Når retten ikke gir rett, eller ikke gir rett nok

Issue:
1
2020

Når retten ikke gir rett, eller ikke gir rett nok

Sammendrag

De siste årene har beretninger om seksuelle krenkelser nådd ut til mange gjennom sosiale medier. Dette skaper muligheter for anerkjennelse og rettferdighet som mange har klaget over at rettsapparatet ikke kan levere. Samtidig utfordrer dette sentrale rettsprinsipper slik de praktiseres i Norge. Rettens terskel for å tildele skyld er høy, og tiltalte, dømte og frikjente har rett til vern. Personers subjektive opplevelse av for eksempel voldtekt kan ikke alene tas som endelig bevis for at en voldtekt har funnet sted. Hvordan kan vi forstå og håndtere forholdet mellom personers rett til å formidle sine erfaringer på den ene siden, og samfunnets behov og påståtte utøveres rettigheter, på den andre?

Nøkkelord: #metoo, straff, voldtekt, rettsapparatet, anerkjennelse

Les mer om denne artikkelen og hør intervju med May-Len Skilbrei i podkasten vår Kjønnsavdelingen: Kjønn og likestilling etter #metoo II: Hadde radikalfeminismen rett likevel?


Kommentarartikkel

Med #metoo fikk utsatte for seksuelle krenkelser en plattform til å dele sine fortellinger. Vanligvis får vi som samfunn først og fremst tilgang til slike erfaringer gjennom media og populærkultur, og dette medfører at sakene er silt og formet på en måte som lett medfører at de mest sensasjonelle fortellingene når oss (se for eksempel Karlsson 2019). Dette kan bidra til å skape et skjevt inntrykk av fenomenet, det Linda Alcoff (2018) kaller «selective visibility», og det betyr at kun noen utsatte får anledning til å dele og søke anerkjennelse for sin fortelling. Å fortelle sin versjon og å bli trodd, beskrives ofte som viktige behov for utsatte for seksuelle krenkelser (McGlynn og Westmarland 2019). De siste årene har offentlig debatt handlet mye om rettsvesenet som plattform for slik deltakelse og anerkjennelse. Disse diskusjonene handler på den ene siden om hvorvidt sosiale og rettslige normer harmonerer, i lys av at seksuelle normer har endret seg i et raskt tempo de siste tiårene. På den andre siden handler disse diskusjonene om forholdet mellom retten som plattform for å få anerkjennelse og andre plattformer hvor dette kan oppnås, spesielt har sosiale medier1 blitt svært viktige de siste årene. Det er dette siste temaet jeg er opptatt av her. Jeg har en interesse for forholdet mellom sosiale medier som en plattform for fortellinger om seksuelle krenkelser og den strafferettslige håndteringen, spesielt av voldtekt.2 Hvordan kan vi forstå forholdet mellom fortellinger om seksuelle krenkelser som blir presentert i sosiale medier og den rettslige prøvingen av saker? De siste par årene er det blitt skrevet mye om #metoo av forskere, men svært mye av det er så langt artikler om utbredelse av og innhold i seksuell trakassering og andre seksuelle krenkelser i ulike sektorer, spesielt i kultursektoren. Det er også kommet analyser av bevegelsen og konsekvenser, men sjelden konsekvenser for den som anklages offentlig. Dette har derimot vært tema i mye av mediedekningen og noen selvbiografiske bøker, og vi har antakelig bare sett begynnelsen av en utvikling hvor anklagede forteller sin historie.

9. desember 2019 falt dommen i rettssaken mot Cissi Wallin. Hun ble dømt for å ha påstått i sosiale medier at Fredrik Virtanen voldtok henne. Den angivelige voldtekten fant sted i 2006 og saken ble etterforsket og henlagt seks år etter. Wallin aksepterte ikke at hennes versjon ikke ble anerkjent på denne måten. Hun navnga Virtanen som voldtektsutøver i sosiale medier høsten 2017, hvorpå han anmeldte henne for grov æreskrenkelse. Wallins forsvar bygde på ytringsfriheten (Aftenposten 2019); hun mener at hun har rett til å formidle sin sannhet, selv om den er rettslig prøvd og avvist.

Siste ord om denne saken er ikke sagt. Wallin anker dommen, og saken diskuteres heftig i Sverige. Saken mot Wallin reiser spørsmål om hvordan man håndterer forholdet mellom rettslige og sosiale fortellinger. Straffelovens terskler er høye; bevisene må være overbevisende, og dette betyr at ikke alle voldtekter pådømmes. Hvordan skal det faktum påvirke hva vi forstår som anmelders rett til å fortelle sin historie?

Når #metoo og andre plattformer for utsattes fortellinger om krenkelser har fått en så sentral posisjon de siste årene, må det ses i lys av spørsmålet om hvor egnet straffeloven er til å håndtere seksuelle krenkelser. Retten er en distinkt institusjon. Den har som mandat å avklare en konflikt, en konflikt som i strafferettslige spørsmål er mellom den tiltalte og «samfunnet». Formålet med en rettssak er ikke å hjelpe offeret med å fortelle sin historie eller å komme seg videre i livet. Offerets forklaring er ett av flere kunnskapsgrunnlag retten har for å vurdere hva som har skjedd. Også når offerets forklaring legges til grunn, og gjerningsperson dømmes, er ikke reaksjonen tilpasset utsattes behov. Straffens begrunnelse i Norge er at man skal forebygge nye lovbrudd, ikke at offeret skal få en eller annen form for gjenoppretting, selv om dette i både symbolsk og økonomisk forstand kan være resultatet av en fellende dom i for eksempel en voldtektssak. Rettssikkerhetsprinsipper beskytter tiltaltes rett til å forstås som uskyldig om hen ikke dømmes (uskyldspresumpsjonen) og til å kunne gå videre etter soning. En viktig forutsetning for dette siste, er at den tiltaltes eller dømtes identitet ikke er kjent, derfor er vanlig praksis i Sverige, som i Norge, kun å frigi informasjon om tiltalte og dømte i unntakstilfeller.

Disse mekanismene for å beskytte tiltalte og dømte kommer i disse sakene i konflikt med det behovet ofre kan ha for gjenoppretting, i form av offentliggjøring og anerkjennelse. Utsattes behov for rettferdighet er mangefasettert, eller «kaleidoskopisk», som Clare McGlynn og Nicole Westmarland (2019) kaller det, og rettferdighetsstrategier bør reflektere det. Strafferetten har ikke som ambisjon å skape rettferdighet i en slik bred forstand, og har i begrenset grad også potensial for det. Derfor dreier faglige diskusjoner seg ofte om alternative plattformer. Noen modeller for gjenopprettende rett, det som på engelsk kalles «restorative justice», handler i noen grad om å sikre anerkjennelse for offerets forståelse og skade. Her hjemme er den viktigste utviklingen at rettsapparatet har forandret seg på en måte som betyr at utsattes rettigheter og synlighet har endret seg dramatisk. Det er, mer enn tidligere, rom for at utsatte selv forteller sin versjon. Kvinnebevegelsens insistering gjennom de siste fem tiårene på at seksuelle krenkelser er et offentlig anliggende, ikke en del av privatlivets fred, har ikke bare ført til at nye handlinger er kriminalisert, og at staten forventes å adressere dem, men også at samfunnet er beredt til å lytte til ofre (Alcoff 2018). De siste 12 årene har utsatte som deltar i straffesaker fått mange nye rettigheter som til sammen tydeligere inkluderer offeret som part i straffesaken, som en som har rett til å være med og bli hørt (for en beskrivelse av disse, se Dullum 2016). Dette regnes som symbolsk viktig, men påvirker ikke nødvendigvis hvordan det går med sakene i rettsapparatet. I de siste årenes offentlige debatt om voldtekt har det likevel vært rettet kritikk mot at voldtatte blir avhengige av retten for å få rett og bli hørt, og vi har sett en eksperimentering med nye former for formidling av ofrenes perspektiv. #metoo er et uttrykk for og en plattform for dette behovet: Jenter og kvinner3 som har vært utsatt for overgrep vil fortelle om det, de vil ikke gjemme seg lenger. Det er også uttrykk for at det finnes et publikum; offentligheten er interessert i å vite hva som skjedde sett fra den utsattes perspektiv, ikke bare delegere vurderinger og anerkjennelser til staten, i form av rettsapparatet.

I de fleste sakene som har blitt beskrevet som en del av metoo-bevegelsen oppgis ikke navnet til den som anklages og fortellingen deles ikke eksplisitt som en respons på ingen eller for lite strafferettslig reaksjon. De gangene dette har skjedd (også før #metoo), er dette noe som vekker oppmerksomhet. I 2016 offentliggjorde Andrea Voll Voldum navnene på tre menn hun anmeldte for voldtekt, men som ble frikjent i retten, på sin Facebook-side – den såkalte Hemsedalssaken. Voldum hevder at hun ikke offentliggjorde navnene for å hevne seg, men for å advare andre kvinner mot mennene (tv2.no 2016). Som nevnt over, bryter offentliggjøring av frikjentes navn tiltaltes rettsvern, ikke minst uskyldspresumpsjonen som rettsprinsipp, sikret gjennom artikkel 11 i menneskerettighetserklæringen og Grunnloven, som forbyr forhåndsdømming. Hva når retten har frikjent? Hvordan håndtere slik «etterdømming» via sosiale media? En av de frikjente mennenes advokat kommenterte offentliggjøringen og de reaksjonene saken vakte, inkludert trusler mot hans klient: «Dette har vært en vanvittig kamp for han og. I to og et halvt år har han vært tiltalt for grusomme forbrytelser som han har vært uskyldig i. Og dette er tre uskyldige gutter som forfølges videre etter rettskraftig avgjørelse på at de er uskyldige. Det er en skam» (TV2.no 2016).4

I saken mot Wallin, og i Hemsedalssaken, er saken ikke at den som opplever seg utsatt, ikke har fått sin sak prøvd i retten og ikke har fått fortalt sin versjon i retten, men at hun har fått sin sak prøvd rettslig, og tapt. Både manglende straffeforfølgelse av trakassering og overgrep, og det som oppleves av anmeldere og støttespiller som feilavgjørelser av retten, vekker mye oppmerksomhet, og er utgangspunkt for sosial mobilisering mot dagens lovverk og håndtering av lovbrudd. I slike saker kan sosiale medier, enten dette er formålet eller ikke, bli en plattform for å oppnå økt bevissthet blant andre, og gjenopprette egen krenkelse eller straffe de som forårsaket den. Sosiale medier kan slik bli en kanal for rettferdighet, «digital justice», som Powell og Henry (2017) kaller det, som framstår som nødvendig fordi politiet og domstolene («criminal justice») erfares og fremstilles som institusjoner som svikter ofre for seksuelle krenkelser. Dette har vært tema også i diskusjoner i Norge om den rettslige håndteringen av voldtekt, hvor flere har gått langt i å hevde at det ikke finnes rettferdighet for ofre for voldtekt i Norge, for eksempel Amnesty-leder John Peder Egenæs (VG 2019) og journalist Ida Eliassen-Coker (2020).

Flere har allerede kritisert #metoo for ikke å ha vært en inkluderende bevegelse, og påpekt at personlige beretninger om overgrep lett fører til et individuelt fokus og fortolkning. Karen Boyle (2019) er en av disse. Hun påpeker at feministisk fortolkning og strukturelle perspektiver er nødvendig for at individuelle fortellinger kan bidra til endring, og, ikke minst, er hun bekymret for at fokuset på kjente enkeltutøvere svekker kraften i bevegelsen. I metoo-bevegelsen inngår beretninger om både diskriminering, seksualiserte vitser, seksuelle «overtramp» og voldtekt. Dette er handlinger som på den ene siden bør holdes fra hverandre, ikke minst rettslig, men som på den andre siden tilhører et kontinuum av krenkelser. Sistnevnte tilnærming plasserer alvorlige overgrep i forlengelse av holdninger og praksiser som vi lar passere i det daglige, men som kan ses på som en nødvendig forutsetning for de alvorlige krenkelsene (Gavey 2005). Liz Kellys (1988) sentrale analyse av den seksuelle voldens kontinuum er et åpenbart nyttig perspektiv for å forstå #metoo. I dette perspektivet tas det ikke for gitt at voldtekt er en helt annen type krenkelse enn trakassering, og det forutsettes ikke at noe oppleves som mer alvorlig enn annet for den som utsettes, selv om loven differensierer. En styrke ved #metoo kan da være at bredden i erfaringer bidrar til å klargjøre at det som skjer i «gråsonen» mellom det som helt klart er et overgrep og det som «bare» er sex, bærer i seg likhet med, og en mulig trussel om, overgrep vi er vant til å tenke på som mer alvorlige (for en diskusjon om dette, se Stefansen 2019). Slik kan bevegelsen bidra til å styrke diskusjoner om seksualetikken, men det er også en fare for at fortellingene som fortelles, og deres mulighet til å nå fram, preges av og forsterker spesifikke offerkonstruksjoner; de «ideelle ofrene» med beretninger om klare overgrep, tydelige «monstre» og egen uskyld. Under denne fortellingen ligger konservativ seksualmoral, og den kan bidra til å forenkle og fortrenge, og til å skambelegge utsatte som har erfaringer som ikke passer. Mest dømmende og minst normdannende er #metoo når de ekstreme tilfellene får mye plass. Det er ikke vanskelig å fordømme mediemoguler som voldtar og utpresser, men det er vanskelig å ta lærdom av det. Så selv om Weinstein-saken er den som satte #metoo på kartet, er det kanskje problematisering av handlinger mange menn (og kvinner) tidligere ikke har problematisert som er dens viktigste arv (Boyle 2019).

Det kan likevel være problematisk at seksuelle krenkelser beskrives på likeartede måter, og møter samme fordømmelse. Vi har allerede fått noen bidrag som undersøker hva som skjer når «de små» overtrampene og de straffebelagte overgrepene blandes sammen. Bridget Haire, Christy Newmann og Bianca Fileborn (2019) har skrevet om etableringen av og reaksjoner på «the Shitty Media Men». Dette var et online-dokument der kvinner skrev inn navn på menn de mente hadde krenket dem. Noen av mennene havnet på listen fordi de hadde voldtatt noen, andre fordi de hadde gjort mer ordinære seksuelle framstøt eller såret kvinner de hadde en relasjon til ved å føre dem bak lyset. Svært ulikeartede erfaringer, og påstander som ikke kunne underbygges, ble slik samlet i en liste som til slutt ble kjent for offentligheten. Kritikere av denne listen pekte på de samme utfordringene #metoo møter. Haire, Newmann og Fileborn (2019) anerkjenner dette, men argumenterer likevel med at saken viser at vernet av menns rett til ikke å bli utsatt for en falsk anklage vektes tyngre enn hensynet til kvinners behov og rett til å fortelle om krenkelser de har vært utsatt for. Dette er et prinsipielt viktig, og vanskelig spørsmål.

Alcoff (2018) viser til at den store variasjonen i historier som når oss nå, i motsetning til tidligere, bidrar til å gjøre vår forståelse av seksuelle krenkelser mer kompleks. Dette tvinger fram diskusjoner om forholdet mellom «små» og «store» krenkelser, og om hva som er egnede løsninger på de behovene utsatte har. Dette kan også ha noen omkostninger, hevder Boyle (2019). Hvordan vi snakker om og håndterer seksuell trakassering og overgrep har konsekvenser. #metoo kan ha en forebyggende effekt, både fordi deling av erfaringer med krenkelser kan gjøre mulige utøvere redde for å bli avslørt, og fordi det skaper forståelse for skade og rettferdighet på en måte som endrer holdninger hos mulige utøvere (en av de få som retter oppmerksomheten mot #metoos mulige forebyggingseffekter, i stedet for kun som et rettferdighetsinstrument eller terapeutisk plattform, er Hörnle 2018). Spørsmålet er om vi med #metoo ser en slik fornyet interesse for forholdet mellom seksualitet og makt, eller om emneknaggens utbredelse og oppmerksomhet først og fremst er et uttrykk for samfunnets besettelse av den personlige historien, for at temaet seksualitet er salgbart og for at sosiale medier i økende grad griper inn i og former den private sfære (Gill og Orgad 2018)? Videre; er det slik at utsattes motiv og utbytte er å sette det de har vært utsatt for i en slik større forståelsesramme og skape endring, eller er det slik at plattformen først og fremst brukes i jakt på forståelse og anerkjennelse? Rannveig Sigurvinsdóttir, Bryndís Björk Ásgeirsdottir og Sara Arnalds (2019) gjennomførte nylig en studie av deling av beretninger om overgrep online via en islandsk emneknagg. De fant at innleggene sjelden satte i gang større prinsipielle diskusjoner i kommentarene, men i stedet ble fulgt av uforpliktende støtteerklæringer. Slik erstattet delingen i sosiale medier en venninne å betro seg til, mer enn den er en sosial bevegelse med potensiale til å skape grunnleggende endring.

Lover og hvordan de håndheves er viktig, for de som rammes av lovbrudd og de som bryter lover, men også for samfunnet markerer lover grenser mellom «gode» og «dårlige» handlinger, og forbud mot seksuelle krenkelser tar del i å definere «den gode seksualiteten» og ramme «den dårlige» (Stychin 1995). I en tid hvor seksualiteten er så tydelig knyttet til identiteten, og seksuelle krenkelser slik blir til et angrep på denne, er det tvilsomt om retten kan være og gjøre alt det som forventes av den (Horvath og Brown 2009; Taylor 2019). Det norske samfunnet trenger derfor samtaler om seksuelle krenkelser som handler om andre ting enn lovtekst og frafall i straffesakskjeden. Straffeloven har en begrenset mulighet til å forebygge, fordi den maler i svart-hvitt det folk erfarer som rotete og grått. Derfor må vi ha andre typer samtaler for bevisstgjøring, og derfor forebygging. Alcoff sier (2018:46): «the legal arena is not the only sphere in which truth and culpability can be established». Håndheving av lover er en oppgave vi som samfunn har delegert til retten, men kan påståtte utøvere likevel framstilles som voldtektsmenn etter andre definisjoner enn den retten opererer med og etter mindre strenge kriterier? Kan vi tenke oss at det skal være en rett å kunne offentliggjøre navn på personer man mener har begått et lovbrudd også i tilfeller hvor politiet og retten ikke finner støtte for påstanden?

Litteratur

Aftenposten 2019, 22. november. «Krever erstatning etter voldtektsbeskyldninger».
 

Alcoff, Linda 2018. Rape and Resistance. Cambridge: Polity Press.
 

Boyle, Karen 2019. #MeToo, Weinstein and Feminism. Cham: Palgrave Macmillan.
 

Dullum, Jane 2016. «En ny offerposisjon? Om styrkede rettigheter for fornærmede i straffesaker», Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 103 (3): 219-244.
 

Eliassen-Coker, Ida 2020, 6. januar. «Vi er fritt vilt», Dagsavisenhttps://www.dagsavisen.no/debatt/vi-er-fritt-vilt-1.1642675. (Lastet ned 23.01.2020.)
 

Gavey, Nicola 2005. Just Sex? The Cultural Scaffolding of Rape. London: Routledge.
 

Gill, Rosalind og Shani Orgad 2018. «The shifting terrain of sex and power: From the ‘sexualization of culture’ to #MeToo», Sexualities 21 (8): 1313-1324. https://doi.org/10.1177/1363460718794647
 

Haire, Bridget, Christy Newmann og Bianca Fileborn 2019. «Shitty Media Men». I: Bianca Fileborn og Rachel Loney-Howes (red.): #MeToo and the Politics of Social Change. Cham: Palgrave Macmillan.
 

Horvath, Miranda og Jennifer Brown 2009. «Setting the scene: introduction to understanding rape». I: Miranda Horvath og Jennifer Brown (red.): Rape: Challenging Contemporary Thinking. Cullompton: Willan Publishing.
 

Hörnle, Tatjana 2018. «#MeToo – Implications for Criminal Law», Bergen Journal of Criminal Law and Criminal Justice 6 (2): 115-135. https://doi.org/10.15845/bjclcj.v6i2.2720
 

Karlsson, Lena 2019. «Testimonies in Limbo? Swedish News Media’s Framing of Digital Campaigns Against Sexual Violence». I: Ulrika Andersson, Monika Edgren, Lena Karlsson og Gabriella Nilsson (red.): Rape Narratives i Motion. Cham: Palgrave Macmillan.
 

Kelly, Liz 1988. Surviving Sexual Violence. Cambridge: Polity Press.
 

Powell, Anastasia og Nicola Henry 2017. Sexual Violence in a Digital Age. Cham: Palgrave.
 

McGlynn, Clare og Nicole Westmarland 2019. «Kaleidoscopic Justice: Sexual Violence and Victim-Survivors’ Perception of Justice», Social & Legal Studies 28 (2): 179-201. https://doi.org/10.1177/0964663918761200
 

Niemi, Johanna 2019. «Excluding Power from a Narrative: Sexual Harassment in a Criminal Law Reform». I: Ulrika Andersson, Monika Edgren, Lena Karlsson og Gabriella Nilsson (red.): Rape Narratives i Motion. Cham: Palgrave Macmillan.
 

Sigurvinsdóttir, Rannveig, Bryndís Björk Ásgeirsdóttir og Sara Arnalds 2019. «Breaking the silence: Social media disclosures of sexual violence in Iceland». I: Marie Bruvik Heinskou, Kari Stefansen og May-Len Skilbrei (red.): Rape in the Nordic Countries: Continuity and Change. Routledge.
 

Stefansen, Kari 2019. «Understanding unwanted sexual touching: A situational approach». I: Marie Bruvik Heinskou, Kari Stefansen og May-Len Skilbrei (red.): Rape in the Nordic Countries: Continuity and Change. Routledge.
 

Stychin, Carl. F. 1995. Law’s Desire: Sexuality and the limits of justice. London: Routledge.
 

Taylor, Chloë 2019. Foucault, Feminism and Sex Crimes: An Anti-Carceral Analysis. New York: Routledge.
 

TV2.no 2016, 7. august. «Store demonstrasjoner etter voldtektssaken i Hemsedal: Andrea (21) navnga mennene som ble frifunnet for voldtekt: – Jeg står for det jeg har gjort». https://www.tv2.no/a/8498020/ (Lastet ned 10.12.2019.)
 

VG 2019, 3. april. «Ny Amnesty-rapport: – Nærmest straffrihet for voldtekt i Norge». https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/e126bg/ny-amnesty-rapport-naermest-straffrihet-for-voldtekt-i-norge (Lastet ned 23.01.2020.)
 

1 #metoo var en spesielt suksessfull emneknagg, på den måten at den har blitt brukt millioner av ganger, men den er en del av en større bevegelse, ikke noe helt nytt. I Norge vakte for eksempel historier delt gjennom #jegharopplevd, startet av det feministiske tidsskriftet Fett, mye oppmerksomhet i 2015 – to år før #metoo.
2 Selv om #metoo internasjonalt har handlet om seksuell trakassering, har denne bevegelsen, og andre samtidige, også presentert fortellinger som rettslig sett er mer alvorlige, slik som voldtekt (Niemi 2019).
3 Gutter og menn er også utsatt for seksuelle krenkelser, men det er diskusjoner om kvinners og jenters erfaringer jeg er mest interessert i her.
4 Jeg tar ikke stilling til hvem som har rett i disse sakene. At en sak ender i frifinnelse, som i Hemsedalssaken, eller i henleggelse, som i saken mot Virtanen, beviser ikke at en voldtekt ikke fant sted. Konklusjonene i de to sakene var at det ikke i tilstrekkelig grad kunne underbygges med bevis at det påtalte lovbruddet hadde funnet sted. En anklage om voldtekt er ikke et bevis for at dette har funnet sted.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2020-01-07

 

De mange bidragene i dette nummeret av tidsskriftet har ulike faglige utgangspunkt og behandler seksuell trakassering, vold og overgrep med ambisjon om å besvare spørsmål og skape forståelse. Her kan du lese om trakasserende humor i forsvaret og seksuell trakassering i andre deler av arbeidslivet, samt om overgrepssituasjoner i gresk-romersk mytologi. Les om hvordan ulike former for urettferdighet bidrar til å skape en kultur der seksuell trakassering muliggjøres og om hvordan sosiale medier har blitt brukt under #metoo og mye, mye mer.