Sykdom, skam og maskulinitet

Kristofer Hansson ved Det etnologiske institutt ved Lunds universitet i Sverige presenterte sin forskning om Unge mænds ageren hos læge og sygeplejerske på konferansen Mænds Sundhed og Sygdomme som ble avholdt ved Rigshospitalet, København i helgen.

I sitt doktorgradsarbeid har Hansson intervjuet unge voksne med astma og allergi. I tillegg har han gjennomført deltakende observasjon på sykhusavdelinger som behandler disse sykdommene.

Maskulin kroppslig selvkontroll

Ved å løfte frem det de unge mennene i materialet oppfatter som følsomme ting, følsomme faser, følsomme plasser og følsomme situasjoner, ønsker doktoranden å problematisere og øke forståelsen for unge menns forhold til sykdom, og adfer hos legen og på sykehusbesøk.

– Mennene jeg har intervjuet må forholde seg til sykdommen sin i det offentlige rom. De fleste av dem har både astma- og allergimedisin til daglig bruk, og medisiner for mer akutte situasjoner. Det kan være inhalatorer, adrenalinsprøyter eller ulike former for tabletter, forteller Hansson.

Flere av de unge mennene forteller hvordan de unnlater å ta medisiner i offentlige rom og miljøer hvor det er godt synlig for andre. Det handler for eksempel om å skjule inhalatoren, slik at ingen ser at de medisinerer seg.

– En av mine informanter fortalte at han pleier å gå inn på skolens toalett når han kjenner at han må ta astmamedisin. Skolen som offentlig rom kjentes som en følsom plass for medisinering, mens skolens toalett kjennes som et mer privat rom. Det identifiseres ikke som så følsomt.

Å se egen kropp som effektiv, regelbundet og forutsigbar, er å se sin kropp som maskulint «normal»

– Jeg mener de unge mennenes adferd handler om at de prøver å opprettholde en maskulin kroppslig selvkontroll, sier han. Ved å skjule medisineringen konstruerer og opprettholder de denne kontrollen. I tillegg handler det om å opprettholde egne forestillinger om den maskuline kroppen innenfor et heteronormativt rammeverk.

Å avvike fra den mannlige normen

Doktoranden viser til den svenske sosialantropologen Ulf Mellström som mener det finnes en maskinmentalitet i mye av det som sies og gjøres av menn.

– Mellström bruker maskinmentalitet som en metafor for det mekanisk effektive, regelbundne og forutsigbare ved menns adferd. Denne forståelsen av menns kropp gjør at mannen forholder seg til kroppen som om den skulle være en maskin, forteller Kristofer Hansson

Han mener denne maskinmentaliteten er en svært viktig del av den mannlige normaliteten.

– Den mannlige normaliteten er de forestillingene vi anser for å være koblet til en «normal» maskulinitet. Å se egen kropp som effektiv, regelbundet og forutsigbar, er å se sin kropp som maskulint «normal», hevder Hansson, og fortsetter:

– Når man må inhalere medisin fordi man ikke klarer å puste, innebærer det å ha en kropp som man ikke har kontroll over, en kropp som er ineffektiv, uregelbundet og uforutsigbar. En kropp som behøver medisin for å fungere passer ikke inn i forestillingene om den maskuline kroppen.

Heteronormative grenser

Kristofer Hansson mener unge menn skaper og opprettholder grenser for å bevare forestillingen om den maskuline kroppen. Disse forestillingene reguleres innenfor et heteronormativt rammeverk.

– Innenfor det heteronormative rammeverk finnes det forventede, selvsagte og ønskverdige handlingsmønstre som de unge mennene følger for ikke å bryte med grensene for det som oppfattes som normalt mannlig eller normalt maskulint, sier han.

Peanøtter og følelser

Med utgangspunkt i disse forestillingene prøver Hansson å forstå hvordan de unge mennene håndterer følelser knyttet til sykdommen, i møte med lege eller sykehus. Ett eksempel er en mann i 19- års alderen på besøk hos en kvinnelig lege på en avdeling for astma og allergi. Mannen har inngående forklart hvordan han er allergisk mot reker, og legen spør hvor raskt den allergiske reaksjonen på reker viser seg.

Pasienten: Ehh….Reaksjonen kommer ikke like raskt som når jeg spiser peanøtter. Peanøtter er livsfarlig for meg (pasienten ler). Etter femten sekunder, er halsen helt opphovnet. Når jeg spiser reker…hva kan det være, en halvtime. Så det skjer ikke veldig direkte.

Den unge mannen har ikke tidligere i samtalen nevnt noe om peanøtter. Og nå følger en diskusjon mellom han og den kvinnelige legen, der han på ulike måter prøver å unngå mer snakk om disse peanøttene.

– Hvorfor ler pasienten av sin egen uttalelse om at peanøtter er livsfarlige for han, og hvorfor unnviker han senere å prate om dette? undrer Hansson.

– Pasienten må arbeide med seg selv for å få sin egen forestilling om den maskuline kroppen til å passe med opplevelsen av egen kropp.

– Det er tydelig under samtalen at pasienten ikke har noe problemer med å snakke om sine astma- og allergi plager. Samtalen om peanøtter derimot, er vanskelig.

– Jeg tolker det slik at den unge mannen forsøker å sette grenser for ikke å bryte med heteronormative forståelser av det maskuline og den mannlige kroppen.

– For å være ung mann og betrakte en liten nøtt som livsfarlig kan sees som et paradoks, sier Hansson.

– Å uttale ovenfor seg selv og andre at en liten nøtt kan skape en enorm allergisk reaksjon som i verste fall kan føre til døden, er å bekrefte sin maskuline kropp som noe annet enn effektiv, regelbundet og forutsigbar. Når pasienten kommer med denne uttalelsen blir det også åpenbart for han selv, at hans egen kropp bryter med forestillingene han har, og de forestillingene han tror at legen, og jeg som deltagende observatør, har om den maskuline kroppen.

– Pasienten må arbeide med seg selv for å få sin egen forestilling om den maskuline kroppen til å passe med opplevelsen av egen kropp. Han står ved et slags veiskille der forestillingen og opplevelsen skal forenes og bli ett, og han velger å forsøke å le peanøttproblemet bort.

Hansson tolker pasienten ved hjelp av Jean-Paul Sartres definisjon av følelser som en omvandling av verden. Sartre skriver at følelser oppstår når: «…alle veier er avstengte og vi likevel må handle».

– Den unge mannen velger å avvæpne situasjonen med latter, og ved å unngå videre samtale om peanøttene. Dette blir hans handlingsstrategier for å unnvike ytterligere samtaler hvor hans kropp automatisk blir satt spørsmål ved, ihvertfall ut fra forestillingen om den maskuline kroppen. Latteren oppstår som en reaksjon på følelsene han får. – 

– Den kan forstås som en følelse av skam ovenfor legen og ovenfor meg som forsker. Latteren kan også være en måte å avverge å kjenne på dødsangsten han ikke orker å forholde seg til, og den kan være en reaksjon på at hans maskuline kropp ikke tåler en liten nøtt.

Usynlige sykdommer

Hansson påpeker at sykdommer som astma og allergi er usynlige sykdommer. Med dette mener han at unge menn med slike lidelser bruker ulike strategier for å skjule seg for omgivelsene. Han omtaler dette som kamuflasjestrategier.

– Det handler om hvordan mennene unnviker, skjuler, lukker øynene for og overser sin egen sykdom, for å opprettholde forestillingen om den maskuline kroppen. Disse kamuflasjestrategiene mener jeg også å se hos en del menn med andre sykdommer. De får andre uttrykk avhengig av sammenheng, sykdomstype og individuelle erfaringer, men de ser ut til å handle om det samme: nemlig opprettholdelse av forestillingen om den maskuline kroppslige selvkontroll.

I Kristofer Hanssons forskning finnes det flere eksempler på at jenter forholder seg til egen sykdom på en helt annen måte. Ett eksempel er den unge jenta som sitter i klasserommet da øynene begynner å renne. Jenta, som er 21 år, legger seg da i venninnens fang og lar henne dryppe øynene sine.

– Dette er en måte å håndtere og iscenesette følelser omkring egen sykdom på som ligger langt unna en ung manns håndtering av sine problemer, mener Hansson.

Les også: Hjertemenn