Stortinget – ikke likestilt

At Sverige har flere kvinner i parlamentet enn Norge, er kanskje ikke så

overraskende. Sverige har passert førti prosent og har etter valget i 2002, 45 prosent kvinner. Men at Rwanda topper den internasjonale listen over kvinnerepresentasjon i nasjonale parlamenter, er kanskje litt mer overraskende. I dette hardt prøvde landet i Afrika er andelen kvinnelige parlamentarikere 49 prosent.

Dette framgår av en artikkel Lenita Freidenvall ved Stockholms universitet, har skrevet i forskerrapporten til den svenske "Jämställdhetspolitiska utredningen".

På det raske sporet

Freidenvall som arbeider med et forskningsprosjekt om bruk av kvotering, påpeker at Rwanda er ett av flere land som de siste årene har innført kjønnskvotering ved allmenne valg. Det har for øvrig også land som Argentina, Sør-Afrika og Costa Rica. Alle med det resultat at kvinnerepresentasjonen i parlamentene har gjort kraftige hopp oppover. I Costa Rica økte andelen kvinner fra 19 til 35 prosent over natten. I Sør-Afrika ble kvinneandelen 30 prosent – etter det første demokratiske valget.

"Fast track model" kaller Freidenvall denne måten å skape bedre kjønnsbalanse på.

– Introduksjonen av kvotering kan sees som et uttrykk for kvinners mangel på tålmodighet og ønske om raske resultater, skriver hun.

Norden har tatt tiden til hjelp

Freidenvall påpeker at de nordiske landene ikke har fulgt samme "fast track".

– Studerer vi utviklingen når det gjelder kvinnerepresentasjon i Norden, ser vi at det tok 70-80 år fra kvinnelig stemmerett ble innført til kvinner oppnådde 30-40 prosent av plassene i parlamentet, skriver statsviteren.

– Den kvoteringen som er innført i Sverige og i Norden for øvrig, er introdusert i de politiske partiene som frivillige ordninger. Kvotering er ikke skrevet inn i konstitusjonen eller valgloven, slik tilfellet er i en del andre land, fastslår Freidenvall.

– At det de siste årene er innført kvoteringsregler i land som Norge og Norden vanligvis ikke sammenligner seg med når det gjelder likestilling, rokker ved bildet av det unike ved kvoteringsreglene her til lands, sier Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning. Hun har i flere år studert kjønnskvotering og arbeidet med Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse.

– Dette viser at i land hvor det bygges nye demokratier, er det faktisk mulig å nå fram med argumenter om betydningen av kjønnsbalanse og kvotering som et virkemiddel for å få det til, sier hun.

Ja til kvotering i næringslivet – men ikke i politikken

Det har ikke på samme måte vært mulig å nå fram med argumenter om kvotering som del av grunnlov eller valglov i Norge. Teigen viser til partienes ulike tilnærming til kvotering i politikk versus næringslivsstyrer.

– Hvis kjønnsbalanse er en norm, noe de fleste partiene argumenterer for, er det vanskelig å skjønne hvorfor kvotering er et akseptabelt virkemiddel når det gjelder bedriftsstyrer men ikke i politikken, påpeker hun. Et parti som Høyre er for eksempel for kvotering i bedriftsstyrer, men mot kvotering i egen organisasjon. Å ikke ha kvotering i egen organisasjon, er et standpunkt de kun deler med Fremskrittspartiet.

Lenita Freidenvall påpeker i sin artikkel at de fleste norske partiene har kjønnskvotering, mens i Sverige er det bare om lag halvparten av partiene som har innført det samme. Likevel er Sverige nærmere 50 prosent kvinner i parlamentet. Hvorfor?

– Dette har dels sammenheng med at Norge har et stort Fremskrittsparti som ikke har kvotering, og som har en svært mannsdominert stortingsgruppe. Men det har også sammenheng med at prinsippet å sette opp annenhver mann og kvinne på valglistene, står sterkt i Sverige – uavhengig av formelle kvoteringsbestemmelser, sier Mari Teigen.

Ulike prioriteringer

Spiller det så noen rolle om det er kvinner eller menn som velges inn? Vel, det er i alle fall forskjell på kvinner og menns prioriteringer når det kommer til saker. Det har både undersøkelser fra Norge og Sverige vist. Slik er det blant velgerne, og slik later det også til å være blant politikerene. Lena Wägnerud, som er dosent i statsvitenskap ved Universitetet i Gøteborg, har undersøkt hvilke utvalg kvinnelige og mannlige representanter i den svenske Riksdagen sitter i. Hun finner en overrepresentasjon av kvinner i utvalg for sosial velferd, og en overrepresentasjon av menn innenfor områdene økonomi/teknikk. Men det er også en tendens til at disse forskjellene jevner seg ut, over tid.

Fast under 40 prosent

Vil så kjønnsbalansen i det norske stortinget jevne seg ut etter denne høstens valg?

– De siste femten årene har kvinneandelen i Stortinget ligget fast på om lag 37 prosent. Forandringene fra det ene valget til det neste har vært små, sier Mari Teigen.

– Samtidig er det skapt et bilde av Norge og av Skandinavia som likestilt, når det gjelder politisk representasjon. Inntrykket er at de fleste politikere stort sett er fornøyd når det kommer til dette punktet. Nå er det riktig at mye er skjedd de tre – fire siste tiårene. Men det norske politiske liv er ikke likestilt.

Bevisstløshet

Stortinget er ikke likestilt. Det er heller ikke kommunestyrene. Etter valget i 2003 er gjennomsnittlig kvinneandel i kommunestyrene, 35 prosent. I den ferske boka "Lokalvalg og lokalt folkestyre" påpeker Ottar Hellevik og Johannes Bergh at velgernes personstemmegivning, det vil ved 2003-valget si kumulering av enkeltkandidater, bidrar til å senke kvinneinnslaget i kommunestyrene. Samtidig viser lokalvalgsundersøkelsen fra 2003 at 53 prosent av velgerne mener at "kvinner bør med i sterkere grad", mens bare 2 prosent mener at kvinner "bør med i mindre grad".

– Flere studier har konkludert med at personstemmegivningens negative effekt på kvinneandelen etter alt å dømme er en utilsiktet konsekvens av at mannlige kandidater oftere enn kvinnelige besitter egenskaper som vektlegges av velgerne som retter, skriver Hellevik og Bergh. De mener det må skilles mellom motivene bak velgernes personstemmegivning og konsekvensene stemmegivningen har for kvinneandelen i kommunestyrene.

– Kjønnet bevisstløshet, kaller Mari Teigen dette. Hun mener det er den samme tendensen som gjør seg gjeldende i partienes nominasjonsprosesser foran stortingsvalg.

Førstekandidaten er en mann

Hvem som står på førsteplass på listene i de ulike fylkene, kan være en indikator på hvor bevisst partiene er prinsippet om kjønnsbalanse. Hvordan er denne ivaretatt foran årets valg? En rask undersøkelse basert på partienes nettsider, viser at SV nesten har kjønnsbalanse blant sine listestopper. 8 av 19 førstekandidater er kvinner. I Arbeiderpartiet er det imidlertid langt igjen. Her er kun 4 kvinner blant 19 førstekandidater. Med det resultatet slår de så vidt Høyre, som helt uten kvoteringsbestemmelser har tre kvinnelige listekandidater i sin midte – hvorav den ene er partileder Erna Solberg.

Mari Teigen mener det som regel skal mer til for å støtte en kvinne til en topp-posisjon, enn det skal til for å støtte en mann. At SV skiller seg ut kan ha sammenheng med partiets velgergrunnlag, som består av langt flere kvinner enn menn – og at partiet de siste årene har scoret høyt i troverdighet i saker kvinner setter høyt.

50 prosent i Regjering?

Så er spørsmålet hva som vil skje dersom det blir en rødgrønn regjering. Fra kvinnepolitisk hold i Arbeiderpartiet er det signalisert at det bør være 50 prosent av hvert kjønn neste gang Arbeiderpartiet danner regjering.

Svenskene har hatt halvparten kvinner i Regjeringen siden sosialdemokraten Ingvar Carlsson dannet regjering i 1994.

– Utviklingen tyder på at hver ny regjering setter en minstenorm for andelen kvinner. En minstenorm som seinere regjeringer ikke kan gå under, uten å få sin legitimitet svekket, påpeker Lenita Freidenvall.

Så vil tiden vise om den norske regjeringen blir like kjønnsbalansert som den svenske – sånn etter hvert.