Hey baby…

I 2002 sendte nordmenn (og kvinner) over to milliarder tekstmeldinger. Lin Prøitz har i sin hovedoppgave i medievitenskap studert om lag 1000 meldinger. Ni jenter i sekstenårsalderen kopierte og videresendte i et tidsrom på noen dager, sine egenproduserte og mottatte tekstmeldinger til henne. I tillegg har Prøitz ved hjelp av gruppeintervjuer med de samme ni jentene, bruk av nettverkskart og spørreskjema, kartlagt hvordan de unge brukerne innlemmer en ny teknologi i sin hverdag - og i hvilken grad slike teknologiske overgangs- og brytningsprosesser har betyning for nye artikulasjoner av kjønn.

 'Heidi' og 'Håvard'

En av samtalene hun analyserer foregår mellom ’Heidi’ og ’Håvard’. De har en ’seksuelt-romantisk forhandling’ på gang. Prøitz på sin side er ute etter hvordan kjønn kommer til uttrykk via SMS-tekstene de sender. I hvilken grad de bekrefter kjønnskonvensjoner og ikke minst; i hvilken grad de bryter med dem.

’Hey baby’, åpner ’Håvard’, før han fyrer løs med spørsmål om ’Heidis’ forhold til ex-kjæresten. Prøitz leser ’hey baby’ både som uttrykk for den kameratslige og direkte tonen i SMS-sjargongen, og som at 'Håvard' inntar en tradisjonelt maskulin posisjon. Det kan også være en invitasjon fra 'Håvard' til 'Heidi' om å iscenesette seg som erotisk aktiv part. Deretter veksler ’samtalen’ dem imellom. Samtidig varierer det hvem som posisjonerer seg ’under’ hvem. I dette ’kjønnspillet’ er det en stadig veksling mellom ulike tradisjonelt feminine og maskuline posisjoner, uavhengig av den enkeltes fysiske kjønn, men også i perioder uavhengig av den andres inntatte posisjon. At den ene inntar en maskulin posisjon forhindrer ikke at den andre også gjør det. Underveis snapper ’Heidi’ begrepet ’baby’, gjør det til sitt – og bruker det i tiltalen av ’Håvard’.

– Det dreier seg kanskje mer om maktposisjoner enn det dreier seg om kjønn. De veksler mellom å innta den mektigste posisjonen, understreker Prøitz.

Kjønn, ikke noe naturlig

– Hva er kjønn? spør hun.

Er det noe vi blir født med som en stabil iboende egenskap, eller er kjønn noe som konstrueres i relasjoner med andre mennesker? Eller er det kanskje begge deler?

– I analysen av kommunikasjonen mellom ’Heidi’ og ’Håvard’ ser vi at kjønn ikke er noe som defineres ut ifra seg selv som et indre forhold, men snarere noe som produseres gjennom praksiser, skriver hun. Prøitz forstår kjønn og seksualitet ikke som væren, men som gjøren.

– Kjønn konstrueres i daglig sosial interaksjon med andre mennesker, der særlig språket – og den virkelighetsforståelsen det skaper - er viktig, understreker hun. Og viser blant annet til at ’feminiteter’ og ’maskuliniteter’ ikke er egenskaper som eies av kvinner og menn, men posisjoner som kulturelt er blitt koplet til kvinner og menn. De kan med andre ord prinsipielt inntas av hvem som helst. Kjønn er ikke noe vi er født med, det er snarere noe vi utøver. Men for å bli forstått må kjønnsuttrykket i selvframførelsen være kulturelt gjenkjennelig for andre. Det innebærer at endring er en treg prosess, som like fullt er mulig. Kjønnsuttrykkene kan forhandles om og er åpne for forandring.

– Kjønn er ikke noe man har eller er. Kjønn er en praksis eller ’gjøren’. Mitt mål i denne studien har vært å få fram bruddene med tradisjonelle kjønnskonvensjoner, å få fram mangfoldet, variasjoner og nyanser, understreker Lin Prøitz.

Og viser til at språk kan sees som en personlig måte å praktisere maskulinitet og femininitet på, enten i overenstemmelse med eller i motsetning til konvensjonene.

Hva er det så som skaper endring, hva beveger kjønnet?

Skrur aldri av

Teknologi kan bidra.

For noen av jentene er mobilen som en del av kroppen. En av dem føler seg like funksjonshemmet uten mobil som hun gjør når hun mangler briller. En annen har mobilen øverst på lista over ting hun ville redde i tilfelle brann. En tredje skrur av kun ett sekund – når hun skifter batteri. Mobilens verdi handler i liten grad om dens ytre, det vil si dens hardware, mener Prøitz. Det er noe ’innvending’ som gjør den så umistelig. Først og fremst at den fungerer som en sosial fjernkontroll. Ved hjelp av den er jentene tilkoblet kjæreste, fjerne og mer nære venner, festinvitasjoner og andre som trenger noen å snakke med.

Tekstmeldinger mottas hele døgnet. Sein kveld, natt og tidlig morgen inkludert. Det er ikke mulig å ikke forholde seg til de etablerte SMS-konvensjonene; er mobilen med i hånda, lomma, veska, på nattbordet eller badet forventes det at man er tilgjengelig umiddelbart. ’Jenny’, ei jente som synes denne tilgjengeligheten kan være et ork, har funnet sin løsning på det; hun tar ikke telefonen med seg. Slik oppnås ’mobil løsrivelse’. Å ha med telefonen og så la være å svare på anrop, er nærmest utenkelig.

– Det er lite rom for at du drøyer med å svare. 15 minutter er ikke akseptert, sier Prøitz.

Den som tekstes er jo der, uten å være der fysisk. Tekstmeldingskommunikasjonen klapper sammen hvis mange glemmer å svare, eller rett og slett lar være. Responsen og vekslingen er nøkkelen til det sosiale limet, slik det var med brevveksling på Alexander Kiellands tid, påpeker Lin Prøitz. Med et mulig unntak for 'kjærlighetsmeldinger'. Her må det konstrueres og tenkes nøye (i hvert fall i flere minutter) – slik at det som sies faktisk harmonerer med intensjonen. For vel kan det som sies via SMS bortforklares, men slik kommunikasjon kan være risikabelt også. Meldinger fra spesielle personer er det flere av jentene i undersøkelsen som sparer på, lenge – i sitt arkiv.

– Her er andre muligheter enn jeg trodde. Flørt via tekstmeldinger er et spill mellom ungdommene. Det kan være mindre forpliktende enn en verbal samtale, men det kan også være mer forpliktende, understreker Prøitz.

Et eget språk

I meldingene er samtlige andre uttrykk enn teksten, fraværende.

– En fysisk samhandling er rikere. Du har flere tolkningsmuligheter da. Du ser kroppsspråket og blikket, du lytter til stemmen, registrerer pauser og ser tydeligere hva som menes. En tekstmelding er strippet for dette. Men de prøver å legge inn mye av det som mangler i forhold til en verbal samtale, punktum og en strek betyr pause, store bokstaver er å skrike, forteller Prøitz.

Slik konstrueres et eget språk.

– Det er som i en organisasjon, i et klasserom eller i en annen form for fellesskap; det skapes et felles språk med interne koder, understreker hun.

Dette er et eget språk som bare snakkes av de innvidde, det vil si de som har vært med i sammenhenger hvor det er blitt til. Her praktiseres grammatikk på tvers av reglene. Mening er ikke nødvendigvis knyttet til korrekt stavemåte, men til språklige spilleregler som bare deles av noen. Foreldre, for eksempel, er i mange tilfelle ganske sjanseløse.

– På mange måter er tolkningsmulighetene av tekstmeldingene snevrere, men de gir samtidig mulighet til et rikt konstruktivt kommunikativt aspekt, mener Prøitz.

– For noen av informantene er det å sende tekstmeldinger blitt en del av deres handlingsrepertoar og en måte å leve på, i en slik grad at de glemmer selve redskapet; mobiltelefonen.

Hvem tekstes?

Ikke foreldrene, ikke søsken og i liten grad bestevenninne. Da ringer jentene heller. Teksting er først og fremst for de forholdsvis nære eller mer perifere vennene og bidrar slik til å bekrefte samholdet, og det er for kjærester. Ovenfor en bestevenninne trenger ikke forholdet bekreftes på samme måte. Da brukes tekstmeldingene mer til å koordinere; hvilke t-bane de skal ta – for eksempel. Tidspunkter og avtaler er relative og kan alltid endres. Tiden gjøres ’porøs’, skriver Prøitz. Tilgjengelighet erstatter punktlighet.

– De tekster for å koordinere møter, for å bli sett – for bekreftelse og oppmerksomhet. Man skriver på en måte som oppfordrer til svar, understreker hun.

Tekstingen skaper et rom, et tekstuelt rom – der de som kommuniserer er sammen. Prøitz forteller blant annet om ’Tina’ som befinner seg i samme fysiske rom som kjæresten. Han spiller fotball (tv-spill). Hun kjeder seg, og begynner å tekste. I løpet av ti minutter sender hun og tekstpartneren til sammen åtte meldinger.

– De former sitt eget felles abstrakte rom der de aktivt og uforstyrret er tilstede for hverandre via teksten, skriver Lin Prøitz

SMS-tjenesten ble i startfasen introdusert som et supplement til mobiltelefonen. I dag framstår tekstmeldinger som en frittstående og kanskje den mest populære mobile tjenesten blant ungdom. En ny teknologi er blitt adoptert og anvendt på en annen måte enn produsentene forestilte seg. Praksisene endrer virkeligheten. Det kan skje med teknologi og med kjønn.