Entreprenør - en upassende jobb for en kvinne?

Ljunggren har som del av sitt doktorgradsarbeide anvendt norske og internasjonale spørreundersøkelser foretatt blant entreprenører. I tillegg har hun sammen med kollegaer intervjuet 23 norske og britiske entreprenører og deres samlivspartnere. Hun fant at kvinner og menn har om lag de samme forventningene til det å bli entreprenør, at det er et visst frafall av kvinner i forberedelsesfasen til å starte bedrift, men ikke mellom forberedelse og oppstart. Kvinner som blir entreprenører er utstyrt med om like mye sjøltillit som menn, og omgivelsene synes å betrakte dem som like ’gode’. Forskjellene blir til før bedriftsoppstarten. Det er rett og slett færre kvinner enn menn som aktivt ønsker å bli entreprenører. Som regel stopper forskningen på entreprenørskap ved den konstateringen. Men Elisabet Ljunggren stoppet ikke.

– Det er nyttig å betrakte kjønn som variabel på lik linje med andre demografiske kjennetegn ved et individ. Da finner du ut at kjønn har betydning for entreprenørskap. Men du finner ikke ut hvorfor. For å finne ut hvorfor trengs en mer kompleks forståelse av kjønn. Kjønn må betraktes relasjonelt og sees i en sosial sammenheng, som sosialt konstruert, påpeker Ljunggren.

Tradisjonelle utdanningsvalg

Hva betraktes som passende for jenter og gutter – for eksempel. Svaret kan blant annet leses ut av statistikk som viser norske skoleelevers utdanningsvalg; mens gutter blir elektrikere, snekkere og bilmekanikere – blir jenter hjelpepleiere, barnehageassistenter og blomsterdekoratører. Det finnes nesten ingen jenter som går videregående skole for å bli elektrikere, og nesten ingen gutter som er der for å bli hjelpepleiere. Slik har det alltid vært. Slik er det fortsatt.

– Utdanningsvalgene gjør at jenter og gutter havner i ulike bransjer. Svært mange av bransjene jenter ender i regnes som lite nyskapende, sier Ljunggren.

– Kvinner utdanner seg i stor grad til jobber i offentlig sektor. De blir sykepleiere, hjelpepleiere og lærere. Menn derimot utdanner seg til privat sektor. Der lærer de seg logikken knyttet til å drive bedrift i et privat marked. En ansatt i offentlig sektor forholder seg ikke på samme måte til dette. Noe jeg mener betyr mye for lysten til å starte på egen hånd, understreker hun.

Ljunggren mener de tradisjonelle valgene skyldes at forståelsen av kjønn ikke har endret seg så mye, selv om samfunnet er blitt mer likestilt. Våre forestillinger om hva som passer for kvinner og hva som passer for menn er seiglivet.

– Og i Norge regnes gründer - virksomhet for å være en svært maskulin aktivitet. Faktisk så maskulin at mange menn heller ikke føler seg hjemme i det.

Flere motiver for å bli entreprenør

Tenker du gründer, er neste tanke kanskje Kjell Inge Røkke. Men han er langt fra typisk. Svært mange entreprenører velger ikke denne posisjonen for å tjene store penger eller skape ny vekst i Norge.

– Mange er rett og slett ute etter å leve det gode liv, forteller Ljunggren. Særlig er det mange av de norske kvinnelige entreprenørene som plasserer seg i denne kategorien, og som starter det hun kaller mikrobedrifter.

– De finner ut at det å bli eier av egen arbeidsplass er en fleksibel måte å kombinere lønnsarbeid og familie. Det kan være en kvinne som flytter arbeidsplassen hjem slik at hun kan være der når ungene kommer fra skolen, eller det kan være en som starter bedrift på halvtid for å få det til å fungere sammen med andre gjøremål, sier hun. Disse motivene kolliderer med den allmenne oppfatningen av hva en entreprenør er, oppfatninger som gjorde at man lenge ikke fikk støtte fra SND (Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond) til annet enn heltidsbedrifter.

– Poenget mitt er at entreprenørskap er sammensatt, og at det ikke kun handler om det økonomisk rasjonelle eller ønske om å skape vekst og velferd i landet. Økonomisk logikk alene avgjør ikke om man blir entreprenør.

Smått er trygt

Bedrifter som er middels store i Europa betraktes som store i Norge, og Ljunggren mener mange av de som har vekstpotensial ikke vil vokse. Det kommer av at kontroll ofte ansees som viktigere enn mulighet til å ekspandere. Noe som igjen har sammenheng med at bedrift og hushold er tett sammenvevd for mange entreprenører, særlig er dette vanlig når entreprenøren er en kvinne.

– Å ansette noen betyr å måtte forholde seg til et omfattende og krevende regelverk. Det innbærer administrativt arbeide som tar tid fra produksjon, og noen spør – vil den nyansatte være like ivrig som meg? Hvis de får inn en arbeidstaker som viser seg ikke å fungere, kan det velte hele bedriften, sier Elisabet Ljunggren. Da er det bedre å ikke ta sjansen på vekst.

Faste kunder er kapital

– Myndighetenes snakk om nyskaping handler stort sett om behovet for teknologiske nyvinninger, noe som er for snevert. For nyskaping handler også om kunnskaps- og servicebedrifter, understreker hun.

Kvinnelige entreprenører har ofte ideer knyttet til service og kunnskap. Noen få lykkes ikke bare med å realisere en arbeidsplass for egen del, de vokser seg store også. De blir unntakene som bekrefter regelen.

Elisabet Ljunggren har den siste tida fulgt en bedrift i Bodø: 7. himmel. De selger parfymeartikler, men driver også aromaterapi, spa og hudpleie. En typisk kvinnebedrift med ett viktig unntak: 7. himmel har 12 ansatte. De er med andre ord en ganske stor norsk bedrift. Et annet unntak er frisørkjeden Nikita etablert av Inger Ellen Nicolaisen.

– Det hun har gjort og måten hun har gjort det på, er i dobbelt forstand nyskapende, mener Ljunggren.

– Nikita har ekspandert gjennom franchising. Det innebærer at du som bedriftsleder leier og tilpasser deg et forretningskonsept og en forretningside. Din salong er inkludert i innkjøp og markedsføring i selskapet, og kan ikke selge andre typer produkter. Du driver din egen butikk eller salong, men innenfor en ramme. McDonalds er et annet eksempel på franchising. Vi burde i større grad se potensialet i dette, understreker hun. Vanligvis får man lån til etableringer med utgangspunkt i materielle verdier. Men en del servicebedrifter har de ansatte og deres kunnskap som sin fremste kapital, enten dette er faglige flinke er frisører, språkvaskere eller historikere. Et problem er å fastsette verdien av den immaterielle kapitalen.

– Mange slike serviceselskaper sliter med å bli tatt alvorlig. De har ofte lite såkalt egenkapital, fordi verdien av faste kunder for eksempel, er vanskelig å få fram i en årsmelding. Et kunnskapssamfunn kan ikke fortsette med en så snever definisjon av kapital, påpeker Ljunggren.

Et spørsmål om makt

Så kan man si; hvis kvinner ikke vil være entreprenører eller elektrikere eller snekkere, hvorfor bråke med det. Er det ikke greit at de to kjønnene holder på med ulike ting, at kvinner fortsetter å søke hjelpepleie og en jobb i offentlig sektor – og at de overlater entreprenørvirksomheten til gutter? Elisabet Ljunggren synes ikke det.

– For dette handler om makt, innflytelse og mulighet til å påvirke samfunnet, understreker hun.

– Det finnes mye ressurser i næringslivet, og dermed makt. Mye avgjøres i bedriftene og av bedriftene, og i et demokratisk samfunn bør kvinner være godt representert her også. Så lenge de er nesten fraværende på denne arenaen gir det en skjev fordeling av makt. Og så lenge det er slik, er det likestilte samfunnet en illusjon. Dessuten er det et poeng at alle, både kvinner og menn, skal kunne velge fritt – slik er det ikke så lenge noen valg er så ’vanlige’ at det andre nærmest blir umulige.

I tillegg handler det om uutnyttede ressurser. Norge har få entreprenører. Det vanligste argumentet for kvinnelige entreprenører er at de behøves; i distriktene hvor antallet kvinnearbeidsplasser er få og bosettingen går ned, og i landet som helhet etter hvert som vi ikke lenger kan basere oss på oljen.

Start før de blir kvinner

Hennes svar på hvordan få kvinner til å bli entreprenører, er slik:

– Start når jentene er små, før de blir kvinner. Start med ungdomsbedrifter og skolebedrifter – og vis hva det innebærer å være nyskapende. At det ikke bare handler om å finne opp noe teknisk. Si til skolelever at de ikke behøver å bli ansatte i bedrifter – de kan starte sin egen, sier Ljunggren.

Hun mener det er viktig med spesielle tiltak som støtter kvinner; i SND, i fylkeskommer og kommuner, og forteller at enkelte stater i USA har vedtatt regler om at 5 prosent av de offentlige innkjøpene skal komme fra bedrifter ledet av kvinner. Kvotering er med andre ord en mulighet. I tillegg – at man bør anerkjenne servicebedrifter som like viktige som teknologiske. En annen viktig utfordring er å nyansere bildet som skapes av gründeren. Elisabet Ljunggren har sammen med Gry Agnete Alsos, også hun forsker ved Nordlandsforskning, undersøkt hvordan dette bildet tegnes i dag. De studerte Dagens Næringsliv i 5 måneder, og fingransket 117 eksemplarer av avisen. Hensikten var dels å finnes ut hvordan entreprenører ble presentert, dels å finne ut kvinner og menn ble framstilt forskjellig.

– Hvordan noe presenteres i media forteller mye om hva vi legger i det, og hvordan det oppfattes av folk, mener Ljunggren.

Dagens Næringsliv – for ’gutta boys’

Ljunggren og Alsos identifiserte tre ulike entreprenørroller omtalt i avisen; investoren, en som har startet en bedrift og en som driver en bedrift. De fant til sammen 276 oppslag med en av disse kategoriene. I 251 av dem figurerte en mann, i 25 en kvinne. Blant de som kvalifiserer til investor-rollen er det bare to oppslag med kvinner, begge med Celina Middelfart. Kvinnene opptrer hyppigst blant de som driver bedrifter.

Og her er forskjeller i presentasjonen av menn og kvinner.

Anna Synnøve Bye, verftseieren ved Fosen mekaniske verksted presenteres som ’Anna’. Når kvinnene omtales fokuseres det ofte på deres personlige karriere og på hvorfor de valgte en slik karriere. Kjell Inge Røkke er ’Røkke’, og han framstilles i tekst og bilder som den mandige, krevende sjefen. At han og andre menn er sjef stilles det ikke spørsmål ved. Når det er menn i bildet domineres oppslaget av resultater og mål for bedriften. Det innebærer at mennene utsettes for en mer kritisk type journalistikk. Kvinnene ’slipper unna’ med å bli presentert. Hvordan kvinner presenteres avhenger imidlertid også noe av hva slags type entreprenør hun er. Celina Middelfart er investor og framstilles som mektig, til sammenligning presenteres en kvinne som driver hotell og restaurant i Italia, som ’matmor i Italia’.

Små entreprenører omtaltes i liten grad i Dagens Næringsliv i de fem månedene Ljunggren og Alsos undersøkte. De store, med Røkke og Rimi-Hagen i spissen står for en svært stor andel av oppslagene. Avisen fokuserer risikotakerne, de som finnes i aksjemarkedet og de raskt voksende bedriftene.

– De mange småbedriftene som finnes og som representerer den ’normale’ bedriften i Norge synes ikke i Dagens Næringsliv. I stedet presenteres entreprenørene slik vi gjerne vil ha dem, med slik de nesten ikke finnes her til lands – enten det nå er snakk om kvinner eller menn. Avisen har et begrenset uttrykk for hva som er entreprenørskap, og gjenspeiler ikke realitetene slik de er. Dette er avisen for ’gutta boys’, mener Elisabet Ljunggren.

Så er spørsmålet om et slikt bilde av entreprenøren inspirerer flere kvinner - og menn, til selv å bli det.