Sjelegranskeren Helga Eng

Nylig disputerte Lønnå med en avhandling om professoren, forskeren og lærerinnen: Helga Eng. Psykolog og pedagog i barnets århundre.

Eng var blant de som gikk foran og brøytet vei for kvinners muligheter til en akademisk karriere. Det var på ingen måte omkostningsfritt.

Hun var ’typen på en kvinnelige professor’, mente filosofen Arne Næss.

– Næss har ikke forklart nøyaktig hva ’typen på en kvinnelig professor’ var, påpeker Lønnå.

– Men det er vel ikke vanskelig å tenke seg at følgende karakteristika kunne inngå: ugift, sped stemme, lange skjørt, hårknute, briller og ganske distre. En man kunne smile litt av.

Vokste opp i skolestue i Rakkestad

Men denne kvinnen var mye, mye mer enn det.

– Helga Eng var skaperen av den pedagogiske psykologien i Norge, understreker Lønnå.

Det var på ingen måte gitt at det skulle gå slik. I motsetning til mange andre foregangskvinner i akademia, var Helga Eng fra små kår, født i Rakkestad i Østfold i 1875 – nesten ti år før jenter fikk adgang til å studere ved universitetet.

– Hun var den fjerde i en søskenflokk på åtte, og den eldste jenta. Moren døde da hun var 11 år, og deretter var husholdet og småsøsknene mye Helgas ansvar, forteller historikeren.

Faren var lærer, og Helga vokste opp i skolestua hans.

– Hun ble fanget av det som foregikk der, av bøkene og av kunnskapen. Likevel fikk hun ikke fortsette på middelskole. Hun var jente og det var bruk for henne hjemme.

I stedet ble det lærerskole, eller lærerseminar, som det het den gangen – fra Helga var 18 år. Hun klarte opptaksprøven, til tross for manglende middelskole.

Lærerinne med doktorgrad

Deretter ble det jobb som lærerinne, først i Lier, så i Moss og til slutt på Lakkegata skole i Oslo. Underveis rakk frk.Eng også å ta middelskole og artium som privatist.

– Lærererfaringen ble grunnlaget for videre studier og forskning. Hun ville forstå barna og deres forutsetninger bedre – slik at undervisningen kunne bli bedre, sier Lønnå.

I 1903 førte det til Immatrikulering ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania. Hun hadde ment å studere filologi.

– Men en dag satt hun på en forelesning og hørte nevnt en bok skrevet av en tysk forfatter og fysiolog, Wilhelm Preyer: Barnets sjel. Iaktagelsen av menneskets åndelige utvikling. Hun skaffet boka på Universitetsbiblioteket og leste den – på tysk. Det ble skjellsettende. En måned seinere skrev hun til familien og fortalte at hun ville studere pedagogikk, forteller Lønnå.

– Interessen for barn var sterkere enn interessen for litteratur.

Det ble barnespsykologi, med alminnelig pedagogikk og psykologi ved siden av. I psykologi var doktorgraden eneste mulighet til formell vurdering etter forberedende prøver, og faget var den gangen en disiplin innenfor filosofi - så det ble doktorgrad i filosofi.

 Hvite ekorn med tre bein

– Men helt fram til 1916 var hun også lærerinne, understreker Lønnå.

Hun sluttet ikke å undervise, og det var kvinner i Lærerindeforbundet, som ble til etter at lærerinnene i 1911 brøt med Norsk Lærerforening, som var henne fremste støtte.

Dessuten likte hun svært godt å undervise og hun brukte klassene sine som ’laboratorium’. Hun noterte og observerte; Hvilke ord og begreper elevene skjønte og hvilke de ikke forsto. Hvilke spørsmål de stilte. Hvordan de noen ganger hadde feil forestillinger om ting, som at et ekorn var et hvitt dyr med tre bein.

– I hennes prøveforelesning for doktorgraden understreker hun at det er viktig å møte barna ut fra deres forutsetninger, ta hensyn til deres utviklingsstadie og ikke servere ord og uttrykk de ikke skjønner. I arbeidet med avhandlingen, testet hun barn systematisk. Hun kartla og analyserte deres språkutvikling, hvordan de brukte og oppfattet abstrakte begreper. Dette hadde blant annet utgangspunkt i et møte med en 14 år gammel jente på Lakkegata skole som hun så som svært intelligent, men som likevel ikke skjønte abstrakte begreper. Hun blandet for eksempel ’anrette’ og ’henrette’, påpeker Elisabeth Lønnå.

Helga Eng disputerte med avhandlingen: Abstrakte begreper i barnets tanke og tale. Året var 1913, det året kvinner fikk alminnelig stemmerett her til lands. Hun var den tredje kvinnen som tok doktorgrad i Norge.

Seinere (1926) ble det også bok basert på observasjon av niesen Mette Margrethes tegninger: Barnetegning. Fra første streken til farvetegningen.

– Ungdommens sjel

Den ferske doktoren i filosofi ville gå videre fra barnepsykologi til ungdommens sjel. Lønnå beretter at det i 1920-årene var en europeisk oppblomstring av interesse for ungdom og ungdomspsykologi.

– Det som vekket størst interesse hos Helga Eng var arbeidet til den tysk-østerriske og jødiske psykologen Charlotte Bühler, forteller historikeren.

Bühler studerte unge menneskers litterære og kulturelle produkter, hun observerte dem i naturlige omgivelser og studerte deres dagbøker. Særlig ved hjelp av det siste kunne man få innsikt i deres indre liv, mente hun.

– Dette vekket Helga Engs interesse, og hun bestemte seg for å gjøre en slik undersøkelse, forteller Lønnå.

Rolf Rimes dagbok

Eng annonserte etter skriftlig materiale laget av barn og ungdom – men endte opp med dagboken til en av sine egne studenter ved det pedagogiske seminar: Lars Reinton fra Hallingdal. Reinton mente i barndommen at han skulle bli bonde, men han hadde intellektuelle interesser og dro til Oslo for å studere.

I 1935 ga Eng ut boken Rolv Rimes Dagbok. Fra det 10. til det 24. år. Dagboka ble trykket nøyaktig slik den var skrevet, med skrivefeil, tegninger, små dikt og historier.

Mellom dagboknotatene hadde Lars Reinton fått anledning til å kommentere sitt eget minnemateriale, og i veiledningen til boka gjennomgikk Helga Eng ungguttens utvikling.

– I dag ville det ikke vært særlig oppsiktsvekkende, men den gangen var det ikke forsket på ungdomstida, sier Lønnå.

Eng skrev i realiteten om puberteten – for første gang på norsk, eller overgangsalderen, som denne perioden ble kalt.

– Boka fikk stort sett fine kritikker og god mottakelse, men Eng ble kritisert for å ikke bruke psykoanalyse i sine vurderinger av dagbokmaterialet. Selv reagerte Helga Eng mot Freud, som hun mente påførte barn voksnes synsvinkler. Hun var mer interessert i hvordan en integrert personlighet ble formet gjennom overgangsalderen, enn hun var av dybdepsykologi. Jeg synes imidlertid det kunne være spennende om noen i dag hadde gjort en dybdepsykologisk analyse av Rolf Rimes dagbok, sier Lønnå.

Gutter og jenter er like intelligente

Før krigen ble fire kvinner utnevnt til professorer her til lands. Helga Eng søkte to professorater i 1922, men fikk ingen av dem.

– Det var klare forbigåelser, mener Lønnå.

I 1938, ble hun Norges første professor i pedagogikk.

Hva mente hun så om kvinnesak?

– Flere har sagt til meg: Hun var jo ikke feminist. Men hun skrev om kjønn på en feministisk måte, understreker Lønnå.

– Hun var blant annet opptatt av at jenter og gutter var like intelligente, og uttalte seg sterkt kritisk om psykologiske tester og avhandlinger som viste det motsatte. Fikk man slike resultater var det forskningen – ikke jentene – det var noe feil med, som for eksempel at jenter ble gitt oppgaver gutter hadde bedre forutsetning for, som å tegne menn og uttale seg om racerbiler.

Ut av pensum

Det ble etterhvert et eget Pedagogisk forskningsinstitutt, og i 1948 gikk Helga Eng av som professor her – allerede tre år over aldersgrensen for menn.

Hun ble hedret og priset, blant annet med St.Olavs orden av første klasse.

Men i slutten av 1950-årene var hennes verker allrede borte fra studentenes pensum. Hvorfor ble det slik? spør Lønnå.

I 1950-årene ble kvantitative metoder det dominerende, etter amerikansk mønster. I psykolgi og pedaogisk psykologi fikk atferdspsykologi stor betydning, og intelligenstesting, faktoranalyse og statistikk kom til å få høy forskningsstatus, skriver Lønnå. Idealet var den objektive, nøytrale forskning.

Helga Eng hadde også jobbet med eksperimentelle metoder og kvantitative data.

– Men hun var ingen positivist, sier Lønnå.

– Hun var kritisk ovenfor testforskningen, fordi hun mente den ga utilstrekkelig og overflatisk innsikt i menneskets psyke. Derfor brukte hun historisk-biografisk og hermenautisk metode i tillegg. Framfor alt var hun opptatt av dagbokforskning og forskning i barn og unges skapende produkter. Det var greit med kvantiative data, men det måtte tenkes i tillegg, mente Eng. Hennes motstandere avviste tenkningen ved å stemple den som spekulasjon, sier Lønnå og legger til:

– Den tradisjonen Helga Eng sto i stammet fra det tyske – noe som ble skydd etter krigen. Og denne avvisningen gjaldt også vitenskapelig arbeid som ble forfulgt under nazitiden, nettopp fordi det utgjorde et demokratisk alternativ.

Vandrehistoriene

– Det går mange historier om Helga Eng, påpeker Elisabeth Lønnå.

På den ene siden ble hun omtalt med stor respekt. I en alder av 70 år, holdt hun forelesninger blant annet om fantasiens utvikling hos de unge. Det ble sagt at hun leste 12 – 14 timer pr. dag, og hun delte villig sin innsikt med studentene.

Samtidig ble hun omtalt som beskjeden – nesten sky, som ganske skarp og formell.

– Liten, nærsynt og med side skjørter entret hun forelesningsrommet, tok plass bak kateteret – og leste fra sine blyantskrevne manus, skriver Lønnå. Videre at Eng gikk for å være en oppmuntrende, men kritisk veileder, og at hun var beryktet for å stille sine eksamenskanditater ’merkelige’ spørsmål, som ’hva tar man til en pike på 16 år?’. Svaret skulle være: ’hensyn’.

– Historier som denne var til stor skade for hennes omdømme. Og snakker man med folk som ’vet noe’ om Helga Eng er dette ofte det eneste de vet, sier Lønnå.

Om seg selv

’Menneskets intensjonalitet, dets vilje og interesser, er avgjørende i livet’, skrev hun i innledningen til Rolv Rimes dagbok. Hva er det med kvinner som mot alle odds går foran på sine områder.

– Hun hadde en uro i seg som alltid drev henne videre, skriver Elisabeth Lønnå.

Hun sluttet aldri å tenke og fundere. 79 år gammel leste hun Sartres første store filosofiske verk Væren og intet på fransk, og oversatte det til norsk i seks håndskrevne hefter. Alt for å finne ut hva mon Sartre egentlig mente med begrepene ’frihet’ og ’valg’.

I sin selvbiografiske artikkel i boka Psykolog og psykologer i Norge skriver Helga Eng, 84 år gammel, om seg selv: ’Hennes ønske for den nærmeste fremtid er at resten av dette århundre må være, ikke krigens, men barnets århundre.’