Av og til får vi inntrykk av at all ungdom tar høyere utdanning. Slik er det ikke. Statistisk sentralbyrås statistikk viser at det i aldersgruppen 19-24 år er om lag 30 prosent som er registrerte som studenter. Noen av de reiser fra småsteder på bygda til byen.
Agnete Wiborg er opptatt av deres fortellinger og måter å snakke om denne reisen på. I intervjuer med 50 studenter i alderen 20-30 år har hun lyttet til hvordan de omtaler sin bakgrunn, hvordan de ser for seg framtida og hvordan de ønsker å framstå. Alle var studenter ved Høgskolen i Bodø, mange av dem kom fra små steder i Nordland og Troms, men resten av landet er også representert i hennes materiale.
Vil ikke gro fast på et trygt sted
Hjemstedet har de aller fleste positive tanker om. Når de har reist ut, er det for ikke å gro fast, for ikke å stagnere og måtte velge det tradisjonelle. Skal man velge annerledes må man bort. Særlig for jentene er dette viktig. En av dem sier:
’Tenk å bli gravid da eg gikk på gymnaset og bli settandes der og så måtte eg jobb på Rimi resten av livet og ha ingenting av utfordringa!…Det e trygt men likevel’
Bygda er et trygt sted, samtidig er den risikabel fordi å bo her reduserer mulighetene til å velge. Utdanning retter på det.
– Utdanningen de tar er deres mobilitetsbillett. Mange tenker at med høyere utdanning er det heller ikke umulig å reise hjem en eller annen gang. Men ved å ta høyere utdanning unngår de ei framtid der de blir sittende i kassa på Rimi med mann og barn, hus og garasje, men uten store muligheter til å velge på nytt, understreker Wiborg. Arbeidsmarkedet i bygda mangler som regel jobbmuligheter i det Wiborg kaller ’mellomsjiktet’, som for eksempel jobber innen administrasjon og saksbehandling. Jobber jenter ofte har i mer urbane strøk av landet. I bygda kan jentene bli lærer, hjelpepleier, arbeide i butikk eller på fabrikk. Men dette har gjerne vært mors valg. Døtrene vil ikke nødvendigvis det samme.
Ubehagelig avstand
Så reiser jentene ut, de velger noe annet – og de opplever at det er blitt en avstand til hjemstedet. De har ikke, i hvert fall når de i tillegg mangler barn og egen familie, så mye å snakke med sine jevnaldrende om. For jentene som blir igjen på bygda kan ha valgt en tilværelse som hjemmeværende eller en marginal posisjon i arbeidermarkedet. Det skaper forskjell mellom jenter som reiser og jenter som blir. De har ulike interesser og ulik livssituasjon. Denne avstanden er ikke alltid lett å snakke om.
– Jentene med høyere utdanning er ambivalente til å karakterisere seg selv på måter som gjør at de framstår som bedre enn ’de andre’. De kan si at det jentene i bygda har valgt sikkert er helt OK for dem, men de vil ikke dette selv. En av de jeg intervjuet hadde jobbet som barnehageassistent og sa at ’hun ville noe mer enn det’. Men hun syntes det var ekkelt å si det sånn, for det ble på et vis å si at hennes valg var bedre. Kontraster i utdanningsnivå er størst for jentene, det gjør det mer ubehagelig for dem å snakke om forskjeller på en måte som kan kobles til hierarkier, forteller Wiborg. Guttene har i liten grad slike kvaler.
– For dem framsto det ikke problematisk å snakke om at de ville opp og fram, påpeker hun.
Dessuten er gutter som reiser og gutter som blir stort sett alle i arbeidsmarkedet. De førstnevnte med sin høyere utdannelse, de sistnevnte med yrkesfaglig utdanning som snekker, elektriker eller lignende. Det gjør forskjellene gutter imellom mindre.
Frirom for guttene, begrensninger for jentene
For guttene som flytter ut oppleves bygda som et fristed, et frirom.
– Noen snakker om at det ikke er så mange politikontroller langs veiene, at de kan dra på jakt, kjøre snøskuter, være i båt, feste. Det er en frihet for guttene i bygdeungdomskulturen, en frihet som de framhever.
Slik er det ikke i samme grad for jentene.
– Jentene som har reist ut vektlegger mer begrensningene i bygda, noe som stor sett er knyttet til barn og etablering. Den friheten jentene snakker om er knyttet til naturen, ikke til relasjoner og aktiviteter de gjør sammen med andre. De tradisjonelle kvinnelige oppgavene representerer ingen frihet for dem, slik menns oppgaver gjør, understreker Agnete Wiborg.
Det gjør at mennene har mer å møtes om, noe som for eksempel gjelder i forholdet far - sønn.
– Om utdanningen sønnen tar skaper avstand til far, er de praktiske arbeidsoppgavene noe de kan møtes rundt. De kan jakte, fiske eller snekre. For kvinnene er relasjonene og samtalen viktigere. De snakker mer med hverandre. Og da blir ulikheter i perspektiver og livssituasjon også tydeligere.
Hun får barn, han hjelper til
Når de kvinnelige studentene skal snakke om begrensninger i livet, handler det ofte om barn og familie.
– Dette er en potensiell begrensning, og flere understreker at de ikke vil ha barn – i hvert fall ikke nå, og ikke på en altoppslukende måte. De vil eie sin egen tid i perioden hvor de tar utdannelse. Dette eierskapet til egen tid mener de opphører med forpliktelser knyttet til barn og familie, sier Wiborg.
Guttene snakker ikke om barn og familie på samme måte.
– De mannlige studentene jeg intervjuet nevner det stort sett ikke, i hvert fall ikke som en potensiell begrensning i arbeidslivet og dagliglivet. Barn er noe kjæresten får, og som de skal hjelpe til med – men uten at de tenker det skal gå ut over noe av det andre de gjør.
Noen av jentene Wiborg intervjuet har barn. De hadde gjerne fått barnet mens de enda bodde i bygda, så brøt de opp og bestemte seg for å reise vekk for å ta utdanning.
Klasseforskjeller
Agnete Wiborg understreker at alt dette er forhold som ikke utelukkende handler om by - bygd, kjønn og generasjonsforskjeller. Det handler også om klasseforskjeller.
– Men klasse er et ord det er vanskelig å bruke i Norge, konstaterer hun.
– Vi snakker heller om ulik kultur og forskjellige livsstiler. Og i en del sammenhenger bruker vi by-bygd-dikotomien i stedet for å bruke klassebegrepet.
Reisen ungdommene foretar fortoner seg forskjellig fra person til person. Noen opplever den som et brudd, andre som en fortsettelse. Noen ser det å være fra bygda som en tilleggskompetanse. De mestrer både bygd og by, og ser det som en styrke.
– Enkelte, særlig de som er fra småsteder i Nord-Norge, har ingen ’lua i handa – innstilling’. De omtaler ikke seg selv som underlegne på noen måte. Tvert imot. De er stolte av hjemplassen. Andre føler at de ikke lenger passer inn noe sted, verken hjemme eller borte. De snakker om seg selv som midt imellom og ingen ting. Hjemplassen er blitt en plass i hjerte, men ikke et sted å bo – mener Wiborg.
Når ungdommene er borte, kan de velge hvilke sider ved bygda de vil framheve.
– Stedet og familien er viktig for disse studentene. Derfor mener jeg ikke det er riktig når enkelte sier at dagens ungdom velger sitt liv uavhengig av tradisjonelle sosiale og kulturelle bindinger. Jeg mener det er en kombinasjon av tilknytning og uavhengighet som avgjør den enkeltes identitet, valg og framtidsønsker,
Alltid underveis?
En ting er helt klart: for studentene Wiborg har intervjuet er det ikke noe mål ’å komme i havn’, å etablere seg og slå seg til ro. De vil være ’underveis’. Enten i bokstavelig eller overført betydning.
– Noen ser det slett ikke som umulig at de en gang vil flytte tilbake til hjembygda, men da til en jobb hvor det er endringsmuligheter og utviklingsmuligheter. De vegrer seg for å si ’nå, er jeg i mål’, forteller hun.
Hun mener denne innstillingen har nær sammenheng med ungdommenes livsfase. De er i en alder hvor det ikke framstår som attraktivt å havne i en etablert posisjon. Samtidig konstaterer de at andre på samme alder er mer opptatt av etablering. I hjembygda har mange av barndomsvennene både jobb og god inntekt. Noen har også ektefelle, barn og hus.
– Hvis de som reiste og de som ble møtes om noen år vil de kanskje ha mer til felles. Likevel vil de representere forskjellige deler av den norske virkeligheten, mener Wiborg. Kanskje vil de som har tatt høy utdannelse også da være opptatt av bevegelse, utferdstrang og av at valgene de gjør ikke er endelige. De har jo sjansen til å velge på nytt. De har løst sin mobilitetsbillett.