Nye familier - en utfordring for venstresida

Stedet var seminaret Homopolitikken møter kjønnsforskningen og omvendt.

– I Norge har vi både en høyrepopulisme og en verdikonservativ venstreside som definerer verdier ut fra et tradisjonelt syn på familier. Det så vi flere eksempler på i årets valgkamp. Men hvilke verdier og menneskesyn ligger til grunn for venstresidas tanker om familie og oppvekst? Svært ofte ender familiepolitikken deres opp med å være praktiske løsninger knyttet til sosiale utfordringer, i stedet for at de tar en debatt om de verdiene som ligger til grunn for politikken på de ulike områdene. Det er i skjærings- og konfliktpunktene mellom ulike områder som likestilling, familie og det barnepolitiske at verdiene kommer klarere fram, sa forsker Arnfinn Andersen, og trakk fram duellen mellom Dagfinn Høybråten og Kristin Halvorsen som et eksempel.

Den store verdidebatten

– Her fikk Høybråten forfekte et syn om at man må respektere folks ulike holdninger til familie og samliv. Dermed kunne ikke Halvorsen annet enn å respektere hans syn. Hennes argument burde jo i stedet vært at hun godt kan akseptere Høybråtens personlige syn, men at man må stille andre krav til politiske partier som har ansvar for hele samfunnet. I et samfunn hvor samlivsmønstrene er blitt varierte og sammensatte, undergraver ekskluderende holdninger ikke bare respekten for individers valg, men også mulighetene for at vi som samfunn kan skape et inkluderende fellesskap for alle familieformer. Seksualitet og familiepolitikk vil være den store verdidebatten de neste fire årene. Derfor vil jeg forberede venstresida på å at de må tenke verdier, ikke bare kortsiktige løsninger, understreket Andersen.

– Jeg er for eksempel redd vi fort kan ende opp i et mareritt der Arbeiderpartiets Karita Bekkemellem og Fremskrittspartiet er helt enige i synet på skaut og annet av betydning for kvinner og familier blant innvandrere..

Fellesskap, ikke eksklusjon

Arnfinn Andersen er sosiolog og tok i 2003 doktorgraden med avhandlingen Menn skaper rom for foreldreskap og familie. Farskapetsbetingelser i en heteronormativ kultur. Nå er han forsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Oslo, der han arbeider med prosjektet Vennskap og parforhold i en heteronormativ kultur i endring. Han har dessuten jobbet i Barne- og familiedepartementet og var involvert i arbeidet med partnerskapsloven. Hans utfordring til venstresida er at de bør støtte opp om ordninger som favner mennesker i et fellesskap, i stedet for å utvikle ordninger som fungerer ekskluderende.

– Vi må sørge for et inkluderende foreldreskap for å sikre barnets oppvekst uavhengig av familiesituasjonen. Og jeg ser gjerne at den nye ekteskapsloven omformuleres, slik at den blir en inkluderende ekteskapslov i stedet for en kjønnsnøytral.

Manglende vilje til diskusjon

Stine Helena Svendsen er nestleder i Sosialistisk ungdom (SU). Hun har tidligere sittet i sentralstyret i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), og har vært engasjert i etableringen av Skeiv ungdom. Dermed representerte hun både homoaktivistene og den parlamentariske «venstresida» på seminaret.

Svendsen sa seg enig i Andersens kritikk av venstresida for manglende vilje til å diskutere hvilke verdier som ligger til grunn i familiepolitikken.

– Jeg synes det var ganske ironisk å høre på innledningen til Høyres Erling Lae på dette seminaret. Han vektla hvordan forslaget om kjønnsnøytral ekteskapslov kan tolkes inn i en normaliseringskontekst i forhold til homobevegelsen. Kjønnsnøytral ekteskapslov er et forslag som mitt parti, og mer konkret min samboer Siri Hall Arnøy, har fremmet på Stortinget. Jeg ser absolutt paradokset i at det er de konservative, eldre mennene som utfordrer oss unge, radikale og revolusjonære lesber på veivalgene i homopolitikken. Og jeg innrømmer at jeg som homoaktivist, har vært nødt til å rasjonalisere overfor meg selv hvorfor jeg som politiker, går inn for en kjønnsnøytral ekteskapslov, når jeg egentlig har lite til overs for ekteskapet som sådan.

Utfordre den nye loven

Ifølge Svendsen var imidlertid forslaget om en slik kjønnsnøytral ekteskapslov, det mest radikale forslaget man kunne få til når det gjaldt homopolitikk i forrige stortingsperiode.

– Dagens partnerskapslov er en B-lov som synliggjør et heteronormativt lovverk gjennom å ha en særegen ordning for homofile. Derfor er kjønnsnøytral ekteskapslov et skritt i riktig retning. Men den dagen denne loven er vedtatt, og kanskje gjerne før, er det vår plikt som venstreradikale og homoaktivister, å utfordre også denne loven og forståelsen av familielovgivningen på en enda mer grunnleggende måte.

Lær av homoene

En av Svendsens allierte vil da bli Arnfinn Andersen, som gjerne hadde sett at foreldreskap og samliv ble regulert hver for seg.

– Jeg mener man på det området har mye å lære av homofile og lesbiske som får barn sammen. Heterofile baserer sitt "eierskap" til barnet på en kjærlighetskontrakt mellom foreldrene. De homofile fedrene jeg intervjuet i min doktoravhandling, hadde derimot alle en juridisk avtale i bunnen for det planlagte foreldrefellesskapet. De har med andre ord i forkant måttet finne ut hva som er deres rolle og rettigheter i forhold til barnet.

– Slik tar man, ifølge Andersen, konsekvensene av den utviklingen av familien som fant sted i forrige århundre, da relasjonen mor/far som en utfyllende allianse ble svekket. Barnet er ikke lenger sentrum for parforholdet, all den tid en tredel av alle barn i dag har opplevd en skilsmisse. I stedet har individet som forelder kommet sterkere i sentrum, og relasjonen mor/barn og far/barn har hver for seg blitt styrket. Familiefellesskapet har med andre ord blitt noe som kan utøves i separate hjem. Det er barnet og ikke paret eller deres felles hjem, som er limet for dagens familier. Dette gjelder både om man er skilt eller lever sammen som par. Vi har forlatt 60-tallets familier basert på det arbeidsdelte fellesskapet, der paret var i sentrum for familiens liv. I stedet har barnet rykket inn i sentrum og blitt det nye limet i familien.

Valgerd-familier

– Det som har slått meg når jeg har forsket på disse planlagte homofamiliene, er at de kan oppleve seg selv som veldig annerledes enn heterofamilier, men i mine øyne er de veldig normale. Dette til tross for at de har «tuklet» med biologien og satt sammen nye familier, gjerne med flere foreldre. Forskjellen mellom de skilte heterofamiliene og disse homofamiliene er ikke stor, om man ser bort fra hvordan de rent teknisk har fått barn. For meg blir homofamiliene en slags «Valgerd-familier», ettersom de er veldig opptatt av familieverdier og av å sørge for en best mulig oppvekst for barna, sier Andersen.

Han mener en årsak til dette er at de opplever seg som forskjellige.

– Stabiliteten i barnas liv blir hovedstrukturen i fortellingen om familien. De har normen om ett hjem i bakhodet når de forteller meg om foreldreskapet, dvs. at selv om barnet bor i to hjem, skal det oppleves som at de har ett. Dermed er de langt på vei som snytt ut av Kristelig Folkepartis partiprogram om gode familieverdier i det norske samfunn, og de blir heteronormative i verdiene, påpeker han.

Foreldre uten rettigheter

Forholdet mellom biologisk og sosialt foreldreskap er imidlertid noe homofamiliene kan oppleve som et problem.

– Vi legger veldig stor vekt på det biologiske foreldreskapet i vårt samfunn, nettopp fordi vi har utviklet naturvitenskapelige metoder som definerer hva fellesskapet er. Men hva da med det sosiale fellesskapet? Flertallet av de homofile fedrene jeg intervjuet hadde opplevd at mødrene hadde gått fra hverandre, og de sosiale mødrene har i de fleste tilfellene ikke noen klar juridisk status i denne sammenhengen. Dette peker videre, ettersom dette jo også er noe heterosamfunnet sliter med. Hvor mange er det ikke som er sosiale foreldre i skilte familier, og i hvor stor grad ønsker man å regulere deres foreldreskap? Pr. i dag har de ingen autonomi som foreldre, sier Arnfinn Andersen.

Les også: Foreldreskap, ikke parforhold skaper familien

I strupen på heteronormativiteten

Stine Helena Svendsen er mer enn villig til å jobbe for at foreldreskap skal kunne omfatte mer enn to foreldre.

– Kjernefamilien er i praksis oppløst, men består som ideal for familiepolitikken. Akkurat nå sliter vi mer enn nok med å åpne for at foreldre ikke behøver å være en mann og en kvinne. Men det er jo åpenbart at vi skal kjempe for en likestilling i lovverket som tar vare på alle former for konstruksjoner av familier. Å fremme et slikt forslag er imidlertid å gå rett i strupen på heteronormativiteten og patriarkatet, fordi det utfordrer den mest grunnleggende ingrediensen i hele kjønnssystemet i vårt samfunn i dag, nemlig heteroseksualiteten som premiss for hvordan vi organiserer samfunnet. At slike forslag vil møte motstand også på venstresida i Norge, er jeg ikke i tvil om. Men jeg mener at jeg som SV'er og homoaktivist, har et spesielt ansvar for å fremme en slik alternativ forståelse av foreldreskap overfor de som kan finne på å fremme den her typen lovforslag i Norge.

Les også: Pappa president