Skyggebøkenes lek med kjønn

Fire bøker kom ut i den svenske barnebokforfatteren Maria Gripes såkalte "skyggeserie": Skyggen over steinbenken (1982), ... og de hvite skyggene i skogen (1984), Skyggenes barn (1986), og Skygge-gjemsel, (1988). Alle bøkene ble fortløpende oversatt til norsk, og de tre første bøkene gikk som TV-serie på NRK på slutten av 1980-tallet.

Handlingen i bøkene utspiller seg i starten av 1900-tallet. I sentrum står tenåringen Berta og den gåtefulle Carolin. Berta har vokst opp i en trygg, borgerlig familie i Stockholm. Hit kommer den to år eldre Carolin for å jobbe som tjenestejente. Men det viser seg snart at Carolin er mer enn hun først gir seg ut for. Hun er blant annet Carl når det passer henne.

Fascinert av Carolin

Kari Mathilde Hestad leste selv skyggebøkene da hun var tidlig i tenårene. Siden lå de og ulmet i underbevisstheten.

– Jeg ble utrolig fascinert av karakteren Carolin og av hvordan hun vekslet mellom å være gutt og jente. Da jeg så skulle skrive hovedfagsoppgave i nordisk litteratur, leste jeg bøkene om igjen og så at jeg kunne bruke mye av Judith Butlers kjønnsteori, forteller Hestad.

– Samtidig oppdaget jeg hvor tradisjonell tidligere lesninger av skyggebøkene hadde vært. Jeg hadde forventet å finne langt flere problematiseringer av kjønnsoverskridelsen som er så tydelig i bøkene. I stedet er bøkene blitt lest som tradisjonelle dannelsesromaner, der Carolins lek med kjønn er blitt avfeid med at "hun er jo tenåring og i utvikling".

Hestad mener det nærmest skjer en diagnostisering av disse "avvikene" hos Carolin. Og at det vektlegges hvordan hun avdekker alle disse lagene med roller for til slutt å finne fram til sin egen, "stabile", kvinnelige identitet som liksom har ligget der hele tiden.

– Dette er etter min mening en ganske merkelig tolkning, for man kan da ikke si at Carolin er mer sann som kvinne enn som mann når man leser bøkene? Carolin blir jo aldri avslørt når hun framtrer som Carl, hun må selv kle seg som kvinne for at folk skal se at hun er det, understreker Hestad.

Diskuterer både kjønn og klasse

Carolin leker ikke bare med kjønn, men også med sosiale roller. Dette holder på å drive Berta til vanvidd, men er også med på å gi Berta en sosial oppvåkning og bidrar til at hun frigjør seg fra hjemmet.

I den første boken, Skyggen over steinbenken, kommer Carolin som tjenestejente til Bertas familie. Her agiterer hun sterkt for kvinners stemmerett og utfører hushjelpsgjerningen med en klar ironisk distanse til herskapet. Etter hvert betror hun Berta at de sannsynligvis er halvsøstre, noe som gjør det enda vanskeligere for Berta å behandle Carolin som en fra tjenerskapet.

I de to neste bøkene, ...og de hvite skyggene i skogen og Skyggenes barn, foregår det meste av handlingen på det gotiske slottet Rosengåva. Her bor tvillingene Arild og Rosilda, som Berta og Carolin - eller Carl, som hun framtrer som her - skal være selskap for en sommer. Arild og Rosilda har levd atskilt fra verden siden de var små, etter at moren forsvant på mystisk vis, og både de og kusinen Léonie knytter seg sterkt til Berta og Carl (Carolin).

Jentene forelsker seg i Carl, men det gjør også Arild, noe som gir ham store sjelekvaler.

– Hadde dette vært en fortelling mer i shakespearsk ånd, ville det kanskje vært en løsning for Arild at han får vite at Carl egentlig er en kvinne. Men så er ikke tilfellet. I stedet blir han bitter, såret og sint og vil ikke ha mer med Carolin å gjøre. Det er Carl han har elsket. Han ser med andre ord ikke "Carl" som en forkledning eller maske, men som en reell person, like reell som Carolin. Dette er det ingen av de tidligere lesningene som har kommentert, og det synes jeg er påfallende, ettersom dette er en så sentral konflikt, sier Kari Mathilde Hestad.

Blander fantasi og realisme

De første årene skrev Maria Gripe sosialrealistiske romaner, men begynte etter hvert å blande fantasi og realisme, som i Tordivelen flyr i skumringen og Agnes Cecilia.

– I skyggeserien får imidlertid alt det tilsynelatende overnaturlige en forklaring. Derfor opplever jeg disse bøkene først og fremst som realistiske romaner, rent sjangermessig. Men Maria Gripe bruker de fantastiske innslagene for å skape stemning, samtidig som hun får mulighetene til å behandle identitetsproblematikken på en annen måte enn hun ville fått i en helt realistisk roman, sier Hestad.

– Menneskelignende skygger, hemmelige slektsforhold, fotografier og malerier fra fortiden og et stort og dystert slott. Alt er med på å skape en nærmest tidløs ramme rundt noe som oppleves som en svært moderne diskusjon om kjønn, klasse og identitet. Samtidig er det en historisk roman fra begynnelsen av 1900-tallet, med referanser til Titanics forlis, 1.verdenskrig og en gryende kvinnebevegelse i Sverige.

Et feministisk prosjekt

Kari Mathilde Hestad mener Maria Gripe i skyggebøkene vil diskutere en individforståelse som bygger på at mennesket har en "indre" og "sann" kjerne, og der kjønn er en naturlig gitt del av denne kjernen. I så måte foregriper hun Judith Butlers forståelse av kjønnsidentiteter som språkhandlinger og effekter av "kjønnsperformativiteten", altså ikke som essens eller natur.

Hestad hevder at Carolins kvinnelige identitet ikke utvikles gjennom en "avkledning" av lag på lag inn mot det "egentlige", men i stedet blir til i samspill med andre mennesker, i møte med kulturelle og sosiale normer og gjennom hennes lesning av litteratur. Skyggebøkene kan dermed leses som et feministisk prosjekt, hvor målet er å skrive fram en kvinneidentitet som verken er knyttet til morsrollen eller til den romantiske kjærligheten til en mann, mener hun.

Carolin velger etter hvert å gå til scenen og finner dermed et miljø der det er akseptert - ja, rett og slett et krav - å leke med roller og identiteter. Hun gjør suksess som skuespiller, spesielt i rollen som den androgyne Jeanne d'Arc i Schillers skuespill. Samtidig står hun modell for en skulptur, som fungerer som hennes idealbilde. I begynnelsen ligner ikke Carolin sitt eget portrett. Men mot romanseriens slutt oppdager hun at "porträtthuvudet är mer än likt mig". Carolin har rett og slett blitt sitt eget portrett.

– Her går Maria Gripe i direkte dialog med Oscar Wildes estetikk og hans roman om Dorian Gray, påpeker Hestad.

Vanskelig slutt

I den siste av de fire bøkene, Skygge-gjemsel, er det Carolin selv, og ikke Berta, som forteller. Denne boken fikk temmelig lunken mottakelse, noe Hestad har forståelse for.

– For det første er den for omstendelig, med en masse filmmanus, brev, drømmer og litterære henvisninger flettet inn i teksten. Men jeg har også måttet jobbe mye med å forstå slutten, som lett kan leses som en "seier" til heteronormativiteten, når Carolin blir sammen med Adam, sier Hestad. 

Adam har forfulgt Carolin som en skygge gjennom store deler av denne siste boken. Hun har hele tiden avvist ham, og flyktet fra ham i irritasjon. Men når hun har nådd sitt mål kunstnerisk, i form av portrettet og suksess som skuespiller, kan hun forenes med ham.

– Etter min mening skal Adam først og fremst forstås som en spaltning av Carolin selv. Navnet hans, som betyr "menneske", symboliserer den helhetlige, menneskelige identiteten Carolin har oppnådd, forankret i et skapende og overskridende yrke som skuespiller, avslutter Kari Mathilde Hestad.