Fra #metoo til sex i arbeid(et)

Issue:
1
2020

Fra #metoo til sex i arbeid(et)

Sammendrag

I 1992 publiserte vi resultatene fra et kollektivt forskningsprosjekt om seksuell trakassering i boken «Sex i arbeid(-et)» (Brantsæter og Widerberg 1992). Det vi fant ble ikke tematisert, hverken i annen forskning eller i politikken. Var vår forståelse av «fenomenet» en annen enn den #metoo idag gir uttrykk for, eller er det situasjonen som nå er så annerledes? I denne kommentarartikkelen gjøres det rede for de metoder og teoretiske verktøy vi mot slutten av 80-tallet tok i bruk og utviklet for å kunne studere seksuell trakassering. Det var da et nybrottsarbeid, både vedrørende metoder og definisjoner som dog fortsatt holder mer enn mål. Det argumenters for at det i dag heller er situasjonen enn forståelsen av «fenomenet» som er annerledes; forekomsten av sosiale medier, utgangspunktet i yrkesgrupper og arbeidsplasser – som gjør det til et kultur- og strukturspørsmål – og sist, men ikke minst likestillingskampens gjennomslag på bakkeplan. Det varierte mangfoldet som likestillingsarbeidet her kommer til uttrykk på i kommunene, organisasjonene og arbeidsplassene, kan også forklare hvorfor #metoo har fått ulikt gjennomslag i de ulike nordiske landene. Kvinneforskernes ulike rolle her løftes også frem som en mulig forklaring.

Nøkkelord: Seksuell trakassering, #metoo, minnearbeid, fenomenisering, likestillingskamp


Kommentarartikkel

#metoo er kvinnekamp og kvinnebevegelse her og nå med samme glød, humor og dristige uttrykk som det vi forbinder med 70-tallets feminisme. Denne bølgen av #metoo hvor seksuell trakassering – mitt gamle forskningstema – er satt i fokus, startet via Twitter i USA oktober 2017, men bare et par måneder etterpå kom ringvirkningene i Norge. I november 2017 stod 600 norske kvinnelige skuespillere frem og vitnet om seksuell trakassering under #stilleforopptak. Andre yrkesgrupper fulgte etter; #visyngerut (kvinnliga klassiske sangere), #nårmusikenstilner (kvinner i musikkbransjen), #ikketilforhandling (tillitsvalgte og ansatte i fagforbundene)og #utentaushetsplikt (leger og medisinstudenter), for bare å nevne noen. I Sverige ble bølgen så stor og fikk så stort gjennomslag at man begynte å snakke om en «revolusjon». Nær sagt hver yrkesgruppe organiserte seg der; #medvilkenrätt (kvinnelige jurister), #vikokar (kvinner i restaurantbransjen), #nödvärn (kvinnelige poliser), #vårdensvittnemål (kvinner i omsorgsektoren), #tystiklassen (kvinnelige skoleelever), med flere. Ingen gikk fri, ikke en gang den ærefulle Svenska Akademin, en kulturinstitusjon fra 1700-tallet med stor makt og store ressurser. Over hele verden rullet bølgen frem som en nærmest global frigjøringsbevegelse. I India resulterte det for eksempel i «The List» hvor serieovergripere i Akademia ble navngitt, og på Golden Globeutdelingen 8/1 2018 oppsummerte Oprah Winfrey det som «TimesUp». At kvinner – nok en gang – har fått nok og at vi heller er i begynnelsen enn slutten av likestillingskampen, er en nærliggende og inspirerende tolking av det som nå skjer i #metoos kjølvann. Hvis det er slik, hva er da grunnen til at man lykkes nå? Hvorfor fikk ikke vår kamp mot seksuell trakassering i begynnelsen på 90-tallet noe gjensvar? Er forståelsen av «fenomenet» annerledes, eller er det «bare» situasjonen som er annerledes? Hva er det da i situasjonen nå som er så annerledes?

Det er snart 30 år siden jeg holdt på med forskning om seksuell trakassering, men da resultatene derfra ble publisert 1992 i boken «Sex i arbeid(-et)» (Brantsæter og Widerberg, 1992) fikk vi knapt noe gjensvar. Det vi fant ble ikke tematisert, hverken i annen forskning eller i politikken, og det er derfor klart at jeg lurer på de ovennevnte spørsmålene, samtidig som jeg er kjempeglad for at «TimesUp» endelig er her. Jeg hadde ikke trodd at det skulle skje i min levetid …

På 80-tallet var kvinneforskningen – som det het den gang – på sitt mest radikale. Det gjaldt ikke minst synet på heteroseksualitet og seksualisert vold (dette var også navnet på et forskningsprogram i Norges forskningsråd (NFR) som inkluderte forskning på prostitusjon, mishandling, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn). «Feminism, Marxism and the State» var navnet på to artikler av Cathrine MacKinnon (amerikansk feminist og jurist), publisert i Signs 1982 og 1983, som for meg var sjelsettende. Sex var for kvinner hva arbeid var for menn, argumenterte MacKinnon, og brukte marxistisk analogi for å forklare den heteroseksuelle relasjonen og dennes institusjonalisering. Kvinners seksualitet blir her til et kapital som gis verdi (og merverdi) i den heteroseksuelle relasjonen hvor menn, individuelt og kollektivt, kan utnytte den med støtte i patriarkale ordninger, strukturer og ideologier. Artiklene var ubønnhørlige i deres stramme logikk og presise språk. For meg som var marxistisk skolert var det akkurat dette perspektivet jeg hadde etterlyst og savnet. En slik angrepsmåte ønsket jeg også å bruke i min forståelse av kjønn. Da jeg oppdaget at MacKinnon også hadde skrevet en bok om seksuell trakassering (1979), tenkte jeg at det var det perfekte temaet for å forstå sammenhengen sex og arbeid; feminisme og marxisme. Som første ansatte forskningsleder (1988-91) på Senter for kvinneforskning i Oslo hadde jeg nå en unik mulighet å få satt i gang tverrfaglige spydspiss- og aksjonsforskingsprosjekt som involverte både ansatte og studenter på Universitetet i Oslo (UiO). «Sekstrakprosjektet», kallenavnet vårt på et prosjekt om seksuell trakassering ble ett, «Forståelser av kjønn» (Taksdahl og Widerberg 1992) ett annet, begge eksperimenterende både i form og innhold (for eksempel kombinerte vi undervisning og forskning, hadde fokus på metodeutvikling og kollektive moment i kunnskapsprosessen som involverte både ansatte og studenter).

Det var en broket forsamling som en høstdag 1987 møttes for å diskutere et forskningsprosjekt vedrørende seksuell trakassering i arbeidslivet. Jeg hadde med meg tre av mine hovedfagsstudenter i sosiologi; Marianne Brantsæter, Sissel Frøberg og Rønnaug Sørensen og fra juss kom studentene Marit Gjerdalen og Jorun E. Seegaard Dahlberg, men også Reidun Slåen som nylig var uteksaminert og ansatt på Likestillingsombudet. Sist, men ikke minst var Harriet Holter med. Hun hadde nettopp avsluttet et prosjekt om seksuelle overgrep mot barn og kunne tenke seg å bidra også på dette temaet. Harriet og jeg utformet en prosjektsøknad, men fikk avslag både i NAVF (som NFR den gang hette) og Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS). Som plaster på såret fikk vi 20.000 i driftsmidler fra NORAS. Med så lite ressurser måtte det bli et «veiledningsprosjekt», hvor medarbeiderne (studentene) utførte separate delstudier (hovedoppgaver) under veiledning av Harriet og meg selv som prosjektledere. Felles utformet vi dog både en spørreskjemaundersøkelse og et forprosjekt, og vi møttes jevnlig for å diskutere felles temaer og de ulike prosjektene.

Det ble «Kvinner og Klær» og deres påskenummer 1988 som ble kanalen for vår spørreundersøkelse. Det kostet ikke noe og vi tenkte at det var en god måte å nå ut til mange kvinner. Inspirert av det svenske Likestillingsombudets undersøkelse 1986; «Frid – A» – «Kvinnofrid i arbetslivet» – utformet vi et spørreskjema hvor vi spurte om erfaringer med uønsket seksuell oppmerksomhet og om relasjonene og konteksten for de ulike erfaringene. Tidligere forskning hadde belyst kjønnssammensetningens og kulturens rolle for kvinners vilkår i arbeidslivet, og våre spørsmål prøvde å dekke også dette, men det viktigste og nye var fokuset på uønsket seksuell oppmerksomhet. Etter et innledende spørsmål som rettet seg mot arbeidsmiljøet, spurte vi «Har du selv noen gang, i forbindelse med arbeidet, blitt utsatt for:

a) uønskede seksuelle kommentarer om din kropp, dine klær, ditt privatliv?

b) uønskede telefonsamtaler, brev med seksuelt innhold?

c) å bli vist/få bilder eller ting av seksuell art, der dette var uønsket fra din side?

d) å bli «plukket på» eller utsatt for annen uønsket kroppsberøring av seksuell karakter?

e) uønskede forslag/krav om seksuelle tjenester eller seksuelt forhold?

f) voldtekt eller voldtektsforsøk?

Vi visste fra forskning og våre egne diskusjoner at man la ulikt innhold i begrepet seksuell trakassering, men også at det var et vidt begrep som omfattet mange ulike former for oppmerksomhet og tilnærmelser, samt grader av press, tvang og vold. Det ble derfor et langt og komplisert spørreskjema som gikk over flere hele sider i ukebladet. At hele 71 personer (hvorav kun en mann) tok seg bryet med å besvare og sende det hele inn til oss, burde heller vært en glad overraskelse enn den skuffelsen vi erfarte dette som. Funnene var dog overraskende; at noen for eksempel syntes det var like ille med plukking som voldtektsforsøk. Det var først etter våre forprosjekt og intervjuene med noen av de som besvarte spørreskjemaet, vi fikk en forklaring som ble helt avgjørende for vår forståelse og vår fremtidige forskning på seksualisert vold og trakassering.

Inspirert av Frigga Haug og hennes minnearbeidmetode (Haug 1987) hadde jeg gitt flere kurs og workshop i metoden og på alle slags temaer. I vårt sekstrakprosjekt bestemte vi oss for å gjøre en variant av minnearbeid, i form av individuelle forprosjekt til de enkelte studiene vi hadde bestemt oss for. Vi valgte ikke å gjøre et kollektivt prosjekt, det føltes for nært og sårbart da vi skulle jobbe sammen over flere år og stod i ulike makt- og avhengighets- forhold til hverandre. Den som ønsket det, gjorde derfor et individuelt minnearbeid på seksuelle overgrep og trakassering, og så oppsummerte vi hva vi lærte som kunne være av betydning for å forstå hvordan man reagerer, snakker og agerer når man har slike erfaringer. At flere av oss kom til å gjøre minnearbeid på seksualisert vold, og ikke bare trakassering, berodde på at vi fant ut at måten man reagerte på det sistnevnte kunne bero på ens erfaringer med det førstnevnte. Ens kjønnshistorie var med andre ord en viktig kontekst for å forstå også hvordan man reagerer på en enkelt hendelse.

Hva lærte vi da av disse forstudiene?

  1. Vi husket tilfeller vi hadde «glemt». Minnene dukket opp over et lengre tidsrom. Forskning som benytter seg av erindringsdata må forholde seg til dette og for eksempel bruke oppfølgingsintervjuer.

  2. Vi ble overrasket over både mengde og variasjon i hendelser.

  3. Det kunne være vanskelig å definere en enkelt hendelse som overgrep selv om den var uønsket. Det dreide seg om språket, men også om det «usagte», stemninger og gester.

  4. Noen hendelser opplevdes som klare overgrep til tross for at «ingenting hendte», for eksempel intens trussel.

  5. Vi følte skam knyttet til mange av hendelsene. De var ikke noe vi ønsket å fortelle om, noe man bør tenke på når man intervjuer andre om temaet.

  6. Den skam vi følte, reiste spørsmål om hvordan vi innerst inne så på kvinner som ble utsatt for overgrep. Mente vi at de – slik som vi selv – «har skylden», at de/vi er «dumme» eller naive som ender opp i slike situasjoner?

Hvordan innvirket dette på utformingen av våre kvalitative undersøkelser?

En av de mer direkte følgene av våre minnearbeider var at vi foretok oppfølgende intervjuer i våre kvalitative studier. Særlig viktig viste dette seg å være når det gjaldt intervjuer med kvinner som har vært utsatt for seksuell trakassering. Via oppfølgende intervjuer fikk de tid til å tenke seg om og forandre mening om det som hadde skjedd, om hvordan de opplevde det da og hvordan de opplever det nå. Det første intervjuet satte i gang eller påskyndet bearbeidingen av opplevelsene. Under de oppfølgende intervjuene kom det klart frem at trakassering ikke kan betraktes som en isolert hendelse som man blir ferdig med én gang for alle. I stedet forandrer man sitt forhold til det når andre erfaringer og opplevelser kommer til – ikke bare slike som gjelder trakassering, men erfaringer med relasjoner mellom kjønnene i alminnelighet. Det blir derfor ikke riktig å si at seksuell trakassering får de og de konsekvensene for offeret, som om det kan fastslås på et bestemt tidspunkt og senere ikke vil endres. I virkeligheten får trakassering ikke bare ulike konsekvenser for én og samme kvinne, men også ulike konsekvenser ved forskjellige tidspunkter. En kvinne som har opplevd overgrep kan for eksempel overreagere eller «underreagere» på fremtidige uønskede seksuelle tilnærmelser. Hun kan bli hypersensitiv og tolke «alt» som overgrep eller det omvendte; hun kan ta det for gitt, det er slik «det» er eller hun er en slik man kan tillate seg å gjøre noe slikt med. Seksuell trakassering blir en erfaring og en opplevelse man bærer med seg, som påvirker ens forståelse av seg selv og andre, og som på sin side påvirkes, tolkes og omtolkes i de relasjonene man involveres i. Det er en del av en kvinnes selvbilde og hennes bilde av andre og forholdet mellom henne og dem.

Man kan på denne bakgrunnen stille seg kritisk til de fleste undersøkelser vedrørende seksuelle overgrep, da de sjelden fanger opp de langsiktige og foranderlige konsekvensene. De bidrar i stedet, fordi de bare bygger på et såkalt målbart tilfelle, til å skape en forestilling om at konsekvensene kan måles én gang for alle, og at de, som selve trakasseringen, betraktes som et avgrenset fenomen. Opplevelsen og konsekvensene av og reaksjonene på seksuell trakassering må også ses på bakgrunn av tidligere opplevelser, ikke bare når det gjelder seksuelle overgrep, men med relasjonen mellom kjønnene i det hele tatt. Seksuell trakassering må forstås på bakgrunn av de «historiske» relasjoner som partene bærer med seg.

Nå ble også besvarelsene i spørreskjemaet mer begripelige, for eksempel hvorfor «plukking» kunne oppleves som like ille som voldtektsforsøk. Det sistnevnte kunne være et enkelt tilfelle, mens plukking kunne ligge i selve luften, det kunne skje ofte, når og i blant også hvor som helst. Sist, men ikke minst forsto vi hvorfor det var så vanskelig å agere når man har blitt utsatt for seksuell trakassering.

Når jeg i dag ser i vår bok, slås jeg av hvor mange sider av temaet vi fikk dekket; spørreskjemaundersøkelse, intervjuer med offer, studier av to (be-)driftskulturer, en rettslig beskrivelse, en studie av en arbeidsplass etter en rettssak, men også en studie der fokuset var lesbiske kvinners erfaringer i arbeidslivet. I tillegg hadde boken teoretiske kapitler som omhandlet seksuell trakassering som hersketeknikk og en forståelse av kjønn og seksualitet i lys av heteroseksualitet. Dessuten var to kapitler dedikert til refleksjon over forskning og formidling på dette temaet. Alt er der, sammenhengen mellom forståelsen av seksuell trakassering og hvordan det kan utforskes, løper som en rød tråd gjennom alle de ulike studiene og kapitlene. Jeg er imponert over hva vi fikk til – også uten penger – men enn viktigere; vår forståelse holder mål også i dag. #metoo gir ikke uttrykk for en annen eller bedre forståelse av seksuell trakassering enn den vi kom fram til. Kanskje heller det motsatte. I vår bok borer vi dypt for å forstå alle varianter av erfaringer og reaksjoner. Kanskje var det denne kompleksiteten, men også bildene av samfunnets «svært» patriarkale struktur, som gjorde at vi ikke nådde ut, da. Nå ville nok boken blitt godt mottatt da grobunnen for forståelsen av patriarkale strukturer og relasjoner i dag er en helt annen, noe som også kan forklare dagens #metoo som fenomen og bevegelse.

Situasjonens #metoo

Det dreier seg altså ikke primært om en ny forståelse, men heller en ny situasjon, og denne nye situasjonen har flere av vår tids karakteristiske momenter. Før det første, rollen til «sosiale medier». Utviklingen av sosiale medier har muliggjort en ny bølge av «internasjonal solidaritet». Seksuell trakassering er ikke det eneste temaet for aksjoner; spørsmål om klima – «Fridays for future», skolestreik for klimaet- og økonomisk ulikhet – «Occupy Wall Street –står også på dagsorden. Men kanskje har #metoo et større forandringspotensial, slik likestilling koster ikke mye – slik klimaendring og økonomisk likestilling gjør – det kan heller være lønnsomt. #Metoo har også sin styrke i at den tar utgangspunkt i yrkesgrupper og arbeidsplasser. Den mobiliserer nedenfra og innenfra, gruppe for gruppe. Det er akkurat her den har sitt absolutte fortrinn, noe som også kan forklare det gjennomslaget den har fått. Kollektivet gjør at man tør stå frem, kollektivet kan man vanskelig neglisjere. Seksuell trakassering blir på den måten ikke et spørsmål om et enkelt individ og hennes opplevelser og agerende, men et spørsmål om arbeidsplassens struktur og kultur. Ansvaret blir da ikke heller den enkelte utøvers, men institusjonens, arbeidsplassens og sjefenes som lar dette skje. Slik var også vår analyse i boken fra 1992, men #metoo omsetter dette i praksis. Det er vanskelig å tenke seg en vei tilbake, en «backlasch» så lenge det dreier seg om en kollektiv organisering med et slikt fokus på struktur og kultur. Så lenge likestillingskampen fortsetter på bakkeplan, også i de tusen hjem, finnes det en grobunn for mobilisering á la #metoo.

Akkurat dette, likestillingskampens gjennomslag på bakkeplan, tror jeg er et annet viktig kjennetegn på dagens situasjon og en forklaring på hvorfor #metoo fått ulikt gjennomslag i de ulike nordiske landene. Nordisk Forum 2014 i Malmö ble for meg en øyeåpner.

To hundre organisasjoner og 20.000 besøkende deltok under parolen «Dags för handling», (Time for action), en oppfølging av FNs kvinnekonferanse i Beijing. Programmet og utstillerne i messehallene gav et overveldende inntrykk av en stor aktivitet på alle nivåer; i institusjonene (på enkelte skoler, barnehager, sykehjem med mer), i kommunene og i regionene. Et par eksempel; I Kalmar hadde man startet med «nattstop» for kvinner som bruker buss hjem på kveldene; det vil si bussen stopper der hvor kvinnene vil gå av, de får gå av fremme og bussjåføren ser til at ingen følger etter dem. Tryggere p-hus, er et annet eksempel på aksjoner som tar utgangspunkt i seksualisert vold. Til sist, «Genushanden»- utviklet av en kvinnelig lege på Skurup vårdsentral i Skåne – hvor fem temaer tas opp som både kvinnelige og mannlige pasienter bør spørres om (familiesituasjonen, vold, somatisk/psykiatrisk diagnose, risk-bruk og rehabiliteringsplan), en modell som nå har blitt eksportert til andre kommuner.

Det var ikke slikt kvinneforskere, inklusive meg selv, skrev om og jeg ble derfor positivt overrasket over all denne feminismen i praksis. Her var det folk som hadde likestilling for øyet, som drev endringsarbeid for egen og kundene/klientenes regning, og de syntes det var morsomt, de brukte kreativitet, var stolte og hadde opplagt lyst til å jobbe videre. Med andre ord, en aktivitetsiver på grunnplan som er lik den vi nå ser i form av #metoo.

Nordisk Forum gjorde meg nysgjerrig på hva som gjordes av likestillingsarbeid og hvordan slikt arbeid ble initiert og organisert. I 2014 så jeg i første omgang på Sverige, og det jeg fant kan nok også forklare noe av forskjellene vedrørende #metoos gjennomslag i de ulike nordiske landene et par år etterpå.

Det jeg fant da (2014) var et mylder av nettverk og samarbeid på tvers av diverse inndelinger, for eksempel;

  1. Jamstall.nu (2009)– webportal med fakta og nyheter, hjelpemidler, praktiske eksempler med mer. Samarbeid med Europeiske Sosialfondet, Nationella sekretariatet för genusforskning, länsstyrelsene (fylkene), Vinnova, Sverges kommuner och landsting (SKL).

  2. Rättviseförmedlingen (2010). For eksempel Tacka nej- kampanje til mediepersoner for å få til likestilling (60.000 personer arbeider med dette).

  3. Män för jämställdhet. Nettverk som bland annet har tatt initiativ til kampanjen «fatta man» (2013) for å få til lovgivning som utgår fra samtykke når det gjelder voldtekt. En slik lov kom i 2018.

  4. «Machofabriken» – materiale for å arbeide med unge og likestilling.

  5. «Crossing borders» (2010) vil hjelpe organisasjoner å komme med løsninger. Har utarbeidet en egen metode; «J-hetseffekten».

  6. Sverges Kvinnolobby. Partipolitisk fri, sammensatt av ideelle organisasjoner (41 stk) med mer enn 80 % kvinner som medlemmer. Utgår fra FNs kvinnekonvensjon, tilhører European Women’s lobby og ledes av en kvinneforsker, Gertrud Åstrøm. Basert på Nordisk Forum, utviklet de 15 krav til valget høsten 2014 i Sverge.

  7. Gender budgeting – håndbok «Pengar nu». Årlige granskninger av regjeringens budsjett og forslag på hvordan det kan gjøres i andre sammenhenger.

  8. Plent – nettverk for individuell foreldreforsikring.

  9. 15.53. At kvinner i jobb ikke får betalt for tiden frem til klokken 17, sammenlignet med menns lønninger.

  10. «Reklamere». Portal for hvordan man kan klage på reklame i et likestillingsperspektiv.

  11. Program för hållbar jämställdhet. SKL 2008-2013. Konkret arbeid for likestilling i kommuner og landsting.

Dette er langt fra en heldekkende liste og bare ment som illustrasjon. Siden da har også noen opphørt og nye tilkommet, og så er det også alle de som driver med feministisk forandringsarbeid ved siden av myndighetene. Samtidig med Nordisk Forum var det for eksempel en alternativ feministisk festival, alle dagene i Folkets park, organisert av Malmö feministiske nettverk (2011); med seminarer, møter og fest fra morgen til kveld. Det er blitt coolt og hipp å være politisk igjen og feministene representerer her noe radikalt, de er frekke og morsomme. For meg virker det som om likestillingsarbeidet går hånd i hånd med en nyfeministisk bevegelse, de spiller på hverandre og gir en grobunn for endringsarbeid vedrørende kjønn. Det er denne bakgrunnen jeg mener vi må ha med oss når vi ser og forstår «kjønnets gjenkomst» i form av #metoo et par år etter Nordisk Forum.

Til sist noen tanker om hva som kan forklare hvorfor akkurat Sverige synes å utmerke seg når det gjelder feministisk aktivisme og likestillingsarbeid både innen og utenfor det offentlige.

For meg er det for det første slående at flere svenske kvinneforskere er blant aktivistene, som jobber med praktisk og politisk endringsarbeid; for eksempel Gertrud Åstrøm (samfunnsviter), Agneta Stark (økonom), Anna Wahl (ledelse og org.) og Ewa Gunnarsson (arbeidslivsforsker) mfl.

For det andre så betoner man «Alltid kjønn, men ikke bare kjønn», som SKL (Sverges Kommuner og Landsting) uttrykker det. Flerkulturell tradisjon og styrke gjør også at feminismen i dag ikke bare er en hvit middelklassebevegelse. Det er stor aktivitet blant og for innvandrerjenter og – gutter. I Malmö er dette veldig tydelig. For det tredje, svensk politisk tradisjon for å inkorporere nye folkebevegelser; atomkraften (3: e alternativet), kvinnebevegelse inn i sosialdemokratiet – noe vi skrev om på 70-tallet i tidsskriftet Zenit. Likestilling som ideologi er helt integrert i svensk politikk i dag, det er plattformen for den nyfeministiske aktiviteten vi ser i Sverige nå. At likestilling er allment opplest og vedtatt i hele det politiske landskapet gjør noe med forventningene, og når de ikke innfris er nyfeminisme både et logisk og legitimt svar.

Lignende trekk finner vi så klart også i de andre nordiske landene, særlig i Norge. Likevel er der forskjeller som har med politisk og økonomisk kultur og historie, som slår inn når det gjelder likestillingsarbeid, og det kan man la seg inspirere av. Uansett så kan man konkludere med at #metoo har en grobunn i grasrotas likestillingsarbeid og kan nyte godt av en allment vedtatt likestillingsideologi. Sosiale medier kan da bli en kanal for dette og vi kan få #metoo. En slik situasjon hadde vi ikke i 1992, da vår bok kom, men forståelsen av seksuell trakassering som fenomen var der, allerede da!

Litteratur

Brantsæter, Marianne C. og Widerberg, Karin (red.) 1992. Sex i arbeid(et) i Norge. Oslo: Tiden norsk forlag.
 

Haug, Frigga (red.) 1987. Female Sexualization. London: Verso.
 

Taksdal, Arnhild og Widerberg, Karin (red.) 1992. Forståelser av kjønn i samfunnsvitenskapenes fag og kvinneforskning. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2020-01-08