Ett år i eplestaten

For ett år siden dro jeg med samboer til Seattle. Vi gledet oss til å bytte ut småby-liv i Tromsø, med storbyliv i en millionby, og til å bytte ut det lille og unge universitetet i Tromsø med store og ærverdige University of Washington (eller "U-Dub" som vi etter hvert lærte å kalle det). Vel tilbake i Tromsø skal jeg oppsummere noen av erfaringene vi gjorde som førstegangs utenlandsboere.

Røde epler og røde epler

Den lokale matbutikken vår viste seg å være et eldorado av alt hva hjerte og gane kan begjære. Her lærte vi at det er forskjell på røde epler og røde epler, og at de ikke bare skiller seg fra gule epler. Når en bor i eple-staten (som Washington også kalles) er det klart en må lære mer, så vi endte med "eplekart" på kjøleskapsdøra, og prøvde å spise oss gjennom noen og tjue lokale eplesorter. Og bare så det er sagt, frukt og grønt generelt, men epler spesielt, er en nedtur å komme hjem til! Interessant var også omgangsformen i butikken. Generelt det at folk snakker til deg uansett. Vi måtte jobbe litt med å ikke skvette, når vi ble tilsnakket der mellom radene. Etter litt tid forsvant den automatiske reaksjonen "jammen jeg har vel ikke gjort noe galt!", til fordel for noen innledende gloser om et eller annet, eller vi spurte om hjelp til noe som vi ellers er vant til å finne fram til selv, hjemme i Tromsø.

Tometersgrensa

Folk i eplestaten er generelt sett veldig imøtekommende, vennlig innstilte og snakker med deg om det meste. Det dreier seg stort sett om mer eller mindre overfladiske samtaler, men likevel, vi opplevde å komme veldig mye «nærmere på» våre amerikanske medkunder og butikkpersonale, enn vi noen gang har kommet i "vår" butikk i Tromsø. Men det med å "være nær" peker på et paradoks. For våre medhandleres behov for fysisk rom var mye større enn vårt tillærte. Et amerikansk menneske «trenger» sånn cirka to meters sirkel rundt seg, som du ikke må trå innenfor. Nå skal imidlertid ikke jeg generalisere på et yyytterst tynt grunnlag. Kanskje er det forskjeller på nord og sør, kanskje er de mer "nærgående" i Florida, det vet jeg ikke. Men hvis du oppholder deg i Seattle, og befinner deg innenfor tometersradiusen, så skvetter i alle fall folk unna. Dersom andre får behov for å passere deg innenfor disse grensene, sier de unnskyld. Til å begynne med trodde vi at vi sto i veien, at de som unnskyldte seg kanskje skulle ha noe i hylla bak der vi sto, men ganske snart var vi også sosialisert inn i samme tometersgrense.

Oppmuntringspakke til en du ikke kjenner

Med alle aviser tilgjengelige på nett, er det lett å følge med på (i hvert fall i den tabloide delen av) norsk debatt, og spennende å samtidig nyte en god Seattleavis ved frokostbordet. Det er interessant å se på hva som "blir" til saker i de to landene. Det ble i alle fall veldig tydelig hvor utrolig mye spalteplass amerikanske forhold og saker får i norske medier (og dermed, alt det som ikke kommer med fra andre steder.).

Den offentlige amerikanske debatten om Irak-krigen og USAs rolle, var både mer massiv og bredere enn jeg hadde tenkt meg sett fra Norge. I tillegg til diskusjonen for og mot USAs engasjement, var det, også på tvers av synet på krigen i seg selv, et stort engasjement i forhold til de enkelte soldater som tjenestegjorde i Irak. Tilbake til butikken som en av våre kontaktarenaer: Vi overhørte flere ganger at kunder spurte kassapersonalet om en vare fysisk ville tåle å bli sendt som oppmuntrings-pakke til "our men (and women) in Irak", og/eller om varen "juridisk" ville godtas som innhold i en slik pakke. "Vanlige" menn og kvinner fortalte om erfaringer med slektninger som hadde tjenestegjort tidligere. Derfor ville de nå bidra til at de som er utsendt fikk en oppmuntring. Deretter kunne de legge til hvor sinnsykt det var at Bush hadde dratt disse unge menneskene inn i en slik krig. Jeg opplevde viljen til å ta individuelt ansvar for en fremmed, når disse fremmede til og med kjemper en kamp du er i mot, som et fascinerende fenomen. Jeg oppfattet dette som en selvmotsigelse i det ekstremt individualiserte amerikanske samfunnet. Men kanskje er oppmuntringspakkene nettopp karakteristiske for en individualisme som ikke umiddelbart kan omsettes til individualisering, slik dette forstås i norsk sammenheng. For slike personlige (og mer eller mindre individuelle) initiativ opplevde vi på flere områder, og de representerer en interessant korreks eller utfordring til hvordan tenke individualisme.

Støttepersonell - ikke stridende soldat

Som kjønnsforsker er det selvfølgelig ekstra interessant å følge med på hvordan en del kjønnsrelaterte tema skrives til liv. Kvinners innsats som soldater i Irak var flere ganger tema i avisene. En gjenganger var inkonsekvensen i den offisielle politikken: Formelt kan kvinner delta i amerikanske styrker, men da kun som støttepersonell, ikke som deltakere i reelle kamper. Men i en krigshverdag er det klare grenser for et slik prinsipielt skille. I praksis er det liten forskjell på hvor farlig det er å være i direkte kamp, kontra å hente ut de som er såret i kamp. Dette ble påpekt i kronikker og innlegg. Kvinners manglende mulighet til å delta som "fullverdige" soldater ble også tematisert som en likestillingspolitisk sak, som en urettferdig vurdering og behandling av kvinner, i en hær basert på frivillig rekruttering, og der kvinner utgjør 15 prosent av de væpnede styrker.

6 uker - og barnehagebarn

Militæret som arena for likestilling er selvfølgelig også aktuelt i Norge, men følger man norsk debatt via nettaviser, synes det som fokuset er flyttet fra arbeidsdeling i arbeidsmarkedet til arbeidsdeling på hjemmebanen. Da den norske debatten om å lovfeste deling av foreldrepermisjonen mellom mor og far raste for fullt i diverse nett-forum, hadde vi akkurat blitt kjent med en familie med et splitter nytt familiemedlem. Den lille guttens mor fortalte at hun var glad fødselen endte med keisersnitt, det ga henne nemlig seks ukers svangerskapspermisjon i stedet for fire. Dessuten var den lille familien så heldige at det var barnehage på mors jobb. Dermed kunne hun stikke innom i løpet av arbeidsdagen, for å hilse på sin 2-3 måneder gamle sønn i barnehagen. Han vet det nok ikke selv, men han og hans foreldres erfaringer ga en interessant klangbunn, når vi fulgte de norske debattene om hvor umulig og/eller urimelig det ville være for mor å dele mer av foreldrepermisjonen med far.