Hvorfor jenter ikke blir realister

–  At det er kvinnene det er noe feil med ble til og med gjentatt offentlig av presidenten ved Harvard-universitetet ifjor, fortalte Nancy Brickhouse. Han mistet jobben på grunn av uttalelsen.

Andre mener jenter diskrimineres og holdes utenfor vitenskapens verden gjennom oppdragelse, skolesystem og mekanismer i arbeidslivet. Eller er kanskje forklaringen at jenter ikke brenner for realfagene fordi de representerer en kultur som er fremmed? Nancy Brickhouse støtter ikke ideer om at biologisk kjønn avgjør hva du er interessert i og god i.

–  Slike ideer er heller ikke interessante så lenge det er helt umulig å tenke seg en nøytral oppvekst helt fri for forventninger og sosialisering til bestemte kjønn, sa professoren.

Hun mener vi må slutte å betrakte jenter som ei gruppe av like individer som kan diskuteres under ett. Nyanser må inn i til erstatning for generaliseringer. Dessuten handler dette spørsmålet om hva vi regner som realfagskompetanse, har for eksempel sykepleiere det?

Behøver flere som lykkes

– I store deler av verden har kvinner stort ansvar innen jordbruk, på dette feltet planlegger og jobber de ut fra vitenskapelig kunnskap. De tilegner seg kunnskap som kan hjelpe dem å dekke behovene til familien og til samfunnet rundt seg, men vanligvis regnes ikke dette med til den vitenskapelige sfære, sa Brickhouse. Hun mener kvinner som rollemodeller er nødvendig, dersom realfag skal bli noe flere jenter velger.

– Vi trenger historier om jenter som lykkes, understreket Brickhouse.

Historien om Ruby og Crystal

For flere år siden begynte Nancy Brickhouse en studie for å finne ut hva som skal til for at jenter velger og gjør det bra i realfagene. Ruby og Crystal var tolv år gamle da hun traff dem. At jenter velger realfag skjer ikke ofte i USA, så å finne to svarte jenter som gjorde det - var mer enn Brickhouse hadde våget å håpe på.

Crystal er afroamerikaner med fattig bakgrunn. Da studien begynte, bodde hun sammen med moren sin i et svart nabolag i byen. Hun tok buss ut til en skole med både svarte og hvite elever. Crystal var aktiv i realfagtimene, hun fikk gode karakterer og ble betraktet som en mønsterelev.

Ruby bodde sammen med mor og far i et nokså sammensatt arbeiderklassestrøk. Far er meksikansk amerikaner, moren afroamerikaner. Ruby gjorde det ikke så bra på skolen, men faren gjentok ofte hvor viktig det var å lære seg datateknologi og sto på for at hun skulle bli dataingeniør.

Da Crystal ble 13 år, flyttet hun og begynte på en skole hvor karakterer avgjorde hvilken klasse man kom i. Siden Crystal hadde gjort det så bra på skolen hun kom fra, havnet hun sammen med andre som også hadde gode karakterer. Hun var den eneste svarte i klassen, og kjente seg ensom og utenfor. Crystal fortalte Brickhouse at hun konsentrerte seg om å tenke at hun var et menneske som alle de andre. Seinere intervjuet Brickhouse læreren som hadde undervist Crystal og klassen hennes i realfag. Han likte tydeligvis elever som hevdet seg og var frampå med spørsmål og synspunkter. For han kunne knapt huske at Crystal hadde gått i klassen.

Begge de to jentene begynte på Henry High, en god yrkesskole med lange tradisjoner i å utdanne svart ungdom. Crystal gjorde det veldig bra på skolen, hun var en elev lærerne var begeistret for og klassekameratene så opp til. Ruby gjorde det fremdeles ikke mer enn middels godt. Konkurransen var stor blant elevene for å komme inn på skolens datalinje. Pensum her er lagt opp av Microsoft, og gjør du det bra til eksamen har du gode sjanser til å få jobb i datagiganten etterpå.

Nancy Brickhouse besøkte skolen den dagen eksamensresultatene fra datalinja ble annonsert. Ruby som aldri hadde gjort det særlig bra var blitt nummer en i klassen. Brickhouse kunne ikke vært mer forbauset. Hva hadde skjedd? Først skjønte hun ingenting. Så satte professoren seg ned med notatene hun hadde gjort underveis i studiet av de to jentene, og der fant hun svarene. En dag hadde hun for eksempel vært på besøk hjemme hos Ruby. Der var datamaskinene godt synlige og inngikk i familiens hverdag. En del av fellesskapet mellom far og datter inkluderte datateknologi og bruken av den, og Ruby ble stadig minnet på at hun burde bli dataingenør. På skolen var ikke Ruby redd for å ta kontakt med guttene i klassen. Hun likte dem ikke, men hvis hun mente de hadde noe å bidra med tok hun kontakt med dem. Crystal kunne nok få støtte og oppmuntring hjemme, men moren hadde ingen forutsetning for å forstå det datteren holdt på med. Crystal hadde ingen forbindelse med guttene i klassen og begynte å være sammen med de andre jentene som hadde en bakgrunn lik hennes, men som var uten ambisjoner om å få til noe på skolen. Ingen av dem sto til eksamen, heller ikke Crystal.

Fritid er viktig

– For å skaffe oss mere kunnskap om hva dette handler om må vi se i flere retninger, sa Nancy Brickhouse. Er undervisningen i grunnskolen virkelig egnet til å gjøre realfagområdene tilgjengelig for jentene? spurte hun. Hun mente spørsmålet er skremmende, men nødvendig. Vi har heller ikke nok kunnskap om forholdet mellom jentene og deres jevnaldrende, eller mellom jentene og voksne de har rundt seg, sa hun. Hun ville ha mere oppmerksomhet på hva jentene gjør i fritida. Å utvikle en tilknytning til realfagsverdenen kan skje på mange forskjellige måter. Det som skjer utenfor skolen ser ut til å være viktigere enn det som skjer på skolen, sa Nancy Brickhouse.

Både Ruby og Crystal begynte etterhvert på Delaware-universitetet, noe de neppe ville gjort hvis de ikke var blitt kjent med professor Brickhouse. Ruby hoppet av datakarrieren fordi hun ikke fant seg til rette i datamiljøet, og begynte i stedet å studere «international relations». Crystal studerer psykologi og filosofi.