Velferdsstaten ingen enkel sak

 Gjennom en rekke enkeltartikler gis det i boka en sammenfattende sosiologisk beskrivelse av Norge. Og det blir raskt klart at her er få enkle og entydige sammenhenger.

Rekordhøy yrkesdeltakelse - mye deltid

Forrige utgave av Det norske samfunn kom i 1986, og siden den gang har en ny kvinnerolle vokst fram, slår Lise Kjølsrød og Ivar Frønes fast innledningsvis.

– Hva har endret seg?

– Vi har ikke fått en helt ny kvinnerolle, presiserer Kjølsrød. – Men det mønstret som avtegnet seg i 1986 er blitt etablert: det vanlige i dag er at kvinner i likhet med menn har så godt som livslange karrierer i lønnsarbeid.

Tallene forteller at 82 prosent av alle kvinner mellom 25 og 54 år er sysselsatte, sammenlignet med 89 prosent av mennene i samme alderskategori. Sammen med sine skandinaviske medsøstere ligger norske kvinner på topp i verden, i yrkesdeltakelse. Samtidig framgår det av Gunn Elisabeth Birkelund og Trond Petersen sin artikkel at 40 prosent av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid, og at Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder i vesten. Det vil si at kvinner og menn er konsentrert i ulike deler av arbeidsmarkedet.

– Nesten halvparten av kvinnene jobber i offentlig sektor, mens det blant menn er et flertall som jobber i privat næringsliv, påpeker Kjølsrød.

Yrkesvalgene er også forskjellige. Kvinner utgjør omlag 90 prosent av alle barnehagelærere, sykepleiere og annet pleiepersonell, mens menn har et tilsvarende flertall blant industri-, bygge- og anleggsarbeidere.

Kvinnevennlig eller kvinnefelle?

Statsviteren og feministen Helga Hernes beskrev i sin tid den norske velferdsstaten som den kvinnevennlige staten. Men Birkelund og Petersen peker i sin artikkel på at velferdsstaten også er kjønnskonservativ, i den forstand at en rekke velferdsordninger bygger opp under mor-barn-relasjonen.

– Kan det være slik at velferdsordninger og rettigheter er så mange at de sinker særlig unge kvinner i arbeidslivet, fordi de betraktes som potensielle mødre med mye fravær?

– Vi vet ikke nok om hvordan dette er til å trekke bastante konklusjoner. Det krever i såfall at vi går inn på flere yrkesområder og ser om kvinners faktiske eller forventede fravær i småbarnsperioden sinker dem i karrieren. Min påstand er at omsorgs- og permisjonsordninger virker mer positivt enn negativt i forhold til å kunne kombinere lønnsarbeid og familie, understreker Lise Kjølsrød.

Fra 2,9 til 1,6

Arnlaug Leira skriver i sin artikkel at barnehageutbyggingen kom seint til Norge. Midt på 1970-tallet hadde bare 7 prosent av førskolebarna plass i barnehage, til tross for at 45 prosent av småbarnsmødrene var yrkesaktive. Den gang var det lite som minnet om dagens konkurranse partiene imellom om å være best i barnehagepolitikken. Kvinnekamp og likestillingskrav har helt klart bidratt til flere barnehager og lenger foreldrepermisjon, men Kjølsrød mener dette ikke er eneste årsak til at barne- og familiepolitikken har blitt en toppsak.

– Demografi og barnetall har også hatt betydning, understreker hun.

Tidlig i 1970-åra var det såkalte fruktbarhetstallet 2,9 (antall barn pr. kvinne). Midt på 1980-tallet hadde dette sunket til 1,6. Resten av Europa opplevde en tilsvarende utvikling. Synkende fruktbarhetstall i denne delen av verden oppfattes gjerne som negativt fordi det skaper ubalanse mellom generasjonene, det vil si mellom de som skal finansiere pensjonene og de som skal motta dem.

– Forskerne kunne den gang ikke si med sikkerhet at bedre tilbud om barneomsorg og permisjonsordninger ville gi flere barnefødsler, men de kunne jo heller ikke utelukke det. På 1990-tallet økte fruktbarhetstallet i Norge til rundt 1,8 - 1,9 – i motsetning til hva det gjorde i land som Italia og Spania. Nå har det gått litt ned igjen her til lands. Men mange, også forskere, forklarer utviklingen i Norge med den økte satsingen på barnehageplasser og foreldrepermisjon, sier Kjølsrød

Bærekraftig velferdsstat

Hun presenterer i sin artikkel, ’En tjenesteintens velferdsstat’, tall som viser at antallet sysselsatte i velferdsstaten har vokst voldsomt de siste tiårene. I 1985 var det for eksempel 205.000 ansatte i helse/sosial – og omsorgstjenesten i norske kommuner. Ti år seinere (i 1995) var dette økt til 300.000. Slik var det langt fra opplagt at det ville gå. Seint på 1980-tallet sleit Norge – og nabolandene med høy arbeidsledighet og nedskjæringer i velferdsordninger. Da spådde enkelte forskere at det ville bli langt mellom nye velferdsprogrammer i framtida, de mente at den nordiske modellen hadde havarert og at den bare var økonomisk bærekraftig så lenge det var rask økonomisk vekst og full sysselsetting.

– Utviklingen viser at spådommene ikke slo til. Antallet ansatte i offentlig sektor har vokst voldsomt siden den gangen – og nye reformer, som skolestart for 6-åringer, er gjennomført. De nordiske landene har åpne økonomier og eksportorienterte vekstmodeller som er relativt godt tilpasset konjunktursvingninger. I tillegg er sjølsagt Norge i en særstilling med oljepengene. Samtidig tror jeg den viktigste årsaken til at velferdsstaten har vist seg bærekraftig over tid, er at flertallet av velgerne vil ha den, understreker Kjølsrød – og legger til:

– Det som truer velferdsstaten er om folk blir misfornøyde med tjenestene. I dag finnes ikke den samme tillit til staten som før, folk har mer utdanning, de stiller mye større krav, og de har penger til å kjøpe private tjenester dersom de ikke er fornøyde med tilbudet som gis.

Kompetansekrav tilpasset store forhold

Selve begrepet velferdsstat er faktisk litt misvisende. Tilbud om omsorg og utdanning gis i stor grad lokalt, i velferdskommunene. Men desentralisering er ikke problemfritt; pengene strekker ikke alltid til og gjennomføring av sentralt vedtatte reformer kan være komplisert. I tillegg mener Lise Kjølsrød at kravene til hva som er å regne som et ’godt tilbud’ på flere områder er blitt så kompliserte og krevende – og så basert på spesialkunnskap og høyteknologi – at små kommuner ikke har mulighet til å følge opp. Hun bruker barnepsykiatrien som ett eksempel.

– Det er begrenset hva en liten kommune har å stille opp med for å fylle kravene til god behandling på dette området. Så de sender ungene ut av lokalsamfunnet. Likevel er det fortsatt den enkelte kommune som har ansvaret for barna.

Et annet eksempel er fødselsmedisinen.

– I Norge er vi sterkt influert av amerikansk fødselsmedisin, som er basert på store sykehus og fødeklinikker. Alle kriteriene for hva som er et godt tilbud er farget av disse ’gigamodellene’.

Samtidig går kvinner i distrikts-Norge i tog for å få beholde sin fødestue. Et tilbud mange eksperter på området mener ikke er trygt nok. Det diskuteres sjelden hvem som har satt kriteriene for hva som er trygt og godt, sier hun.

– Er det umulig for små lokale tilbud å overleve med de kravene som stilles til teknologi og ekspertise?

– Nei, det er ikke umulig. Det finnes eksempler på små lokale fødestuer som er kommunelegens eller den lokale jordmorens hjertebarn, og som fungerer meget bra. Men å få til dette krever både mye oppfinnsomhet, mye innsats og mye mot. Derfor avhenger det i stor grad av lokale ’entreprenører’ som er villige til å handle og til å ta makt. De vet at dersom noe går galt en gang, vil de bli svært nøye gransket, kanskje mer nøye enn om noe går galt på et stort sykehus. Derfor er det lett å si at dette med fødestuer er ikke vårt bord, det får noen andre ordne.

– Hvorfor er folk i dette lille landet så opptatt av lokale tilbud?

– Jeg tror det blant annet har sammenheng med den sterke posisjonen både distriktslegen og lokale jordmødre har hatt. De var ofte institusjoner i lokalsamfunnet og har etterlatt seg en solid arv både blant folk og innad i medisinen, understreker Kjølsrød.

Kunnskapsregimer

Hun er opptatt av den tjenesteintensive velferdsstatens yrker og kunnskapsregimer. For mellom disse foregår en stadig kamp om makt. Mellom kvinnedominerte profesjoner som sykepleiere og hjelpepleiere, men også mellom kvinner og menn – som når jordmødre og leger strides om hva som er best for fødende kvinner. Det kunnskapsregimet som vinner fram, vinner også kampen om definisjonen av virkeligheten og hva som er problemer. Men hvem som vinner og hvordan, varierer.

– Alle kunnskapsregimer er dynamiske, understreker Kjølsrød.

– Det er for eksempel ingen tvil om at fødselsmedisinen endret karakter som en følge av krav fra den internasjonale kvinnebevegelsen på 1970- og 80-tallet. De soveværelse-lignende fødestuene på en del sykehus var en måte å møte mange kvinners og jordmødres ønske om mindre høyteknologi på fødestua.

Men så går tiden, det kommer ny teknologi – som mulighet til epiduralbedøvelse – og dermed også krav om å få dette tilbudet flest mulig steder, noe det trengs leger for å få til. Og nå er det siste nye akupunktur – noe jordmødrene synes mest positive til.

– Jordmødre er mer åpne for et bredere spekter av hjelpemidler og lavteknologiske fødsler. Legene vil gjerne ha mer medisinsk teknologi. Jordmødrene er orientert mot det normale. De påpeker at lang de fleste fødsler foreløper normalt, da trengs ikke så mye teknologi. De få som virkelig trenger særskilt bistand, greier de å skille ut før fødselen – mener de. Men legene er ikke enige.

– Er ikke det litt rart?                                               

– Nei, legene er orientert mot patologi mens jordmødrene er orientert mot det normale, sier Kjølsrød.

I velferdsstaten er ikke alle sammenhenger slik du umiddelbart tror.