Legen, hvem er det? Lukk øynene, hva ser du for deg? En høy, mørk og mandig mann, kanskje som klippet ut av en legeroman? Legen er mann. Er hun dame, snakker vi ofte om den kvinnelige legen. Problemet er at forestillingen ikke lenger stemmer med virkeligheten.
– Helt til de siste par tiårne har lege - sykepleierrelasjonen i hovedsak vært en mann – kvinne relasjon, preget av overordning og underordning. Sykepleieryrket har ofte vært beskrevet som et omsorgyrke, knyttet til en forestilling om at omsorg først og fremst er en kvinnespesifikk egenskap. Legerollen på sin side, har vært karakterisert ved rasjonalitet, vitenskapelighet og evne til å fatte raske beslutninger. Altså egenskaper man forestiller seg er mannlige, sier Elisabeth Gjerberg.
Det er en maskulin tradisjon i medisinen og det er legen som tradisjonelt har hatt makten blant yrkesprofesjonene i helsevesenet. Han (det har som regel vært en han) har både definert egen rolle og grenseflatene mot andre yrkesgrupper; hva som skal anerkjennes som en kvalifisert utøver og hvilke profesjon som skal gjøre hva, for eksempel. Lege = mann = makt. Kvinnelige leger bryter mønsteret. Arver de samtidig makten? Ikke nødvendigvis. Sammenhengen er snarere lege = kvinne = ? Det er langt fra gitt at kvinnelige leger opplever at de nyter den samme respekt som sine mannlige kolleger.
Først kvinne, så lege
I 1970 utgjorde kvinnene kun 12 prosent av den norske legestand. Totalt 731 kvinnelige leger fantes her til lands. I 2002 var dette økt til 5408, noe som utgjør en tredjedel av legene. Snart er det like sannsynlig at legen er en kvinne som mann. For sykepleierne derimot har det ikke skjedd tilsvarende endring i kjønnssammensetningen; fortsatt er vel 90 prosent av sykepleierne i Norge kvinner. Lege - sykepleier er ’plutselig’ relativt ofte en relasjon kvinne - kvinne, ikke et forhold mann - kvinne.
– Oftest går dette veldig bra. Men overraskende mange kvinnelige leger rapporterte om at deres forhold til kvinnelige sykepleiere var annerledes enn det mannlige kolleger opplevde. De beskrev dette som vanskelig, understreker Gjerberg.
Hun bygger sitt arbeide på flere datasett: kvalitative intervjuer med 15 leger og to spørreundersøkelser, en nasjonal survey-undersøkelse fra 1993 med 2545 tilfeldig utvalgte leger og en studie fra 1996 som omfattet leger utdannet på begynnelsen av 1980-tallet. En tredjedel av de kvinnelige legene i survey-undersøkelsene opplevde at de fikk dårligere service fra sykepleierne, enn det deres mannlige kolleger gjorde.
– Det dreide seg blant annet om uttrykt motvilje knyttet til å hente utstyr, finne journaler og ordne papirer. Flere kvinnelige leger hadde opplevd å bli bedt om å ’hente det sjøl’ eller ’ordne det sjøl’. Noen av de jeg intervjuet sa at de var vant til å klare seg på egen hånd. At de ikke ba om så mye hjelp, fordi de var redde for å virke overlegne. Andre sa de var leie av at det ble så mye ’om og men’ når de spurte – og at det var lettere ’å gjøre det selv’. Flere av disse legene var knyttet til det kirurgiske fagfeltet, et høystatusfelt innenfor medisinen der andelen kvinner fortsatt er svært lav. Da blir det å være kvinne veldig synlig, sier Elisabeth Gjerberg.
– Disse kvinnenes kjønn blir en like viktig referanseramme som deres yrkesprofesjon.
Mindre respekt
En del av de mannlige legene i undersøkelsen mener også at de får bedre service og møtes med mer respekt enn sine kvinnelige kolleger. Og de ser tydelig at kvinnelige leger blir møtt annerledes enn det de gjør. De beskriver det som at kvinnene strever med å få gjennomslag i rollen
– Sykepleierne stiller i større grad spørsmål ved diagnoser og beslutninger som den kvinnelige legen tar. Dette kan tolkes som mangel på respekt, men kan også være et uttrykk for tillit. Kanskje opplever sykepleierne at det er enklere å nærme seg kvinnelig leger. Jeg skulle ønske kvinnelige sykepleiere var mer oppmerksomme på akkurat dette selv, sier Gjerberg.
Hun mener sykepleiere ofte har for lite bevissthet om at kjønn faktisk spiller en rolle i arbeidshverdagen, både i forholdet til pasienter og i samarbeidsrelasjoner med andre yrkesgrupper.
Dr.polit Bente Abrahamsen har forsket på sykepleiere, og finner nesten et speilbilde av det Gjerberg har funnet. En fjerdedel av dem mener mannlige leger oftere etterspør hjelp enn deres kvinnelige kolleger.
– Når analysen ikke viser et entydig mønster, men store variasjoner i forholdet mellom leger og sykepleiere, tyder det på at det tradisjonelle mann - kvinne - forholdet eksisterer side om side med mer kjønnsnøytrale samarbeidsrelasjoner, mener Gjerberg.
Vil så gjerne være like
Maktforhold kvinner imellom er et lite utforsket felt.
– Vi vil så gjerne være like. Vi henger igjen i gamle mønstre, sier Gjerberg.
For forholdet mellom lege og sykepleier er ikke likestilt. Her er profesjonskamp og hierarkier.
– Det later til at kvinnelige sykepleiere synes det er lettere å svelge en ordre fra en mann enn fra en kvinne, og de kan ’maskere’ sin underordning ved å si at de yter service. Når det er kvinnen som gir ordren blir forskjellene mye tydeligere.
Særlig kan dette oppleves vanskelig når en eldre og erfaren sykepleier opplever at det kommer en ung uerfaren kvinnelig lege til klinikken eller avdelingen.
– Da ser sykepleierne det ofte som en oppgave å ’oppdra’ denne legen. Og det er kanskje ikke så rart, for disse sykepleierne har masse erfaring. Men det er like fullt legen som har det medisinske ansvaret, påpeker Gjerberg, og understreker at i møte med eldre erfarne sykepleiere kan også unge uerfarne mannlige leger støte på problemer i forhold til autoritet.
Vil ikke oppfattes som bitch og sjefshurpe
–De kvinnelige legene er ambivalente til å utfolde den makten posisjonen deres gir mulighet til. Mange er redde for å bli oppfattet som ’bitcy’ eller som sjefshurpe. Og det er en del ting ved legerollen kvinner ønsker å endre. De ønsker ikke å ha en autoritær stil. Men det å forene å være antiautoritær og samtidig få respekt, er ikke alltid like lett, sier Gjerberg.
En kvinnelig overlege hun snakket med fortalte at hun hadde trent en hel dag foran speilet på å gå som en mann. Andre igjen forsøker å oppnå et godt forhold til sykepleierne ved å være venninne.
– Kvinnelige leger opplever at de må balansere både i forholdet til mannlige kolleger og i forholdet til de kvinnelige sykepleierne. De er en dobbel minoritet; både i mindretall i egen yrkesprofesjon og i mindretall blant kvinnene på arbeidsplassen. Så de opplever seg som tilhørende en slags ’tredje kategori’. De kan kjenne seg ekskludert fra sykepleier-fellesskapet, men føler seg heller ikke hjemme i lege-kollegiet.
Den erotiske spenningen forsvinner
Hva med fortellingene fra legeromanene om den kvinnelige sykepleieren som faller for den kjekke mannlige legen?
Jo, flere av de kvinnelige legene mente at forskjeller de opplever i relasjonen til sykepleierne, også har sammenheng med et erotisk spill mellom mannlige leger og kvinnelige sykepleiere. Når legen er en kvinne forsvinner denne spenningen.
En av legene Gjerberg intervjuet sier det slik: ’Mannlige leger får bedre service ved å flørte og være ’boss’. Det foregår et erotisk spill’. En annen sier: ’Jeg snakker ikke om sex eller seksuell trakassering, men i doktor - sykepleier relasjonen er det en spenning knyttet til at det dreier seg om mann - kvinne, noe som kanskje gjør at sykepleierne synes relasjoner til mannlige leger er mest spennende.’
Endringsagenter i sykepleieuniform
Vil et økende antall kvinnelige legestudenter velte kjønns- og statushierarkiet i helse-Norge? Kanskje, men Gjerberg understreker at også andre faktorer er viktige i disse endringsprosessene. Hun peker på økende vekt på likestilling og likeverd i samfunnet som helhet, og politisk/administrative endringer i helsevesenet som svært viktige. Profesjonskampen har de siste årene ikke vært så forutsigbar som før. Det foregår forskyvninger i status og makt yrkesgruppene imellom.
– Legene sitter ikke lenger på en pidestall, mens sykepleierne er løftet i anseelse. Sykepleieskolene var tidligere tilknyttet et sykehus og legene hadde stor innflytelse på undervisningen. Nå er sykepleierutdanningen høyskolebasert, med eget institutt for sykepleievitenskap, og sykepleie er i ferd med å bli et akademisk, ikke bare praktisk, fag. Sykepleierne er i ferd med å ta kontroll over egen kunnskapsbase, de gis større innflytelse og faget får økende autonomi. Dette er viktig for endringer, mener Elisabeth Gjerberg.
Og som et apropos:
Dr.med Marianne Mjaaland deburte i vinter med romanen Unaturlig dødsfall meldes. Hovedpersonen heter Vera Wihe og er kirurg. Følgende sitat er hentet fra boka.
’Med kvinnelige leger i sin alminnelighet er det annerledes. De passer ikke inn. De gnisser som sand i det velsmurte maskineriet og stiller det ritualiserte spillet i et ubehagelig forhistorisk lys. Retorikken kan Vera utenat og annerledesheten bærer hun som sin andre hud. Ikke sykepleier. Ikke (mannlig) lege.’
Ren fiksjon? Kanskje ikke.
Elisabeth Gjerberg er dr.polit, sosiolog og seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet. Forskningen om forholdet mellom kvinnelige leger og kvinnelige sykepleiere er del av hennes doktoravhandling i sosiologi: Kvinner i norsk medisin mot full integrering? En studie av kjønnsdifferensiering i legers spesialitetsvalg (2002). Gjerberg har sammen med Bente Abrahamsen, dr.polit og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, skrevet artikkelen Maktrelasjoner i helsetjenestens yrkeshierarki. Den inngår i boka Den usynlige hånd? Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv, utgitt i regi av Makt og demokratiutredningen. Hun er nå i ferd med å avslutte et prosjekt om arbeidsmiljø og mestring blant frontlinjearbeidere i flybransjen.