Forskning på familieliv har formet politikken

Kronikk

Forskning på familieliv har formet politikken

Kjønnsforskningen har hatt stor betydning for norsk likestillingspolitikk. Tredeling av foreldrepermisjonen og flere kvinner i heltidsstillinger er eksempler på dette, skriver Synnøve Konglevoll.
Synnøve Konglevoll mener vi trenger forskning - og kjønnsforskning - mer enn noen gang. I en tid med Trump, framvoksende populisme, sosiale medier og falske nyheter.

Har egentlig kjønnsforskning noen betydning for samfunnsutviklingen? Det er spørsmålet jeg vil ta for meg i denne kronikken. Et ganske eksistensielt spørsmål egentlig. For om det ikke har noen betydning, har det vel heller ingen mening?

Svaret på spørsmålet er – heldigvis – ja. Kjønnsforskning har betydning. Som på andre områder påvirker forskning både ulike argumenters styrke og hvilke politiske beslutninger som tas. Men «bare forskning» er ikke tilstrekkelig. La meg begrense meg til to eksempler.

Tredelt foreldrepermisjon

I år er det ti år siden Likelønnskommisjonen la fram sin rapport, NOU 2008:6 Kjønn og lønn, der et av de viktigste forslagene var å innføre tredelt foreldrepermisjon. Kommisjonen var ikke de første til å fremme forslaget, men ga det en ny tyngde i den politiske debatten. Mange var i utgangspunktet kritiske, blant annet av hensyn til amming.

På den andre siden kunne Likelønnskommisjonen vise til svært overbevisende forskning om hvordan foreldreskap hadde svært ulike lønnsmessige konsekvenser for kvinner og menn. Ikke bare tapte kvinner lønnsmessig på å få barn – menn tjente på det, statistisk sett.

Den urettferdigheten dette innebar styrket argumentet om at fedre måtte aktiveres langt sterkere i barnets første leveår, for slik å legge til rette for mer likestilling i familiene og dermed i arbeidslivet.

Forskning, også annen forskning i kommisjonens rapport, hadde derfor vesentlig innflytelse.

Men også minst tre forhold til: For det første at forskningen ble løftet fram i en offentlig utredning, for det andre at den underbygget et moralsk problem. For det tredje representerte forslaget, tredelt foreldrepermisjon, en løsning som var relativt enkel for politikere å ta tak i.

På Høyres landsmøte før valget 2017, forlot Høyre standpunktet om å avvikle fedrekvoten.

Stoltenberg-regjeringen startet en systematisk opptrapping både av den samlede permisjonstiden og en noe raskere opptrapping av den delen som skulle være forbeholdt far.

Men så møtte fedrekvoten plutselig motstand, særlig i partiet Høyre. Foran Stortingsvalget 2013 gikk både Høyre og FrP til valg på å avvikle fedrekvoten. Etter valget, og forhandlinger med KrF og Venstre, ble en avvikling avverget, men fedrekvoten ble kuttet til ti uker.

Både foran valget og i årene som fulgte engasjerte forskere seg.

I utvalget av klipp jeg har tatt vare på er det mange økonomer, men også psykologer, pedagoger og sosiologer, som uttaler seg. De argumenterer blant annet for at barns utvikling styrkes av fedres tidlige omsorg og at pappaperm gir likere arbeidsfordeling i familien og fremmer likelønn.

Forskernes argumenter har vært hyppig referert til av andre samfunnsaktører, herunder arbeidslivsorganisasjonene, som har engasjert seg i saken. Ikke uten effekt må vi anta: På Høyres landsmøte før valget 2017, forlot Høyre standpunktet om å avvikle fedrekvoten.

I april i år fremmet den utvidede Solberg-regjeringen forslag om en tredeling, med 15 uker forbeholdt hver av foreldrene og 16 uker som fellesdel. Dette forslaget ble vedtatt av Stortinget i mai. 

Men debatten om foreldrepengeordningens innretning er ikke dermed over. Fra ulikt hold reises spørsmål om mødrehelse og amming igjen. Andre aktører tar til orde for en todeling. LOs vedtak på siste kongress, er at vi ønsker en ordning som sikrer hver av foreldrene minst 40 prosent av permisjonstiden.

Kvinners deltidsarbeid

Hvorfor jobber kvinner så mye deltid i Norge – og hva kan vi gjøre for at flere kvinner skal jobbe heltid? Det er helt sentrale likestillingsspørsmål, og kanskje den aller viktigste likestillingssaken for LO. Som i så mange andre likestillingsdebatter, kan frontene bli harde.

Samtidig har det foregått en utvikling i den offentlige samtalen om kvinners deltid, bare fra da jeg begynte å jobbe i LO i 2011, til i dag.

I 2011 var for eksempel NHO tilbakeholdne med å problematisere kvinners deltid. I dag er NHO helt på linje med LO og aktører som Spekter og KS, som begge arbeider for å mer heltid innenfor sine områder.

På veien hit, har vi både sett markante endringer i yngre kvinners deltidsarbeid og fått økt innsikt om årsaker til at kvinner jobber «frivillig deltid».

Det er godt dokumentert at hensynet til egen eller pårørendes helsesituasjon er en viktig årsak. Andre forskere, blant annet Kari Ingstad og Nina Amble, peker på betydningen av arbeidets organisering, særlig i helsesektoren.

Et tredje bidrag som ofte vises til blant arbeidslivets parter, er Leif E. Molands rapport «Heltid-deltid – en kunnskapsstatus». Her ble blant annet et enkelt skille mellom «frivillig» og «ufrivillig» deltid problematisert: «Frivillig deltid» er et betinget valg. Mange hadde også ønsket heltidsjobb, dersom det var bedre tilrettelagt for det.

Men alle er ikke dermed enige om årsaksforholdene. Et ferskt eksempel er Stortingsrepresentanten Jon Helgheim (FrP) som nylig argumenterte med at det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner ønsker å jobbe deltid.

Han fikk raskt svar fra Likestillingsministeren fra egen regjeringskonstellasjon: «Det er ikke belegg for det han sier», fastslo hun. Og kunne basere seg på forskning.   

Kjønnsforskningens betydning

At det personlige er politisk, gjelder fremdeles i høyeste grad i spørsmål om likestilling. Manglende likestilling rammer både kvinner og menn i deres personlige liv.

Det kreves politiske svar for å endre dette. Men som på andre områder i det moderne kunnskapssamfunnet: Skal et politisk eller samfunnsmessig svar stå seg over tid, er det en stor fordel om man har en felles og kunnskapsbasert forståelse av utfordringene og løsningene.  

Manglende likestilling rammer både kvinner og menn i deres personlige liv.

Som de to eksemplene jeg har brukt i denne kronikken viser, har forskning bidratt vesentlig til virkelighetsforståelsen og forskere har vært sentrale aktørene i det «organiserte anarkiet» beslutningsprosesser kan forstås som, ifølge Cohen, March og Olsen.

Norsk politikk er, tross alt, preget av politikere med et genuint samfunnsengasjement, som holder et høyt saklighetsnivå. Og ikke uten betydning: Norske politikere er avhengig av troverdighet i opinionen.

Nå i 2018 er det imidlertid grunn til å være på vakt. Med Trump, framvoksende populisme, sosiale medier og falske nyheter utfordres den kunnskapsbaserte politikkutformingen. Vi trenger derfor forskning, herunder kjønnsforskning, mer enn noen gang.