til å ta utdanning og til å gå ut i arbeidslivet, noe som viser seg i statistikken for både pakistanske og vietnamesiske etterkommere, sier Qureshi. Hun mener det norske samfunnet har en tendens til å demonisere innvandrermenn.
Anja Bredal utelukker heller ikke at menn men minoritetsbakgrunn blir sett på som mer truende enn kvinner med samme bakgrunn, og at denne såkalte demoniseringen gir utslag i statistikken. Rådgiveren ved SSB, Tronstad, understreker at det er tidelig å si noe endelig om utslagene på arbeidsmarkedet siden etterkommer generasjonen er veldig ung. Fire av fem er fremdeles under 16 år
Det er derimot ingen tvil om at pakistanske kvinner har en dårligere tilknytning til arbeidslivet. Mens 7 prosent av pakistanske innvandrermenn er helt arbeidsløse, gjelder dette nesten dobbelt så mange kvinner. Kvinner med minoritetsbakgrunn har i det hele tatt dårligere tilknytning til arbeidslivet i det store og det hele, enn det etnisk norske kvinner har.
De mest alarmerende tallene når det gjelder tilknytning til arbeidsliv og utdanning gjelder innvandrergruppen fra Somalia. Arbeidsløsheten blant afrikanske menn og kvinner er høy, men den er svært høy blant somaliske innvandrere. 32 prosent av de somaliske mennene er helt arbeidsløse, og 26 prosent av de somaliske kvinnene er helt ledige. Somaliere er en gruppe med kort botid i Norge, så det er grunn til å tro at tallene kan komme til å endre seg, men Qureshi mener det er verdt å se nærmere på årsakene til tallene:
– Det er tragisk, for de er en ressurs, sier Qureshi. Hun mener at somaliske menn, selv de med høy utdannelse, blir møtt med diskriminering på arbeidsmarkedet:
– Det er jo ikke sånn at hvis du har hatt dårlige erfaringer med ti hvite norske ansatte, så ansetter du ikke en til. Men en slik logikk kan det se ut som enkelte arbeidsgivere følger, særlig når det gjelder somaliske menn, sier Qureshi.
– Men det er vel fortsatt slik at kvinner har dårligere tilknytning til arbeidslivet?
– Ja, og for muslimske kvinner kan det handle om at arbeidslivet ikke er tilrettlagt i forhold til deres religion. Somaliske kvinners grad av tildekking er vanskelig å kombinere med det norske arbeidslivet. Det er flere som har gjort seg dårlige erfaringer med at de blir tvunget til å bære vestlig klesdrakt. Her må storsamfunnet legge mer til rette, mener Qureshi.
Anja Bredal mener også at muslimske kvinner altfor ofte blir behandlet som ofre.
– Problemet oppstår når forsøkene på "å redde" kvinnene ender opp med en patroniserende medlidenhet, hvor man ikke anerkjenner den enkelte som aktør i eget liv, sier Bredal. Hun mener det er et problem når undertrykking anses som en egenskap ved enkeltindividet.
Synlighet og deltakelse
Selv om vietnamesiske etterkommere tar høyere utdanning og har en god tilknytning til arbeidslivet, har vietnamesiske kvinner i Norge lav valgdeltakelse og det er ingen kjente kvinnelige folkevalgte med vietnamesisk bakgrunn.
– Vietnameserne er veldig usynlige som gruppe. Mens det i de norsk-pakistanske miljøene er det blitt presset fram en åpenhet, har ikke det samme skjedd med det vietnamesiske miljøet, sier Bredal. I Norge er det flere kvinnelige folkevalgte med pakistansk bakgrunn, selv om norsk-pakistanske kvinner har dårligere tilknytning til arbeidslivet og lavere utdanning enn en gjennomsnittelig norsk-vietnamesisk kvinne. Bredal mener dette er tankevekkende i lys av den store bekymringen som blir norsk-pakistanske kvinner til del. Det sier også noe om forskjeller innad i gruppene. Samtidig setter det søkelys på at integrering kan skje på ulike arenaer:
– Det er ikke alltid slik at arbeid og utdanning automatisk fører til politisk innflytelse og deltakelse, avslutter Bredal. Hun håper at forståelsen av at innvandrerbefolkningen er mangfoldig ikke lenger er en nyhet, men at dette blir tatt som en selvfølge.
