Hvorfor Tupperware?

Ida Marie Kramer har i sin hovedoppgave i sosialantropologi gått Tupperware og homeparties nærmere etter i sømmene.

I følge med to selgere har hun deltatt i tretten tupperwareselskap i Oslo og omegn. Hun har deltatt på ett selgermøte, og intervjuet selgerne hun var med ut.

Fra gassmasker til matbokser

Tupperware er en av verdens ledende direktesalgsbedrifter med rundt en million uavhengige selgere.

Under andre verdenskrig utviklet Earl Silas Tupper plastgassmasker, laget av et avfallsprodukt fra oljeraffineringsprosessen som viste seg å være både fleksibelt, luktfritt og giftfritt. Etter krigen satset han så på forbruksvarer – og oppbevaringsboksene ble til.

– Men produktene hans tok ikke av før en selger fikk i oppgave å utvikle et direktesalgssystem, basert på partys – eller demonstrasjoner som Tupperware selv kaller møtene som foregår hjemme hos folk, forteller Ida Marie Kramer.

I 1998 deltok 118 millioner mennesker på tupperwaredemonstrasjoner. Til Norge kom fenomenet i 1964, og fortsatt samles kvinner til tupperwareselskaper hjemme hos hverandre.

En SMS-invitasjon til et slik selskap, kan for eksempel se slik ut: ”Hei jenter. JEG (hoho!) skal ha tupperwareselskap 2.februar, 19.30. Kommer dere (kjerringer)?! Ikke noe kjøpepress altså.”

Et selskap

Et selskap fungerer omtrent slik: Kvinnene, en blanding av vertinnens slektninger, nære og mindre nære venninner og kollegaer, ankommer vertinnens hjem. De samles rundt salongbordet hvor kaffekoppene er på plass.

Noen vertinner serverer maten med en gang, andre venter til etter demonstrasjonen. Menyen er som regel hjemmebakt kake og kaffe.

Selgeren har på forhånd stilt ut varesortimentet, som regel på spisebordet i stua, og starter demonstrasjonen. Kanskje begynner hun med å sende kurvene med de små Tupperwaregavene rundt. Hver gjest kan velge en praktisk liten ting gratis, for eksempel en eggskje eller en nøkkelring.

Deretter starter demonstrasjonen. Forhandleren tar for seg en og en ting, viser den fram, sender det på rundgang, eller setter den tilbake.

Den enkelte deltaker har på forhånd fått Tupperwares katalog og bestillingsliste. De som har glemt bestillingslisten får en ny. Den fylles ut og leveres forhandler der og da. Betalingen foregår til kveldens vertinne, enten ved at de gjør opp der og da, eller seinere.

– Ved å selge produktene sine hjemme hos folk, ikke på andre direkte måter som messer og dørsalg, har Tupperware tatt et bevisst skritt mot det personlige og private, der hele salgssituasjonen gir et mer ekte og sannferdig inntrykk, sier Kramer.

I tillegg kalles selgeren forhandler, fordi hun nøyer seg med å demonstrere varene og ta imot bestilling. Betaling og utlevering av varer tar vertinnen, som kunden kjenner privat, seg av.

Selgeren – mellom profesjonell og personlig

– Når selgeren har reist hjem, fortsetter gjerne samværet og praten rundt salongbordet, sier Kramer.

– Selgeren spiser som regel ikke det kakestykket hun blir tilbydd, men drar når demonstrasjon og bestillinger er unnagjort.

Sosialantropologen mener dette er bevisst fra selgernes side.

– Mens selgeren er der, er det hun som leder an og har kontrollen. Når alle har levert sine bestillinger og handelen i praksis er over, mener jeg vertinnen og hennes gjester har behov for å kontrollere situasjonen igjen, noe som blir mulig når selgeren går. Da blir de igjen et vanlig sosialt fellesskap uten kjøp og salg.

Men før selgeren går hjem, eller videre til neste selskap, rekker hun å booke nye demonstrasjoner hos en av de som er tilstede. Hun rekrutterer en ny vertinne, som både får en gave når avtalen gjøres og når selskapet holdes. Hvis selgeren er leder for en gruppe selgere, forsøker hun kanskje også å rekruttere en ny selger. Gruppeleder har nemlig provisjon på hele selgergruppens salgssum.

– Dette er Tupperwares måte å ekspandere på, sier Kramer.

– Selgeren fungerer som en mellomting av ekspert og vanlig menneske. Et medium man kan henvende seg til, og som forstår kundens behov for kunnskap om hvordan få en lettere hverdag. Hun balanserer mellom det private og det profesjonelle. Hun spiser ikke vertinnens mat, hun bruker sjelden toalettet og hun har som regel alltid med seg pene innesko - slik at hun slipper å gå i sokkelesten. En av selgerne jeg var med, var god til å lære seg gjestenes navn, slik ga hun inntrykk av å se kunden – uten at hun ble for personlig og påtrengende, forteller Ida Marie Kramer.

Mat og modernitet

– Matserveringen i et Tupperwareselskap er viktig. Med ett unntak ble det i alle selskapene jeg deltok i, servert hjemmebakst – og det skal helst være ferskt, ikke opptint, forteller Kramer. 

– Vanligvis er det tradisjonell norsk kaffemat, som sjokoladekake, vafler, lapper eller sveler. Noen ganger understrekes det at kaka er bakt på slump, altså ikke etter oppskrift. Det er duk på bordet og pent kaffeservice. Slik demonstrerer vertinnene at de mestrer den tradisjonelle husmorrollen. Samtidig er de fleste kvinnene yrkesaktive og handler med egne penger. De vil gjerne framstå som om ikke trendsettere, så i alle fall moderne. 

Det gjør de på ulikt vis.

– En av vertinnene hadde det siste i vannkoker og presskanne for kaffe – og hun hadde moderne bærbar telefon, men en svært overfylt og lite moderne innredet leilighet. En annen hadde en topp moderne, akkurat passe minimalistisk innredet leilighet – men hun var samtidig den eneste vertinnen som serverte pulverkaffe og kjøpt wienerstang. Samtidig kunngjorde hun at formålet med selskapet var å sanke informasjon om homeparties som hun skulle bruke i en annen sammenheng. Det virket som hun tok avstand fra Tupperwareselskapet, fordi dette kunne true hennes svært moderne image.

Menn og klasse

Menn er som regel ikke med rundt salongbordet. Bare to ganger har Ida Marie Kramer truffet en mann som gjest. Den ene var kokk, den andre kom for å kjøpe en bestemt ting.

Mannens rolle består oftest i å stikke hodet inn i stua på vei inn eller ut av hjemmet, eller de omtales av kona som skeptiske til hennes Tupperwarekjøp. Men det er faktisk utelukkende menn som designer Tupperwares produkter.

Menn mangler, men det gjør også overklassen.

– Nesten alle hjemmene jeg besøkte tilhørte arbeiderklasse eller middelklasse, sier Kramer.

– En klasseanalyse av interiør og bolig tilsier i seg selv at Tupperwareselskapenes praktiske opplegg passer bedre i mindre arbeiderklasseboliger enn i mer romslige hjem. Det er nemlig en fordel om utstillingsbordet ikke står for langt fra salongbordet hvor gjestene sitter og spiser. Da slipper selgeren å gå fram og tilbake. Det ene stedet jeg var hvor avstanden ble for stor, ble selve demonstrasjonen slitsom for gjestene som måtte stå rundt spisebordet.

Praktisk, nyttig og ryddig

Så kan man spørre; hva skal folk med alle disse plastproduktene?

– Budskapet er at man sparer tid, penger, plass og miljøet ved å bruke Tupperware, sier Kramer.

– Tupperwares produkter får kundenes hjem til å framstå som teknisk, ryddig og kvalitetsbevisst.

Eieren får tilfredsstilt sitt behov for et rasjonelt og praktisk hjem. Hun kommuniserer renslighet, ryddighet og orden: Beholderne – eller boksene – er lufttette, i hvert fall hvis du piffer ut luften av boksen før du fester lokket ordentlig. Her holder maten seg lenge.

Salatbeholderen har en rist i bunnen, som gjør at salaten ikke vil ligge og bade i sin egen kondens, den holder seg sprø. Den ildfaste formen kan også settes i fryseren. Poseholderen settes på innsiden av skapdøren, og holder styr på de tomme plastposene som ellers ville okkupere en hel kjøkkenskuff. Slikkepotten har langt skaft slik at du slipper grise deg til med krem, saus og kakedeig oppover armen.

Ambivalens

Tupperware er på flere måter preget av ambivalens, mener Ida Marie Kramer.

– Ambivalensen finnes både i deltakernes roller og i produktene. Kvinnene identifiserer seg som husmødre, men de er samtidig i lønnet arbeid og åpne for nyheter på kjøkkenet. Gjestene er både venner/bekjente og de er kunder. I vennskapsforholdet forventes raushet synliggjort ved at hun takker ja til invitasjonen og at hun kjøper noe, samtidig uttrykkes dette ikke direkte – tvert imot, ofte understrekes det at det ikke er kjøpepress.

Tupperware er laget av plast, men til plast å være er det dyrt, og det er moderne å bruke penger på dyrt designet kjøkkenutstyr.

– Produktene har noe ved seg som gjør at de både er moderne og gammeldagse på en gang, sier Kramer.

– Jeg mener at Tupperware er avhengig av denne ambivalensen. Når kvinner i Tupperwareparties hygger seg rundt salongbordet, følger konvensjonene som gjelder der, skravler, drikker kaffe og spiser tradisjonell kaffemat, kan de samtidig kjøpe Tupperwares moderne produkter. Tupperware homeparty tillater kvinnene å være både moderne og tradisjonelle samtidig. Det er viktig for kvinnene å ikke framstå som kjerringaktige, derfor finnes noen ganger en ironisk distanse til Tupperware og det som følger med. Men når de har ledd fra seg og markert litt avstand, går de i gang med seriøs kunnskapssøking og shopping. Slike sosiale mekanismer gjør at institusjonen Tupperware reproduseres med suksess, avslutter Ida Marie Kramer.