Pleietrengendes seksualitet - hvem sitt ansvar er det?

Ann-Mari Volden har i sin hovedoppgave i sosiologi intervjuet åtte kvinnelige pleiere og pleieassistenter om hvordan de opplever forholdet mellom kjønn, omsorg, vold og seksualitet i arbeidshverdagen. – Kvinnene anser ikke seksuell trakassering og vold som særlig problematisk, understreker hun. – Men alle forteller likevel om ubehagelige episoder de har vært utsatt for på jobb. Og de understreker gjerne at andre kolleger har opplevd enda verre ting. Ofte har dette skjedd i forbindelse med stellesituasjoner. Flere av de kvinnelige pleierne er blitt holdt fast, har opplevd seksuelt ladede kommentarer eller fått tilbud fra mannlige pasienter om å bli med opp i sengen.

Ikke de eldres feil

Det kan se ut som pleierne har en tendens til å bagatellisere og normalisere egne erfaringer.

– Mange la vekt på at dette var noe pasientene ikke kunne noe for; at eldre menn kunne få ereksjon i stellesituasjoner for eksempel, eller at senil demente slo eller kom med slibrige kommentarer og tilbud ble gjerne unnskyldt, påpeker sosiologen. Men det var også situasjoner som ble omtalt som ubehagelige. – Dette var gjerne tilfeller hvor pleieren var blitt holdt fast samtidig som hun fikk verbale tilbud. I slike situasjoner opplevde de å miste kontrollen – og de husket episodene i lang tid etterpå. Men også da understreker pleierne gjerne at de selv burde taklet situasjonen bedre.

Ann-Mari Volden mener disse hendelsene også er uttrykk for pleietrengendes forsøk på å gjenvinne makt og kontroll. – Det er mye avmaktsfølelse knyttet til å ikke lenger være i stand til å stelle seg sjøl, ikke kunne gå på do alene og ikke kunne spise sjøl. Men de mestrer å være kjipe mot pleierne. Og for noen pleietrengende menn er det kanskje viktig å opprettholde noe av det gamle kjønnspillet og kjønnsmaktordningen ovenfor de kvinnelige pleierne, påpeker hun.

Manglende rutiner

På pleiehjemmene Volden gjennomførte sine intervjuer var det ikke fastlagter regler og rutiner for hvordan man skulle håndtere seksuelle tilnærminger og tilbud. – I utdanningen lærer de om et helhetlig menneskesyn, og at sexliv er en del av dette, men det var liten praktisk oppfølging av denne kunnskapen. De unge uerfarne assitentene jeg snakket med, hadde ikke fått noe opplæring i dette. Hvordan pleierne skal løse konkrete situasjoner er dermed ofte opp til den enkelte. Problemet blir privatisert og individualisert, og dermed er håndteringen av slike ubehagelige situasjoner også tilfeldig.

En måte å takle slike opplevelser på i ettertid er å spøke og le det bort over en kopp kaffe på pauserommet. – Men hva med traumatiske episoder som ikke kan fortelles over en kopp kaffe og avfeies med latter? undrer Volden. – Dette er et område hvor det er vanskelig å skille profesjonell kompetanse og private erfaringer, derfor blir det lett personlig – og dermed vanskelig å forholde seg til i en profesjonell jobbsituasjon. Jeg var overrasket over hvor åpne pleierne var i forhold til meg. Men kanskje var det lettere å snakke med en uforstående om dette, under full anonymitet, enn å snakke med de andre på jobben.

Noe du må venne deg til

Ann-Mari Volden opplevde at det var forskjell på de erfarne pleiernes fortellinger og de unge pleieassistentenes. – De som har lang erfaring sier gjerne at dette med seksuelle tilnærminger var noe de særlig opplevde som ferske pleiere. Det later til at slike opplevelser etterhvert normaliseres, de blir en del av arbeidshverdagen, noe pleierne må lære seg å tåle og leve med. Og de lærer seg å takle det på en profesjonell måte, for eksempel ved å se en potensiell situasjon før den oppstår – slik at de unngår den. Samtidig kan erfaring gjøre at man ikke like klart ser og forstår yngre kollegers opplevelser. – En ung assistent fortalte at en pleietrengende mann en gang kommenterte at hun hadde fin kropp, rett før hun skulle ta han med i dusjen. Hun opplevde det som ubehagelig, og ville at en av de andre pleierne skulle overta. Men da fikk hun beskjed fra de erfarne pleierne om at dette var noe hun måtte venne seg til, forteller sosiologen.

– Jeg opplever at det er motsetninger innen pleierkollektivet om hvordan de skal håndtere dette, påpeker Ann-Mari Volden. – Mens noen ønsker at pasienters seksualitet skal diskuteres fordi dette er en del av sykepleierfager, mener andre at seksualitet er en helt privat ting, at det dermed ikke er en del av faget, og at det mest profesjonelle er å ikke snakke om det. Jeg mener dette også handler om ulike syn på hva omsorg er, hvor mye det forventes at man skal gi av seg selv og hva man skal finne seg i.

Ann-Mari Volden opplevde at vold ikke var tabu på samme måte. Når slike episoder inntraff fantes det rutiner. Ved alvorlige tilfeller skal det for eksempel fylles ut skademeldingsskjema. – Men de unge assistentene var ikke alltid klar over at dette er rutine, og det framsto heller ikke som klart hvor alvorlige voldstilfellene må være for å bli rapporert, påpeker hun. – Det var en tendens til at også slag, klyping og biting ble bortforklart og unnskyldt av pleierne.

Gjelder kvinnelige pasienter også

Eldre pleietrengende menn er ikke alene om å utøve vold og gi pleiere uønsket seksuell oppmerksomhet. Dette kan også oppleves fra eldre pleietrengende kvinner. Pleierne forteller om uskyldige episoder som at mannlige - og noen kvinnelige pleiere, får kommentarer og seksuelle tilbud. Men det er også historier om vold og utskjelling; om glass som kommer susende gjennom lufta, om ørefiker, svingslag og om å bli kalt hore. – Man forventer ikke at gamle damer skal være voldelige, derfor overrasker nok dette noen. Og jeg fant en del eksempler på at myten om gamle damer som aseksuelle individer fortsatt henger i. Samtidig ble jeg fortalt mye som tyder på det motsatte. Kanskje er gamle damer på pleiehjem mer seksuelt aktive enn vi tror, sier Volden.

Seksualitet – en menneskerettighet?

Eldre og seksualitet nevnes ikke i den norske Pasientrettighetsloven eller Helsepersonelloven. Ann-Mari Volden viser til at det danske Socialministerium i 2001 utarbeidet en håndbok om håndtering av handicappedes seksualitet. Her slås det fast at seksualitet er en menneskerett, og at det på danske institusjoner kan ytes hjelp til opplæring i onani, praktisk hjelp til personer som ønsker å ha samleie med hverandre – og at pasienter kan få hjelp til å kontakte en prostituert. Senil demente er her nevnt på lik linje med psykisk og fysisk funksjonshemmede. Det finnes også danske pleiehjem som tilbyr pasienter å se pornofilm, og det påstås at dette har gjort mange av dem roligere – noe som igjen har gitt redusert medisinering. Ann-Mari Volden framla dette for pleierne og pleieassistentene hun intervjuet. Reaksjonene blant dem var blandet. – Flere påpekte at dette med redusert medisinering var interessant, og at det burde undersøkes nærmere. Samtidig var de fleste redde for at slike regler og praksiser i enda sterkere grad ville gjøre dem til seksuelle vesener i pleiepasientens øyne.

Volden mener det er et åpent spørsmål hvorvidt seksualitet er en menneskerettighet. – Selv har jeg kommet til at et aktivt seksualliv ikke kan være en menneskerettighet. Jeg mener at man ikke kan kreve at andre skal tilfredsstille egne seksuelle ønsker mot betaling eller belønning, understreker hun.

Rettighetskollisjon

– Pleierne jeg intervjuet fortalte at det var mye annet de gamle ytret behov for, som noen å snakke med, noen å spille kort med, noen som kunne holde dem med selskap. Jeg tror ofte dette er mer påtrengende behov, sier Ann-Mari Volden. Samtidig løser ikke det rettighetskollisjonene som kan oppstå mellom pleietrengende og pleiere i forhold til seksualitet.

Institusjonen er hjemmet til mange eldre pleietrengende og handicappede. – Eldre mennesker har rett til privatliv og til muligheter for seksualliv, samtidig har de ansatte rett til en arbeidsdag fri for seksualisering, mener Volden. Hvordan skal man så løse dette? – Jeg tror det er viktig med mer åpenhet og mer profesjonell faglig og offentlig diskusjon, sier hun. – Så lenge dette ikke gjøres, fortsetter tabuiseringen og privatiseringen av problemet. Kanskje er det en ide å utarbeide felles retningslinjer for hvordan uønsket seksuell oppmerksomhet skal håndteres. Slik vil ferske pleiere bli mer forberedt på hva som kan skje og de vil få noe å forholde seg til. – Dessuten er det skjedd en del endringer til det bedre allerede. Enerom økte muligheten for privatliv. Pleierne fortalte at før kunne de eldre få kjeft hvis de ble forstyrret mens de onanerte. Nå trekker pleierne seg som regel stille tilbake og kommer igjen seinere – når det passer bedre.