Undset – vanskelig for feminister

Christine Hamm, som er postdoktorstipendiat ved Høgskolen i Agder, arbeider med en avhandling om Sigrid Undsets forfatterskap, belyst gjennom moderne litteratur- og kjønnsteori: Moderskap og melodrama i Sigrid Undsets forfatterskap.

Moderskapet er særlig behandlet og tematisert i Undsets romaner om Kristin Lavransdatter (1920-1922), Ida Elisabeth (1932) og i den ufullførte romantorsoen Madame Dorthea (1939). I tillegg drøfter Undset moderskap, og mye mer, i essaysamlingen Et kvinnesynspunkt (1919).

Ikke symbiose, men anerkjennelse av den andre som annen

– Sigrid Undset trodde ikke på et symbiotisk forhold mellom mor og barn, sier Christine Hamm.

– Det er etter Undsets mening ikke den biologiske tilknytningen mellom mor og barn som skaper gode mødre. En adoptivmor kan for eksempel være bedre enn en biologisk mor. Undset er først og fremst opptatt av mødres oppdragerrolle, og understreker hvor viktig denne rollen er i samfunnet. For et godt samfunn er, slik hun ser det, betinget av at barna formes gjennom en god oppdragelse. Gjennom oppdragerrollen har mødrene en viktig rolle som kulturbærere.

Sigrid Undset ser en sammenheng mellom forholdet mellom kjønnene og spørsmål om religion

I romanene Ida Elisabeth (1932) og Den trofaste hustru (1936) beskrives to ulike måter å oppdra barn på.

– Det er den nøkterne, som lar barna bli selvstendige. Og i kontrast: den følelsesladede og omklamrende, der foreldrene tenker mer på seg selv og sitt eget forhold til barnet, enn på å gjøre det i stand til å stå på egne ben, forteller Hamm.

Hun mener Undset ikke applauderte den dominerende mor som eksisterer bare for barna.

– Sigrid Undset mener at barn ikke alltid skal se morens fulle ansikt, men at barnet også bør se mors ansikt fra siden. For barnet må kunne se at moren også har et liv uavhengig av barnets, sier Hamm.

Les også: Det litterære kjønnsklisteret

Slik det alltid hadde vært

Undset var imidlertid svært opptatt av morsrollens betydning for kvinner. Hvorfor?

– Hun var opptatt av de historiske erfaringene, og viste til at menn og kvinner i tidligere tider hadde ulike arbeidsoppgaver i ulike deler av samfunnet. Dette mente hun hadde fungert bra, sier Hamm.

Når datidens kvinnesakskvinner ikke likte synspunktene hennes, hadde det særlig sammenheng med synet på kvinnens rolle.

– Kvinnesakskvinnene hadde, gjennom kampen for en ny abort- og prevensjonspolitikk og rett til lønnsarbeid, opplevd gjennomslag for at kvinners skjebne ikke var rollen som hustru og mor. De kunne gjøre andre valg. Så kommer Undset og sier at situasjonen neppe vil bli særlig endret ved å lage nye kjønnsroller, og at kvinner best realiserer seg selv gjennom rollene som hustru og mor, forteller litteraturviteren.

– Diskusjoner om moderskapet ender gjerne i debatter om essensialisme. Men jeg mener ikke at Undset var essensialistisk, understreker Hamm.

– Hun stilte seg bare kritisk til datidens frihetsideal. Spørsmålet for henne var hva som gir frihet. Selv tok hun seg en kontorjobb, men hun mente ikke det ga henne frihet. I stedet opplevde hun å bli diktert av en mannlig sjef. Dette satte Undset blant annet opp mot middelalderkvinner som styrte en hel gård.

Selv mener Hamm at Undsets romaner og hennes mange innlegg om kvinnesaken, fortjener å bli betraktet seriøst i lys av nyere feministiske teoridannelser.

– Jeg mener Undset gjennom drøftinger av moderskapet går rett inn i diskusjonene om kjønn som biologisk determinert eller sosialt konstruert, understreker Christine Hamm.

Kristin Lavransdatter i kjønnsperspektiv

Sigrid Undsets mest kjente arbeid er romantrilogien om Kristin Lavransdatter (1920-22). For den fikk hun Nobels litteraturpris. Noe ingen andre norske kvinner har gjort verken før eller siden.

– Likevel har feminister i liten grad lest og diskutert denne trilogien, påpeker Christine Hamm.

– Ja, Undset har faktisk mer eller mindre forsvunnet ut av litteraturviteres fokus de siste tiårene, fordi en modernistisk tilnærmingsmåte til tekster dominerer. Det vil si at man vektlegger fragmentet, det oppsplittede og motsetningsfulle ved tekster, ikke de store narrative sammenhengene. Men Undset er i motsetning til Virgina Woolf, som er født samme år som henne, ingen modernist. Kristin Lavransdatter er en lang episk fortelling om tunge temaer som skam, synd, svik, brutale mord – og lidenskapelig kjærlighet. Kanskje er den melodramatiske uttrykksformen rett og slett for mye for mange modernister.

Kristin Lavransdatter er likevel for mange lesere DEN store norske kjærlighetsromanen. Christine Hamm mener dette er en for enkel tilnærming til verket.

– Jeg mener den handler om forholdet mellom kjønnene i en mye videre betydning enn kjærlighetsforholdet. En grunnleggende idé hos Undset er, slik jeg ser det, at kvinner er forskjellige fra menn og at kjønnene ikke kan forstå hverandre. Undset påpeker i Et kvinnesynspunkt at kvinner og menn har forskjellige typer fornuft; historien har vist at de snakker og argumenterer på ulike måter, og har ulike måter å forstå verden på. Undset var med andre ord skeptisk til muligheten for forståelse mellom kjønnene, sier Hamm.

Hun mener denne skeptisismen kan forklares som en reaksjon på erfaringene Undset gjorde som kvinne i et sexistisk samfunn.

Les også: «Slipp pennen og plukk opp synåla»

Leter etter basis for ekteskap og moderskap

Hamm mener Undset på grunn av synet på mann og kvinne som grunnleggende forskjellig og atskilt fra hverandre, leter etter et annet grunnlag for ekteskap og moderskap. Hun vender seg mot historien og den katolske tro.

– Jeg mener Undset gjennom drøftinger av moderskapet går rett inn i diskusjonene om kjønn som biologisk determinert eller sosialt konstruert

I Kristin Lavransdatter befinner vi oss i den norske middelalderen, i tiden før og under svartedauen. Den gang da ættesamfunn og kristendom la sterke føringer for hvordan en kvinne burde handle. Hun burde for eksempel ekte den mannen foreldrene valgte for henne. Men Kristin gjør ikke det. Hun møter Erlend og forelsker seg voldsomt og betingelsesløst. Hun setter alle normer for kvinnelig adferd til side for å få Erlend.

Christine Hamm mener lengselen etter å overvinne kroppen som det som skiller mennesker fra hverandre, ligger under i Undsets beskrivelser av de romantiske møtene mellom Kristin og Erlend.

– Kroppene skiller dem ikke lenger. Tvert imot. Kroppene bringer dem så nær hverandre at ord ikke lenger er nødvendig. Gjennom det erotiske møtet overskrider de elskede sin atskilthet og blir ett. Kvinnens strev med å gjøre seg forstått av mannen, og med å akseptere egen seksualitet, overkommes på denne måten. Kristin og Erlend beskrives som i en symbiose hvor de har de samme behov og vil det samme. Kristins fantasier framstilles som om hun styres av behovet for å ikke ha en egen individualitet, men være del av Erlend, sier Hamm, og fortsetter:

– I den første delen av romanen ser Kristin ekteskapet, ikke som en union mellom to selvstendige individer, men som en forening av to som er skjebnebestemt for hverandre – som alltid har vært ett.

Mennesket i Guds bilde

Men disse forestillingene varer ikke trilogien ut.

– Kristin er etter hvert tvunget til å innse at også hennes kropp er kjønnet, at den er begrenset og atskilt fra Erlends. Det skjer blant annet i forbindelse med at hun blir gravid. Noe hun må forholde seg til og ta ansvar for på en annen måte enn Erlend, sier Hamm.

– I romanen beskrives mange episoder hvor Kristin forsøker å få Erlend til å forstå henne, noe hun opplever at han ikke gjør. Så tier hun heller, og håper at han skal forstå henne uten ord, påpeker Hamm. Hun mener denne trangen til å ville overskride ordene og ikke ha tillit til at ord kan skape forståelse, er typiske for melodramaet - og at romanen slik sett har klare melodramatiske trekk.

– Kristin er etter hvert tvunget til å innse at også hennes kropp er kjønnet, at den er begrenset og atskilt fra Erlends.

Kristin erkjennelse av de to som atskilte, går parallelt med hennes religiøse oppvåkning.

– I avslutningen av romanen gir Undset rom for det katolske perspektivet at individet bare kan elske Gud hvis hun gjør det med både kropp og sjel. Kroppen må ikke overvinnes, men aksepteres, siden det er kroppens begrensethet som gjør mennesket i stand til å se den andre som selvstendig og atskilt fra seg selv. Samtidig er det dette som gjør Gud både nødvendig og mulig, sier Hamm.

Sigrid Undset beskriver hvordan Kristin i sin dødsstund ser bildet av Erlend og bildet av Gud gli over i hverandre.

– I Undsets katolske perspektiv synder Kristin når hun ikke aksepterer kroppen som et bilde av sjelen. Det er en synd å ikke akseptere det seksuelle møtet som en feiring av en union mellom to mennesker som er uavhengige av hverandre. Mennesket er skapt i Guds bilde og derfor er lidenskaplig kjærlighet for hverandre del av kjærligheten mellom menneske og Gud.

Sigrid Undset ser en sammenheng mellom forholdet mellom kjønnene og spørsmål om religion, understreker Hamm.

– For Undset er religiøs omvendelse forbundet med bevisstgjøring om den andre, om at den andre har en atskilt sjel, en egen bevissthet og en egen vilje. Den andre er for henne ikke skapt i menneskets bilde, men i Guds.

– Det er imidlertid vanskelig å finne ett budskap i Undsets diktning og i hennes mange innlegg og essays. Jeg synes heller ikke det er noe mål. Der idehistorien ofte krever at du skal presentere ett budskap, på bekostning av mangetydigheten, inviterer den litterære formen nettopp til å få fram mange meninger, avslutter Christine Hamm.

Les om forskning på kjønn og teologi: Vi er kjønn i himmelen